1 år har gått

Nå i disse dager så er det 1 år siden hvor jeg endelig fikk bekreftet at jeg er udugelig, ubrukelig, verdiløs og i det hele tatt.....jeg har jo hatt den følelsen liggende latent under overflaten i alle år egentlig, men alltid håpet at det skulle forandre seg og at jeg faktisk kunne blitt akseptert, respektert og likt fordi jeg er den jeg er, på både godt og vondt....men neida, det viste seg å være en utopisk tanke. :(

Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig gidder å skrive dette, for jeg føler det slik at mange kun har èn ting å si, eller kanskje flere ting også, og det er: "get over it", "livet går videre", "legg det bak deg" og bla bla bla.....men det er jo klart, de som mener det er ikke meg og vet ikke hvordan det føles....og ja, kanskje jeg overdramatiserer det, so be it, men jeg må jo være ærlig, ikke sant?

Jeg har fortsatt hundrevis av tanker og følelser omkring dette, og det virker som om det aldri vil slippe taket......og i de mørkeste stunder så kommer de sterke hat og hevntankene....sånn er det bare....er det da jeg kan skylde på det at jeg er psykiatrisk pasient? hmmmm....jajajajaja.....

Dynamisk hypotese

I forbindelse med at jeg går i ukentlig gruppe-terapi, så har det nå blitt utformet en dynamisk hypotese, noe som er en slags uttalelse fra meg om hvordan jeg er og hva mine problemer består i. Dette er en uttalelse som er forfattet av de terapeuter jeg er tilknyttet til i gruppeterapi-sammenheng og de har kommet frem til det etter samtaler med meg, både individuelt og i gruppa. Jeg har vært med på å utforme det endelige resultatet, og slik lyder da min dynamiske hypotese:

Som liten var jeg stille, trakk meg unna og var for meg selv.
Min eldre bror var det motsatte og fikk mye oppmerksomhet.
Jeg klarte ikke å si hva jeg følte, tror ikke jeg visste hva jeg følte heller eller hva jeg trengte.
Kanskje bidro det ordløse til at jeg nesten ikke husker noe fra barndommen.
Fra og med ungdomsskolen begynte jeg å skamme meg over å være den jeg er, jeg kjente meg verdiløs, at jeg ikke hadde noe å bidra med.
Jeg føler også i dag at jeg ikke er verdt andres tid og oppmerksomhet og havner på sidelinja igjen.
Når jeg mener noe i forhold til andre, er jeg redd for å såre dem. I stedet for å si det jeg mener, trekker jeg meg unna i ensomhet for å unngå ubehag og konflikt.
Jeg har samlet en klump av følelser inni meg og kjenner meg samtidig tom.
Inni meg er det mye tristhet, sårhet og sinne, men også en sterk vilje og et savn etter noe godt.

Jeg vil i gruppeterapi ta sjansen på å si det jeg mener og fortelle åpent om hva jeg føler, selv om jeg etterpå lett føler at jeg har dummet meg ut.
Ved å holde ut skamfølelsen som alltid kommer i slike situasjoner, vil jeg i gruppen gradvis erfare hvem jeg er under skamfølelsen.
Jeg ønsker å oppdage det verdifulle jeg har å bidra med til fellesskapet med andre og på denne måten strekke meg mot det gode som jeg savner og mot en større tro på meg selv.




Ja, sånn er det med den saken, så får vi se om det vil hjelpe på sikt, selv om trua absolutt ikke er til stede nå.

Kommenter gjerne dersom du har et syn på saken.