Siste nytt

På tide med litt nytt fra denne kanten selv om det ikke er så veldig mye nytt å komme med, men noe er det da.

De fleste vet vel at jeg nå går i terapi for å få litt orden på tankesurret mitt og for å få en bedre mulighet til å kunne takle det som måtte være av problemer og hindringer i hverdagen.
Det meste går jo i det å kunne slippe denne unvikendeheten og innesluttetheten som faktisk er med på å gjøre det meste til et problem.
Det gjør jo sitt til at jeg lukker meg inne uten at jeg får utløp for det jeg har av tanker og følelser, alt henger bare igjen selv om jeg aldri så mye gjerne skulle fått det ut.

Jeg var i terapi i dag, men timen ble litt amputert siden jeg også hadde en time til utredning for ytterligere terapi i form av gruppeterapi.
Her kan du lese mer om hvordan det fungerer:
http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

Han jeg snakket med mente at gruppeterapi kunne være til god hjelp for meg siden det foregår på en litt annen måte enn individuell terapi.
Jeg syns det kan virke både interessant og skummelt på en og samme gang, men jeg vet jo ikke hvordan det vil være før jeg evt. prøver, og jeg skal prøve og se om jeg kan få noe ut av det.

Blir jo også litt spennende å se hva slags andre mennesker jeg skal være i gruppe med og om jeg vil passe inn....men det er jo litt av mitt problem, jeg har problemer med å føle at jeg passer inn noe sted, er alltid noe som skurrer, selv om det sikkert bare er i mitt hode det foregår skurring. :p

Men det å gå i terapi, hva sier det om oss som gjør det? Er vi dårligere mennesker enn de som klarer å komme seg gjennom livet uten den type hjelp? Er vi svake? Dumme?
Jeg vet ikke hva andre mener om det, men er ofte at jeg føler at andre ser ned på meg siden jeg sliter som jeg gjør samt at jeg føler et press til bli kvitt hva det nå enn måtte være som plager meg og komme meg videre, og det aller helst i går....men dessverre, er ikke sånn det fungerer, ting tar tid og ting går ikke fortere dersom man stresser, da vil de 2 skrittene man evt. går frem føre til det ti-dobbelte av skritt tilbake.

Hva gjør dette med meg som menneske? Jeg er jo ikke så veldig happy for at jeg har de problemene jeg har og at jeg har dette negative tankesurret gående konstant i hodet mitt, men det går av seg selv, jeg klarer ikke å komme ut av den onde tanke-sirkelen, det har pågått for lenge, helt siden ten-årene.
Jeg er uansett den jeg er, på godt og vondt, men av og til så er det det negative som er dominerende og det har ødelagt, ødelegger og kommer til å ødelegge en del for meg.

Well well....ble litt langt innlegg denne gangen, men greit å få lagt ut litt nytt og nyttig også.....og kom gjerne med tanker og innspill omkring det jeg nå har skrevet, er jo interessant å se hva andre måtte ha av synspunkter omkring meg og mitt.

Ugh

Ugh.....formen er på trynet.....stiv og støl i kroppen og en mage som ikke ser ut til å være i særlig godlage....er liksom en slags mageknip som forplanter seg langt opp til halsen. :s
Jaja....foruten det så er jeg møkkalei......

Sånn, det var siste nytt fra Pae-campen. :p

SSS - Sorg, Savn og Sinne

Det er vanskelig å kunne beskrive mine tanker og følelser på en riktig måte.....for, som jeg også tidligere har nevnt, man må jo være meg for å kunne vite hvordan det er 100%.

De siste dagene så har jeg fortsatt med det jeg er aller flinkest på, nemlig det å tenke og reflektere over alt som skjer og har skjedd. Og den tankegangen er vel mer eller mindre i et autopilot-modus slik at jeg ikke får gjort så veldig mye med det som tenkes....uansett hvor mye jeg enn måtte ønske å slippe en del av tankene, så berøres jeg fortsatt en god del av det som tenkes.....og det er det som fører til det som er overskriften i dagens blogg-innlegg....SSS.....Sorg, savn og sinne.

Sorg kan være så mangt.....men sorg er uansett ikke en god følelse....finnes jo ikke en vakker sorg liksom.....Og hva sørger jeg over?
Jo, tapet av et liv kanskje....for det er jo det det føles som....jeg har mista et liv jeg hadde og et liv jeg håpet jeg kunne få beholde....i stedet så er man som mer død enn levende nå dessverre.....og det er kanskje en mening med det også, hva vet jeg, kun tiden vil vise det. Dessuten så føler jeg fortsatt en stor sorg over tapet av de jeg hadde så utrolig kjær.....for det hadde jeg, når alt kommer til alt.

Og med den sorgen så følger det også et savn.....og det jeg savner er det jeg også sørger over selvfølgelig.

Og så er det sinne da......Jeg vet med sikkerhet at jeg har et lite lager, evt. et stort lager, med innestengt sinne....og det er sinne som har bygd seg opp over tid, ikke nødvendigvis bare pga det som har skjedd i det siste.
Jeg er jo veldig flink til å trekke meg unna og stenge meg inne, uansett hva det nå enn måtte gjelde, og når man gjør det så stenger man automatisk inne alt som er av diverse former for utbrudd....behøver ikke nødvendigvis være sinne, men utbrudd generelt.

På en eller annen måte så skulle jeg ønske jeg kunne få åpnet den ventilen slik at det meste kunne ha sluppet ut.....men det er ikke av det letteste det heller, for blir ventilen åpnet så kan det risikeres at det skjer et utbrudd fylt av altfor store mengder av diverse slik at det kanskje kunne gått gæli.....og derfor så har det alltid vært det enkleste for meg å ha ventilen nærmest hermetisk lukket slik at det knapt nok er en liten fis som slipper ut.....og det som evt. kommer ut er og blir i en mye mindre målestokk enn det som blir stengt inne.

Vel vel vel....det var dagens dose.....følg med i neste episode av Pae's hode.

Oj da....rimte visst det. :p




PS. kommentarer er fortsatt velkomne. ;)

Lyrically me

When everything is said and done,
There's nothing that really matters anymore.
I see into the setting sun,
Nothing will ever be like it was before.

Long time no blog

Har gått over en uke siden sist jeg blogget her på denne siden, men det er vel ene og alene fordi jeg ikke har så veldig mye nytt å komme med. Ting er som det har vært de siste ukene/månedene uten særlige forandringer å spore rent tankemessig sett.

Jeg forsøker fortsatt å hele tiden ikke la de negative tankebanene styre meg, men de gjør det allikevel. Jeg klare fortsatt ikke å finne en mening med så veldig mye og alt er og forblir litt for håpløst til at jeg egentlig er i stand til å se noen lysning i sikte.
Selv om jeg har mine små greier som gleder meg, bøker og koselige samtaler med noen få av dere som leser her, så er det allikevel som om jeg fortsatt balanserer litt for langt ute på kanten.

Jeg vet det er veldig vanskelig for de fleste å kunne sette seg inn i min situasjon og hverdag slik jeg ser og føler den. Man må jo være meg for å kunne forstå det 100%, og det holder vel strengt tatt med kun èn av meg altså.....for å si det på den spøkefulle måten. :p

Noe som jeg også har nevnt tidligere her er det å føle seg usynlig, som en ikke-person.....og ja, den følelsen har jeg fortsatt, men jeg verken kan eller vil kreve at jeg skal være noe annet....det er ikke opp til meg å bestemme hva andre evt. måtte ønske å ha av kontakt, og de som har interesse av det klarer sikkert å finne ut av det selv også.
De av dere som kanskje føler dere truffet, ikke føl det på den måten, jeg vet at noen av dere har andre ting å tenke på eller har stille-perioder, og det har jeg full forståelse for.