Milo og julen

Ikke all verdens oppdateringer fra min side for tiden, men kunne sikkert ha skrevet masse om alt og ingenting, for når sant skal sies, det er fortsatt masse tankevirksomhet oppe i harddisken min, mer eller mindre av samme type som det har vært det siste drøye halvåret.

Men men, det får jeg heller komme tilbake til....så kan dere, mens dere venter, kose dere med noen nye bilder av Milo, tatt i dag:

Milo er i hus

Noen har sikkert fått med seg at jeg skulle få meg ny hund, og nå er den i hus.
Milo ble hentet i går og han trenger nok litt tilvenningstid pluss at han må lære seg å oppføre seg litt....er litt høyt og lavt med masse energi.
Milo er en kastrert hannhund på ca. 14 måneder og er en blanding av Labrador, schæfer, husky og rotweiler





.

Tomhet

Nå har det gått en drøy uke siden jeg tok farvel med Siri, og den tomheten her uten henne er absolutt merkbar.
Jeg savner henne masse og skulle gjerne fortsatt hatt henne her, men så lenge helsa var som den var så var det eneste riktige å gjøre å la henne slippe.

Jeg går jo med tanker om å få en ny hund, og det er vitenskaplig bevist at en hund er bra for helsa, både den fysiske og psykiske....Dessuten så er jeg et dyre-menneske og føler jeg trenger den type stimuli i hverdagen ved å ha hund.
Det vil også gi meg den energien og motivasjonen jeg trenger for å i det hele tatt holde ut.

Her er det dessuten en artikkel fra VG ang. det å ha hund for helsas skyld:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=538608

Takk for alt, Siri

Så var dagen kommet hvor Siri skulle få slippe flere lidelser, og det tror jeg egentlig hun syntes var bra selv om hun noe motvillig ble med til dyreklinikken. Hun klarte knapt nok å gå, så jeg måtte bære henne det meste av veien til bilen og ut av bilen og inn på klinikken.

Hun ville absolutt ikke gå inn på kontoret til veterinæren, mulig hun forsto hva som skulle skje....Hun fikk i alle fall et blikk som lyste av redsel og fortvilelse....og da ble jeg ennå mer trist og lei meg.

Uansett, hun fikk først en sove-sprøyte og da fikk jeg noen minutter alene med henne før hun skulle få den siste sprøyta slik at hun sovnet stille inn.
Det ble en del tårer hos undertegnede og det er det fortsatt....jeg savner jo Siri-jenta mi. :(

Siri oktober 2008

Her får dere noen få bilder av Siri, de er tatt i løpet av de siste dagene og er vel de siste bildene jeg tar av henne før hun forsvinner til de evige jaktmarker.

Valgets kval

I tillegg til alt det andre jeg sliter med rent tankemessig, så har det nå kommet nok et nytt "problem" jeg må forsøke å forholde meg til og finne ut av.
Og det er da jeg får valgers kval.....jeg må klare å skille mellom fornuften og følelsene, men det er ikke lett.

Som sikkert mange vet så har jeg en hund, Siri, blanding av rotweiler og gordon setter, hun begynner nå å nærme seg 12 år og har dessverre kommet såpass langt i livet at kroppen begynner å svikte.
Hoftene hennes er utslitte og hun har vondt for å gå ordentlig og ikke orker hun å gå særlig mye heller før det blir for vondt, så da ligger hun det meste av tiden.
Det positive, om jeg kan bruke det ordet, er at hun ikke har vært så veldig aktiv av seg, hun har vært en sofagris, så det å bare ligge der og slappe av har hun ikke noe problemer med, men jeg vet selvfølgelig at det ikke er særlig behagelig for henne allikevel.
Dette til tross, hun er fortsatt like glad og snill som alltid.

Det finnes dessverre ikke særlig medisinering for den type problemer hos eldre hunder med unntak av smertestillende, så jeg må nok snart innse at det beste er å la henne slippe selv om det gjør aldri så vondt for meg.....Jeg vet jeg vil savne henne og jeg vet hun ikke kan erstattes, men med tanke på min situasjon nå så blir det som om jeg mister det siste jeg har igjen.
Siri har jo fulgt meg gjennom tykt og tynt i 11 år. :(

Siste nytt

På tide med litt nytt fra denne kanten selv om det ikke er så veldig mye nytt å komme med, men noe er det da.

De fleste vet vel at jeg nå går i terapi for å få litt orden på tankesurret mitt og for å få en bedre mulighet til å kunne takle det som måtte være av problemer og hindringer i hverdagen.
Det meste går jo i det å kunne slippe denne unvikendeheten og innesluttetheten som faktisk er med på å gjøre det meste til et problem.
Det gjør jo sitt til at jeg lukker meg inne uten at jeg får utløp for det jeg har av tanker og følelser, alt henger bare igjen selv om jeg aldri så mye gjerne skulle fått det ut.

Jeg var i terapi i dag, men timen ble litt amputert siden jeg også hadde en time til utredning for ytterligere terapi i form av gruppeterapi.
Her kan du lese mer om hvordan det fungerer:
http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

Han jeg snakket med mente at gruppeterapi kunne være til god hjelp for meg siden det foregår på en litt annen måte enn individuell terapi.
Jeg syns det kan virke både interessant og skummelt på en og samme gang, men jeg vet jo ikke hvordan det vil være før jeg evt. prøver, og jeg skal prøve og se om jeg kan få noe ut av det.

Blir jo også litt spennende å se hva slags andre mennesker jeg skal være i gruppe med og om jeg vil passe inn....men det er jo litt av mitt problem, jeg har problemer med å føle at jeg passer inn noe sted, er alltid noe som skurrer, selv om det sikkert bare er i mitt hode det foregår skurring. :p

Men det å gå i terapi, hva sier det om oss som gjør det? Er vi dårligere mennesker enn de som klarer å komme seg gjennom livet uten den type hjelp? Er vi svake? Dumme?
Jeg vet ikke hva andre mener om det, men er ofte at jeg føler at andre ser ned på meg siden jeg sliter som jeg gjør samt at jeg føler et press til bli kvitt hva det nå enn måtte være som plager meg og komme meg videre, og det aller helst i går....men dessverre, er ikke sånn det fungerer, ting tar tid og ting går ikke fortere dersom man stresser, da vil de 2 skrittene man evt. går frem føre til det ti-dobbelte av skritt tilbake.

Hva gjør dette med meg som menneske? Jeg er jo ikke så veldig happy for at jeg har de problemene jeg har og at jeg har dette negative tankesurret gående konstant i hodet mitt, men det går av seg selv, jeg klarer ikke å komme ut av den onde tanke-sirkelen, det har pågått for lenge, helt siden ten-årene.
Jeg er uansett den jeg er, på godt og vondt, men av og til så er det det negative som er dominerende og det har ødelagt, ødelegger og kommer til å ødelegge en del for meg.

Well well....ble litt langt innlegg denne gangen, men greit å få lagt ut litt nytt og nyttig også.....og kom gjerne med tanker og innspill omkring det jeg nå har skrevet, er jo interessant å se hva andre måtte ha av synspunkter omkring meg og mitt.

Ugh

Ugh.....formen er på trynet.....stiv og støl i kroppen og en mage som ikke ser ut til å være i særlig godlage....er liksom en slags mageknip som forplanter seg langt opp til halsen. :s
Jaja....foruten det så er jeg møkkalei......

Sånn, det var siste nytt fra Pae-campen. :p

SSS - Sorg, Savn og Sinne

Det er vanskelig å kunne beskrive mine tanker og følelser på en riktig måte.....for, som jeg også tidligere har nevnt, man må jo være meg for å kunne vite hvordan det er 100%.

De siste dagene så har jeg fortsatt med det jeg er aller flinkest på, nemlig det å tenke og reflektere over alt som skjer og har skjedd. Og den tankegangen er vel mer eller mindre i et autopilot-modus slik at jeg ikke får gjort så veldig mye med det som tenkes....uansett hvor mye jeg enn måtte ønske å slippe en del av tankene, så berøres jeg fortsatt en god del av det som tenkes.....og det er det som fører til det som er overskriften i dagens blogg-innlegg....SSS.....Sorg, savn og sinne.

Sorg kan være så mangt.....men sorg er uansett ikke en god følelse....finnes jo ikke en vakker sorg liksom.....Og hva sørger jeg over?
Jo, tapet av et liv kanskje....for det er jo det det føles som....jeg har mista et liv jeg hadde og et liv jeg håpet jeg kunne få beholde....i stedet så er man som mer død enn levende nå dessverre.....og det er kanskje en mening med det også, hva vet jeg, kun tiden vil vise det. Dessuten så føler jeg fortsatt en stor sorg over tapet av de jeg hadde så utrolig kjær.....for det hadde jeg, når alt kommer til alt.

Og med den sorgen så følger det også et savn.....og det jeg savner er det jeg også sørger over selvfølgelig.

Og så er det sinne da......Jeg vet med sikkerhet at jeg har et lite lager, evt. et stort lager, med innestengt sinne....og det er sinne som har bygd seg opp over tid, ikke nødvendigvis bare pga det som har skjedd i det siste.
Jeg er jo veldig flink til å trekke meg unna og stenge meg inne, uansett hva det nå enn måtte gjelde, og når man gjør det så stenger man automatisk inne alt som er av diverse former for utbrudd....behøver ikke nødvendigvis være sinne, men utbrudd generelt.

På en eller annen måte så skulle jeg ønske jeg kunne få åpnet den ventilen slik at det meste kunne ha sluppet ut.....men det er ikke av det letteste det heller, for blir ventilen åpnet så kan det risikeres at det skjer et utbrudd fylt av altfor store mengder av diverse slik at det kanskje kunne gått gæli.....og derfor så har det alltid vært det enkleste for meg å ha ventilen nærmest hermetisk lukket slik at det knapt nok er en liten fis som slipper ut.....og det som evt. kommer ut er og blir i en mye mindre målestokk enn det som blir stengt inne.

Vel vel vel....det var dagens dose.....følg med i neste episode av Pae's hode.

Oj da....rimte visst det. :p




PS. kommentarer er fortsatt velkomne. ;)

Lyrically me

When everything is said and done,
There's nothing that really matters anymore.
I see into the setting sun,
Nothing will ever be like it was before.

Long time no blog

Har gått over en uke siden sist jeg blogget her på denne siden, men det er vel ene og alene fordi jeg ikke har så veldig mye nytt å komme med. Ting er som det har vært de siste ukene/månedene uten særlige forandringer å spore rent tankemessig sett.

Jeg forsøker fortsatt å hele tiden ikke la de negative tankebanene styre meg, men de gjør det allikevel. Jeg klare fortsatt ikke å finne en mening med så veldig mye og alt er og forblir litt for håpløst til at jeg egentlig er i stand til å se noen lysning i sikte.
Selv om jeg har mine små greier som gleder meg, bøker og koselige samtaler med noen få av dere som leser her, så er det allikevel som om jeg fortsatt balanserer litt for langt ute på kanten.

Jeg vet det er veldig vanskelig for de fleste å kunne sette seg inn i min situasjon og hverdag slik jeg ser og føler den. Man må jo være meg for å kunne forstå det 100%, og det holder vel strengt tatt med kun èn av meg altså.....for å si det på den spøkefulle måten. :p

Noe som jeg også har nevnt tidligere her er det å føle seg usynlig, som en ikke-person.....og ja, den følelsen har jeg fortsatt, men jeg verken kan eller vil kreve at jeg skal være noe annet....det er ikke opp til meg å bestemme hva andre evt. måtte ønske å ha av kontakt, og de som har interesse av det klarer sikkert å finne ut av det selv også.
De av dere som kanskje føler dere truffet, ikke føl det på den måten, jeg vet at noen av dere har andre ting å tenke på eller har stille-perioder, og det har jeg full forståelse for.

Sentimental

Huff....skulle ønske at tankene kunne blitt slått av, er jo ikke annet enn plagsomt når tankene lever sitt eget liv uten at jeg klarer å kontrollere det......
Blir bare sittende her maks sentimental og melankolsk.....alt var så meget bedre før og er så masse jeg savner.....Det er uholdbart!!

Kreativ igjen

Noen stor lyriker er jeg ikke, men av og til så popper det opp diverse lyrikk i mitt hode, lyrikk som på en måte beskriver min tankegang.

Okej....here it is:

When it's time to say goodbye and leave it all behind,
my inner thoughts and dreams of a better life to find.
No time to wait to see if things can turn to better,
too many dark clouds and everlasting stormy weather.

Og så har jeg vært litt lyriskt kreativ igjen, dette var noe som datt ned i hodet på meg sist natt, heldigvis har jeg klart å huske det.....som oftest bruker jeg å glemme sånne ting, og sløv som jeg er, så skriver jeg aldri ned ting heller. Men denne gangen så hadde jeg husken i behold. :p

Døden kan bli min følgesvenn,
døden skal bli din fiende.
Du vil aldri se lyset igjen,
det vil være befriende.

I den mørke natt det vil skje,
ingen mulighet til å rømme.
For ditt liv du vil be,
Over elven Styx du må svømme.

Høysangen

Må først poengtere at jeg absolutt ikke finnes religiøs, men denne delen fra høysangen et eller annet sted i bibelen syns jeg er utrolig vakkert....er vel kanskje slik jeg ser på kjærligheten:

Sett meg som segl på ditt hjerte,
som et segl på din arm!
For kjærligheten er sterk som døden,
lidenskapen mektig som dødsriket.
Den flammer opp som ild,
som en mektig flamme.
Ingen vannflom slokker kjærligheten,
elver kan ikke skylle den bort.

Balansegang

Akkurat nå så er det som om jeg balanserer på linjen mellom fornuften og galskapen. Jeg må virkelig bruke uante krefter på å la tankegangen min styres av fornuften og ikke den negative og destruktive galskapen som ligger der i underbevisstheten.
Jeg vet at hvis ikke balansegangen kan holdes under kontroll, så vil det gå galt, virkelig galt, og av og til så vil jeg faktisk at det skal gå galt slik at jeg skal bli ferdig med det....uansett hva som skjer og hvordan det vil ende.

Jeg var jo også i terapi igjen i forrige uke, og som forventet så var det tøft. Ble jo rippet opp i en god del av både positive og negative ting fra det siste året....og det førte jo til at tankene og følelsene igjen ble forsterket, gikk med klump i halsen i et par dager etterpå faktisk, tårene satt også ganske løst, men noe skybrudd ble det ikke, kom kun en tåre nå og da.

Selv om jeg vet at jeg ikke er den med all skyld, så er jeg fortsatt maks selvbebreidende for det som skjedde....jeg tenker da på bruddet. Jeg klarer jo ikke å bli kvitt all refleksjon og grubling rundt dette, uansett hvor mye jeg prøver....og jeg ender alltid opp med å føle et stort savn samtidig som hatet og hevntankene stadig blir sterkere, og det er det som er galskapen jeg både vil og ikke vil skal skje.....jeg har fått det for meg at det er det rette for at jeg skal kunne få fred før jeg kan gå videre....enten videre i livet eller videre over på den andre siden.
Helt sikkert en absurd tenkemåte, men det er sånn tankesurret mitt jobber....det jobber til tider mer mot meg enn med meg. :(

Ble jo snakket en del om hva jeg kunne gjøre for å slippe unna de verste tankene, og litt sosialiseringen hadde nok ikke vært av det dummeste, men det må være på mine premisser, blir jeg tvunget ut i noe så trekker jeg meg mest sannsynlig lenger unna....så det er også en balansegang....balansegang mellom hva jeg vil, må og bør.
Er ikke så lett å sosialisere heller når jeg har få eller ingen her omkring å sosialisere med....jeg må jo føle at det gir meg noe, kun sosialisering for sosialiseringens skyld vil bare gjøre vondt verre.

Selv om jeg bor hos mor og far nå og savner privatliv, så må jeg allikevel si at det er trygt på en måte....i alle fall så lenge jeg har mulighet til å trekke meg tilbake i peisestua for å få fred og ro.
Så får man se hvordan det går når de reiser bort i et par uker neste helg....da kan egentlig alt skje har jeg på følelsen av....men men, time will show.

Hva skjer'a?

Er gått noen dager nå siden siste oppdateringen, og noen lurer kanskje på hvordan det går? Og jo da, det er lov å lure, men er ikke så mange som egentlig tar seg bryet med å spørre.....er vel, som jeg har nevnt tidligere, kanskje ikke så veldig interessant lenger siden det har gått lang tid uten at det egentlig er særlig fremgang å spore.

Det som faktisk hjelper er det at folk viser at de bryr seg fremfor den evige stillheten fra alle kanter....men den stillheten sier vel sitt om de som er stille.
Og nei, det gjelder ikke dere, Inka, Kybele og et par andre, sånn bare for å ha sagt det. :p

Vel vel, så hvordan går det? Tjaaaaaa....med fare for å repetere meg sjøl, det går ikke særlig fremover i det hele tatt, men det kjennetegner meg, jeg er litt treig av meg.....eller kanskje ikke, er bare det at jeg tenker for mye og lar den negative siden av meg styre tankene.....og da er det mange tanker og følelser som igjen og igjen går på repeat. Er bare å lese en del av mine eldre innlegg for å skjønne tegninga.....
Og syns jeg det er gøy? Nei, absolutt ikke, forståelig nok, det sliter masse, ikke bare psykisk, men jeg blir fysisk sliten også.

Det jeg virkelig savner er noen som kunne vært genuint tålmodig med meg, noen som jeg kunne brukt tid sammen med uten at jeg konstant føler meg utilstrekkelig, ubrukelig og tilsidesatt. Jeg er da verdt det syns jeg.....syns andre også, i alle fall noen.
Men men, det er ikke lett, i alle fall når jeg nå for det meste føler meg mentalt handikappet.....skulle satt hjernen min i rullestol, det ville jo vist at jeg ikke har det så bra.....og en usynlig lidelse gir jo ingen tegn til at noe er galt.

Jeg er ikke ute etter verken sympati eller å bli syntes synd på, men medfølelse sier jeg ikke nei takk til....og det har jeg heldigvis litt av rundt omkring.

Uansett, klem til dere alle som bryr dere, dere betyr mer for meg enn hva jeg kan vise.

Og til slutt.....dersom det er noen som snoker rundt her uten å kommentere, vær så snill å legg inn en kommentar, behøver ikke ha noe vettugt å si, bare dere gir tegn på at dere leser så blir jeg fornøyd.

Over og ut!!!

Noe lyriske greier.....

Fra tid til annen så er jeg litt kreativ med tanke på noe lyriske greier, og da kan det jo være greit å skrive det ned.....det som nå følger er bare et slags utkast, så det kan forandres på og forlenges etter hvert.


You better watch every step you take,
From the shadows I can see it all,
I'll see you fall.
Through day and night, a single mistake,
To finally end up six feet below,
You won't know.