Status pr. nå

Siden sist jeg skrev i denne bloggen her så har det ikke skjedd så altfor mye egentlig, men har i alle fall hatt noen ukers ferie fra gruppeterapien....noe som egentlig var veldig todelt rent følelsesmessig, på en måte så var det godt å slippe det presset man får ved å være i terapi samtidig som det var et savn å ikke kunne ha det ukentlige treffet med de jeg går i terapi sammen med.
De har på en måte blitt min "vennegjeng", i alle fall av den fysiske art siden det jeg ellers pleier av vennskap kun foregår via nettet....jeg er jo ikke så veldig sosial av meg og har mer eller mindre isolert meg fra alt og alle....og ja, jeg er fortsatt på det stadiet, inntil videre i alle fall.

Når det gjelder det jeg har av tanker og følelser så er det vel mer eller mindre status quo dessverre....jeg skynder meg sakte kan man si, kanskje litt for sakte siden mine skritt frem gjerne blir etterfulgt av like mange skritt tilbake. Er som om det er noe som holder meg tilbake, uten at jeg helt spesifikt kan si hva det er.....kanskje jeg vet det innerst inne, men hvorfor jeg ikke gjør noe med det er en annen sak.
Jeg vil jo så gjerne komme meg videre, komme meg opp, ut og frem, men den fordømrade sperren for det holder meg tilbake.....om det er frykt eller noe annet vet jeg heller ikke....eller kanskje det rett og slett bare er det at jeg må komme til det punktet hvor jeg tar et oppgjør med fortiden, nær eller fjern fortid, hvem vet, for å i det hele tatt dermed stille med blanke ark og et klarsignal - fra meg selv - til å begynne med fortsettelsen fremfor å dvele det som har vært og er.

Ja ja, der ble det i alle fall en oppdatering, om enn ikke så veldig utfyllende da....heheh

En ting har jeg i alle fall funnet ut....jeg kan fortsatt spre latter og glede, så noe positivt har jeg å berette. :p


PS. Og de som måtte lure, Milo har det fortsatt bra, han er en skikkelig god venn og kosehund for meg.

Bloggen gjenoppstår fra de døde

Herved erklærer jeg bloggen min for gjenoppstått og jeg skal forsøke å skrive litt igjen....jeg bare trengte en liten pause.....men jeg føler og tenker det samme fortsatt. :p

1 år har gått

Nå i disse dager så er det 1 år siden hvor jeg endelig fikk bekreftet at jeg er udugelig, ubrukelig, verdiløs og i det hele tatt.....jeg har jo hatt den følelsen liggende latent under overflaten i alle år egentlig, men alltid håpet at det skulle forandre seg og at jeg faktisk kunne blitt akseptert, respektert og likt fordi jeg er den jeg er, på både godt og vondt....men neida, det viste seg å være en utopisk tanke. :(

Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig gidder å skrive dette, for jeg føler det slik at mange kun har èn ting å si, eller kanskje flere ting også, og det er: "get over it", "livet går videre", "legg det bak deg" og bla bla bla.....men det er jo klart, de som mener det er ikke meg og vet ikke hvordan det føles....og ja, kanskje jeg overdramatiserer det, so be it, men jeg må jo være ærlig, ikke sant?

Jeg har fortsatt hundrevis av tanker og følelser omkring dette, og det virker som om det aldri vil slippe taket......og i de mørkeste stunder så kommer de sterke hat og hevntankene....sånn er det bare....er det da jeg kan skylde på det at jeg er psykiatrisk pasient? hmmmm....jajajajaja.....

Dynamisk hypotese

I forbindelse med at jeg går i ukentlig gruppe-terapi, så har det nå blitt utformet en dynamisk hypotese, noe som er en slags uttalelse fra meg om hvordan jeg er og hva mine problemer består i. Dette er en uttalelse som er forfattet av de terapeuter jeg er tilknyttet til i gruppeterapi-sammenheng og de har kommet frem til det etter samtaler med meg, både individuelt og i gruppa. Jeg har vært med på å utforme det endelige resultatet, og slik lyder da min dynamiske hypotese:

Som liten var jeg stille, trakk meg unna og var for meg selv.
Min eldre bror var det motsatte og fikk mye oppmerksomhet.
Jeg klarte ikke å si hva jeg følte, tror ikke jeg visste hva jeg følte heller eller hva jeg trengte.
Kanskje bidro det ordløse til at jeg nesten ikke husker noe fra barndommen.
Fra og med ungdomsskolen begynte jeg å skamme meg over å være den jeg er, jeg kjente meg verdiløs, at jeg ikke hadde noe å bidra med.
Jeg føler også i dag at jeg ikke er verdt andres tid og oppmerksomhet og havner på sidelinja igjen.
Når jeg mener noe i forhold til andre, er jeg redd for å såre dem. I stedet for å si det jeg mener, trekker jeg meg unna i ensomhet for å unngå ubehag og konflikt.
Jeg har samlet en klump av følelser inni meg og kjenner meg samtidig tom.
Inni meg er det mye tristhet, sårhet og sinne, men også en sterk vilje og et savn etter noe godt.

Jeg vil i gruppeterapi ta sjansen på å si det jeg mener og fortelle åpent om hva jeg føler, selv om jeg etterpå lett føler at jeg har dummet meg ut.
Ved å holde ut skamfølelsen som alltid kommer i slike situasjoner, vil jeg i gruppen gradvis erfare hvem jeg er under skamfølelsen.
Jeg ønsker å oppdage det verdifulle jeg har å bidra med til fellesskapet med andre og på denne måten strekke meg mot det gode som jeg savner og mot en større tro på meg selv.




Ja, sånn er det med den saken, så får vi se om det vil hjelpe på sikt, selv om trua absolutt ikke er til stede nå.

Kommenter gjerne dersom du har et syn på saken.

Tikkende bombe

Har blitt en stund siden jeg blogget nå, men bedre sent enn aldri som det så fint heter.

Har det så skjedd noe nytt siden sist da?
Tjaaaaaa.....er vel intet nytt å melde tror jeg, i alle fall ikke stort.
Kan heldigvis meddele at jeg har sluppet den verste panikkangsten i løpet av de siste ukene, har i alle fall ikke følt meg døden nær.
Formen ellers er vel sånn passe grei, men helt i toppform er jeg absolutt ikke.
Fikk jo tatt en del prøver og sånn når jeg var hos legen, og siden jeg ikke har hørt noe så er det vel ikke noe alvorlig gæli får vi tro.
Skal dit igjen i morgen, så da får jeg nok beskjed om prøvene viste noe i det hele tatt, og er det kun småtterier så behøver jeg ikke frykte for livet i alle fall. :p

Og hva så med overskriften? Tikkende bombe? Er jeg det?
Tja, jeg er kanskje ikke det, føles i alle fall ikke slik, men kanskje jeg er det?
Tikkende bombe ovenfor meg selv eller andre? Hmmm....ikke godt å si, men skulle kanskje latt den tikkende bomba eksplodere sånn bare for å ha gjort det.....og hvem som da evt. hadde vært ofre for den bomba er ikke godt å si, men finnes nok noen kandidater. Noen jeg ikke får ut av systemet.

Hvorfor snakker jeg om tikkende bombe?
Jo, de fleste har vel fått med seg trippeldrapet oppe i Tromsø og politimesteren der oppe, Fyhn, uttalte at alle psykiatriske pasienter kan være tikkende bomber.
Jeg er jo pr. definisjon psykiatrisk pasient siden jeg går til behandling, den tidligere nevnte gruppeterapien i regi av DPS, distrikts psykiatrisk senter, og også har vært innlagt på lukket avdeling, men mest fordi jeg på det tidspunkt var en fare for meg selv.
Jeg skal ikke si at jeg er psykiatrisk pasient og stolt av det, for det er jeg jo ikke, men jeg står inne for at jeg er det siden det er det som er realiteten.
Hva andre evt. måtte mene om det får ikke jeg gjort noe med, men tror nok at det finnes de som sikkert kan tro at jeg er sånn og sånn siden jeg går til behandling og at jeg kan være er fare.
Jeg kan sikkert være en fare hvis jeg klikker totalt, men det tror jeg at gjelder alle egentlig, uansett om de har en diagnose eller ei.

Er ofte jeg også lurer på om folk unngår meg fordi jeg er som jeg er? Det er jo klart, jeg kan til en viss grad påta meg skylda for at jeg nå sitter her uten noe særlig nettverk i det hele tatt fordi jeg har skygget unna og trukket meg helt tilbake, men tviler på at det er det som er den hele og fulle sannhet.
Og så er det de som kanskje kun liker meg fordi de syns synd på meg.....ikke det at jeg vet om noen, men er jo sånn jeg ofte tenker.....og det får meg også til å ikke stole særlig på hva folk sier.

Jeg skriver denne bloggen for at de som har interesse av det kan få vite mer om meg og mitt og hvordan jeg tenker, men så er det det jeg nevner ovenfor, jeg har vanskelig for å stole på folk når de sier noe....eller kanskje ikke riktig å skrive stole på, for det gjør jeg jo, er vel mer det at jeg ikke tror på det.....
Men uanskvett, det er bare å kommentere i vilden sky, jeg liker jo kommentarene egentlig.

Så kommenter i vei folkens!!

Noe må det være.....

Nå begynner jeg, eller begynner og begynner, fru Blom, å bli skikkelig lei.
Lei hva da? Psyken? Helsa? Eller begge deler?
Ja, det siste tror jeg vi sier......og jeg er vel mer eller mindre lei alt og alle for tiden, men det er også normalt egentlig.....

Jeg mistenker også nå at den panikkangsten er mer enn bare det, for dette blir verre og verre og mer urovekkende enn noensinne.
Formen er på bunn-nivå konstant, i alle fall brorparten av døgnets 24 timer.....er vel kun noen få timer både rett før jeg legger meg og med en gang jeg står opp at ting og tang er på det normale, i den grad noe ved meg noensinne er på det normale når det gjelder meg. :/

Jeg har jo tidligere her i bloggen skrevet noe om hvordan panikkangsten arter seg og at den føles mer og mer kronisk og konstant, men det kan da umulig være bare det?
Jeg har jo tidligere opplevd det på den samme måten, i alle fall delvis, men ikke like ille som nå.
Ble jo også undersøkt grundig for noen år siden for å utelukke at det kunne være noe mer alvorlig og da ble det ikke funnet noe galt i alle fall, og det var jo betryggende, men allikevel så føles det utrolig ubehagelig når det pågår. Det er jo også med på å redusere livskvaliteten min kraftig.

Uanskvett, skulle det være noe mer alvorlig denne gangen så vet jeg ikke om jeg vil vite det.....det som er mest "skummelt" er nok det at jeg har problemer med pustinga pluss at jeg ikke får i meg særlig med mat fordi det er vanskelig å få noe ned i et svelg som gjør motstand.....og så er det som om det er noe som tetter det igjen eller i alle fall delvis blokkerer.....Er ofte slik at det er som om maten bare kommer litt nedi der for så å bare bli der, og da kan jeg gå rundt med en brekningsfølelse frem til det går enten den ene eller andre veien.
Ikke tror jeg svelgemuskulaturen er særlig samarbeidsvillig heller, men det henger kanskje sammen med at jeg har den blokkeringsfølelsen.....I don't know.

Jaja, det er sikkert noe som kunne blitt undersøkt slik at man får klarhet i hva det er, men er ikke så lett det heller, for jeg har en slags form for skrekk for det.....ikke akkurat legeskrekk eller sykehusskrekk generelt, men visse undersøkelser, som f.eks gastropi hvor man skal få en slange ført ned i halsen.....det har jeg vært med på før og anbefales ikke i det hele tatt. De 2 gangene jeg har tatt det så har jeg fått sterke doser med beroligende, men man er bevisst og merker det veldig godt når det pågår.....Skulle så gjerne ønske at man kunne fått narkose, men det er sjelden eller aldri at det skjer.


aaaaaaarrrrrrrghhhhhhhhh!!!!!!!!

Over kanten av stupet

Jeg ble sparket over kanten av stupet, og her henger jeg fortsatt med fingre som begynner å bli slitne....er som om taket skal glippe støtt og stadig.
Det finnes da ingen god grunn til å bare henge her føles det som....og uansett hvor mye jeg prøver og vil, så klarer jeg liksom ikke å karre meg opp igjen.

Dette er sikkert noe jeg kommer til å gnåle om igjen og igjen og igjen....helt til jeg slipper taket.....
Og taket vil jeg slippe hvis jeg ikke snart har noe mål eller mening med noe i det hele tatt.....det er liksom bare....ingenting.....

Uanskvett, det eller den som knuses kan knuses skal....om det så er det siste jeg gjør.

Statusrapport

Ikke så gæli i dag, faktisk en god del bedre enn i går, men merker at man er sliten etter gårsdagen.

På an igjen

.....og så var det på an igjen med den jævlade angsten....Den setter meg helt ut og sliter meg halvt ihjel. :(

Dagens bulletin :p

Jadda, så var det atter en dag og atter en oppdatering fra yours truly i denne begredelige bloggen.

Og hvordan er så formen i dag da? Joda, den er faktisk ikke så aller værst, det jeg beskrev i forrige innlegg er heldigvis nesten fraværende i dag, og godt er det.
Jeg har til og med orket å gå en lang tur med Milo i dag, var vel ute i en halvannen times tid eller noe.....tror Milo satte pris på det, han ligger i alle fall her ved min side som et slakt....heheh

En annen ting jeg kanskje kan nevne er at jeg har fått meg ny hotmail-adresse, ble altfor mye søppel og annen junk-mail på den andre....blir vel kanskje sånn når man legger igjen mail-adressen overalt. :p

Uanskvett, den nye adressen er veldig enkel, navnet mitt med punktum som mellomrom pluss den sedvanlige alfakrøllen og hotmail dått com.
per.kristian.pedersen(a)hotmail.com....og bytt da ut (a) med @. :p

Og happy valentine til dere alle.....nyt dagen med deres egen kjære valentine....så får jeg heller vente på min som ikke finnes eller kanskje finnes men vil ikke ha meg, og det er sikkert minst et par stykker......Over og ut!

Litt engstelig

.....eller kanskje masse engstelig er mer korrekt å si.

Og hvorfor så engstelig?
Jo, det er jo fordi formen min for tiden absolutt ikke er noe å skrive hjem om for tiden....Det blir jo ikke bedre i det hele tatt, snarere tvert imot.
Og selv om det er en form jeg tidligere har gått igjennom, så har den allikevel ikke vært like ille som nå....vanskelig å beskrive hvordan det er, det bør nok oppleves for å få det rette inntrykk.

Jeg kan jo gi dere en kort beskrivelse i alle fall.....:
- Tungt å puste, er som om det er under halvparten av hva normalt er som man får trekt inn i lungene.
- Svimmelhet og følelsen av å nesten svime av.
- Det er vanskelig å kunne fokusere blikket uten at man kjenner et trykk bak øynene.
- Gelè i kroppen, musklene føles svekket.
- Null matlyst og problemer med å få i seg mat i det hele tatt fordi det er vanskelig å svelge, er som om det er tett på en eller annen måte nede i svelget....

Ja, sånn er det med meg nuh.....maks ubehagelig....

I feel sick

Denne panikkangsten kan umulig være normal, evt. så må den være kronisk.....vil liksom ikke gi seg....med mindre det er noe annet gæli da, hva vet jeg, men bør vel kanskje se om jeg får meg en time hos fastlegen min i tilfelle det kanskje er noe langt mer alvorlig.
Tar vel sin tid å få time regner jeg med, bruker i alle fall det....uansett hva man sier når man ringer så får man beskjed om at det er fullt.....jaja, nok om det.....

Early morning reflections

Så sitter man her igjen da, med tanker om alt og ingeting.
Jeg blir jævla lei av å tenke hele tiden egentlig, er som om jeg aldri får fri fra tankene.....er jo greit å tenke også, men så lenge de tankene jeg har ikke får meg til å bli i godt humør så kunne jeg godt vært de foruten.
Jeg tror også at tankene er med på å slite meg mer og mer ut, føles i alle fall sånn, og da ender bare opp med at man når et visst punkt hvor man rett og slett ikke orker noen verdens ting og bare halvsover seg gjennom døgnet.
En annen ting er at jeg sikkert enten sover for lite eller for mye, like gæli er det uansett og like trøtt og sliten er jeg når jeg våkner. Jeg har aldri vært av den typen som sover det samme antall timer i døgnet og er fornøyd med det, er veldig enten eller her i gården.
Er kanskje ikke det beste at jeg er et utprega b-menneske heller og er veldig glad i å bare ligge under dyna og kose meg i det lengste....men sånn er jeg og trives egentlig med det.
Er dessuten en fordel med det, da slipper jeg å måtte stå opp og ta del i hverdagen med alt av det som det medfører....jeg føler det er et press på en måte om dere skjønner. Mulig jeg er gal eller noe sånn, men jeg takler det bare ikke....ikke nå i alle fall, kanskje ikke siden heller....hvem vet.....

Det å igjen bli en del av samfunnet er for meg et stort skritt nå....og jeg vet egentlig ikke om jeg er sterk nok til å ta det skrittet, psykisk sett....jeg vet jo at jeg sikkert vil både fungere og klare det, i alle fall såpass mye at det er akseptabelt, både for meg og samfunnet, men det er noe inni meg som holder meg igjen, jeg vet ikke hva.....sikkert frykten for å mislykkes eller noe sånn.
Det gjør det heller ikke særlig enklere at jeg med årene har blitt mer og mer unnvikende på alle måter, men det kommer sikkert av den førnevnte frykten....jeg vet ikke hvorfor jeg har den frykten.....eller kanskje det er en slags skam over at jeg er den jeg er og sikkert ikke er like bra som alle andre? Eller at jeg gjør ting feil, sier ting feil eller rett og slett ikke gjør noen av delene?
Både jeg selv og andre vet at det bak mitt ytre så befinner det seg noe helt annet enn det som er dominerende, men dessverre så har det bare blitt sånn, og med fare for å gjenta meg selv, så vet jeg hvor skylda ligger, for når jeg i min iver gjerne ville forbedre meg og klare å kunne komme meg opp og frem så ble jeg dyttet ned og tilbake til en posisjon som førte meg ennå mer tilbake.

Og ja da, jeg vet at mange sikkert vil si at det er et tilbakelagt stadium og at jeg må komme meg videre, men det er en regle jeg mer eller mindre hører hele tiden uten at det hjelper.....det er faktisk ikke så lett, i alle fall ikke når det gjelder meg.
Alle er dessuten forskjellige og hvordan man kommer seg videre er individuelt dessverre, for hadde det vært en fasit så hadde det nok vært mye enklere med alt her i verden.

Jeg har ikke så veldig lett for å åpne meg ovenfor andre face 2 face med hvordan jeg har det og hva jeg føler, alt blir veldig overfladisk, noe som sikkert er veldig uheldig siden jeg kanskje ikke viser de riktige sidene av meg selv. Det er uansett min måte å skjule ting på, for det å kunne bære en "maske" gjør sitt til at jeg ikke bryr andre med mine evt. problemer....det er mye enklere å si at alt er greit og så ferdig med det.....Er vel også det at jeg ikke vil at andre skal forsøke å hjelpe også, eller vil og vil, kanskje jeg vil det, men ikke tør å slippe noen helt inn.....er vel kanskje det skal jeg være ærlig.
Er vel også derfor det gikk som det gikk i fjor vår....jeg gikk rundt og bar på så mye slik at det påvirket meg og mine på en negativ måte uten at ting ble gjort, og da sier det seg selv at man kommer til et punkt hvor det bare sier stopp på en eller annen måte. Det er da man bør begynne å trykke på de riktige knappene for å unngå at ting bare blir verre, men i dette tilfellet så var det knappene man absolutt ikke skulle trykke på som ble brukt....det klarte ikke jeg å forhindre dessverre.

Jeg har jo skrevet om det i bloggen tidligere angående dette med hat og bitterhet og det som verre måtte være, og dessverre så er det fortsatt noe som preger tankene mine veldig ofte.....skulle gjerne vært det foruten også, men det er pokkern meg ikke lett å kunne styre de tankene som mer eller mindre lever sitt eget liv.....jeg forsøker jo å ikke la det påvirke meg, men på en eller annen måte så har det bare blitt sånn og da gjør det sitt til at det kommer tilbake både gode og dårlige minner.
Ikke føler jeg at det er noe jeg kan snakke om heller, for da kommer bare den samme gamle regla tilbake om at jeg skal legge det bak meg og gå videre.....hadde jeg kunnet gjort det så hadde jeg da pokkern meg gjort det og!!! Det er da ikke så gøy liksom om dere skjønner??

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg igjen kunne bli et menneske som er glad og positiv og som har kjente og kjære rundt meg og at jeg trives som den jeg er....men dessverre, det er vel snarere tvert imot.
Skulle så gjerne ønske at jeg igjen kunne være til nytte og spre glede rundt meg fremfor at det bare er bekymringer, krav og press fra alle kanter.....og det verste er er at jeg føler at det er min jobb å forandre på det....og det er ikke lett når jeg ikke klarer det eller vet hvordan.
Jeg går jo i gruppeterapi, men der føler jeg meg uttafor og vet ikke hvordan det skal hjelpe meg....det eneste det får meg til å føle er en utilpasshet og at de andre i gruppa har det mye verre enn meg og fortjener å kunne få det bedre fremfor at jeg skal oppta tida med mine "små" problemer.

Siden jeg er i den situasjonen jeg er så har det også medført at jeg pr. tidspunkt ikke er i jobb, og det er jo på en måte veldig greit siden jeg ikke vet om jeg takler det eller er nok til nytte.....Jeg begynte så smått å jobbe litt i regi av NAV i fjor vinter, men begynte i det små siden jeg ikke vil påta meg for mye på en gang for så å risikere at jeg gikk på en smell. Og det var greit nok det, å jobbe 50% i en periode først passet meg utmerket, men syns det var mindre koselig å få høre at jeg like gjerne kunne jobbet 100% siden det ikke var noe vits i at jeg var hjemme for mye....og når man hører det fra den man bor sammen med så gjør det noe med en, noe som igjen kanskje går utover jobbinga og humøret......

Noe som også er litt plagsomt er at jeg i den senere tid har hatt en del angstanfall eller panikkangst eller hva pokkern det er.....men er i alle fall sånn at man blir svimmel, får hjertebank, pusteproblemer og ja, i det hele tatt......og når det står på så er det ikke særlig behagelig, men siden jeg vet hva det er så blir jeg ikke så redd som tidligere, da trodde jeg jo at jeg var døden nær. Det er uansett utrolig slitsomt og jeg blir veldig redusert fysisk i flere dager etterpå, ekstra ille er det når det fortsatt henger igjen i flere dager......
Har forsøkt å lese meg frem til årsaker og sånne ting på nettet, men har ikke blitt noe klokere siden anfallene kommer helt ut av det blå og kan ikke settes i sammenheng med noe.....Har også lest at man kan døyve det eller forhindre det ved bruk av alskens piller eller noe, men jeg liker ikke piller, jeg vil føle at jeg lever fremfor å være en zombie.

Jaja, ble visst et langt innlegg denne gangen, og hva slags inntrykk sitter man igjen om meg etter det for de som leser det? Hva vet jeg....men sikkert ikke det beste.....jeg blir sikkert sett på som et sutrende og selvmedlidende avvik av et menneske.....og ja, kanskje jeg er det..................

Waschera??

Ja, det er ikke godt å si hva som skjer.
For mitt vedkommende så skjer det lite eller ingenting.....det eneste som skjer er alle tankene om ditten og datten og det som verre måtte være.

Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noe eller noen å lengte etter, og ja, det er nettopp slik jeg har det....jeg føler at det ikke lenger er noen vits siden jeg ikke har verken noe eller noen å lengte etter.....
Jeg har et savn ja....men det savnet er pr. nå noe som ikke er innenfor noe nær rekkevidde føler jeg.

På en måte så føler jeg at jeg har kommet såpass langt i livet uten å ha oppnådd noe som kan være noe å være stolt av eller å ta videre.
Jeg lever i et vakum uten muligheter til verken det ene eller det andre, og det får meg til å innse at jeg har kastet bort alt for mange år til ting og tang uten mål og mening.....og ikke kan man gå tilbake i tid for å ta andre veier i livet heller, mens det ennå var tid, mulighet og håp.....
Ergo, bortkasta liv dessverre.......
Er nesten så man ønsker eller håper at man tar sitt siste åndedrag neste gang man sover og våkner opp igjen til et nytt liv hvor man starter på nytt med blanke ark og fargestifter til....er bare så pokkern meg synd at man ikke vet hva som skjer i "the afterlife".
Hadde jeg visst det så hadde jeg vært der for lengst.

Det er ikke det at jeg er redd for å dø, tror det kan være en befrielse på en måte, det eneste som er skremmende er den evt. smerten man kanskje opplever de siste sekundene.....ja ja, det vil man vel finne ut av sånn etter hvert.....

Uansett, til de av dere som fortjener det, så vil jeg gi en god klem.....og til de av dere som ikke fortjener det, så vil jeg bare si at dere tidsnok vil innse hva det vil si å være egoistiske og ignorante uten snev av empati og medmennesklighet når dere står der i gjørma sjøl.....noe jeg absolutt håper at dere vil gjøre.

Takk for meg!

Tankenes skriblerier

Det er ikke alltid at det er like bevisst det man tenker, er ofte at tankene bare lever sitt eget liv og jeg lar meg rive med....av og til så bør jeg absolutt ikke la meg rive med, for da kan det gå ille.

Har blitt mye av det i løpet av den siste tiden, jeg har bare sittet her uten mål og mening og så har plutselig tankene tatt tak....IGJEN....og det er plagsomt....og da ender det alltid opp med det samme gamle, nemlig spørsmålet om hvorvidt det egentlig er noen vits i å i det hele tatt orke og gidde mer.....hva er det å tape liksom? Er ingenting å tjene på det å klore seg fast til det miserable igjen og igjen.

Jaja....shit happens og sånn er det bare, men man kan gå lei, skikkelig lei til tider, når man føler at man bare synker lenger og lenger ned i kvikksanda.

Jeg hadde en gang et håp om et nytt og bedre liv jeg....og jeg var på god vei....men neida.....skjebnen ville det anderledes, med hjelp fra visse andre.....måtte de alle dø!!!!!!!

Null niks nothing....nada

Overskriften sier det meste.....og jeg har ikke stort å si heller.
Overskriften bare henspeiler på det som skjer, og jada, du gjettet riktig.....ikkno skjer og alt er bare the same old shit.

Begynner egentlig å bli møkkalei av å bare gå rundt og gruble på hvorfor jeg i det hele tatt gidder....hva er vitsen liksom.
Uansett hvor mye jeg forsøker å finne ut av ting så klarer jeg ikke i noen særlig grad å glede meg over noe som helst.
Den største gleden er det å sove, for da er man i en slags annen verden og slipper å plages med the real life....er bare så pokkern synd at man våkner opp igjen og føler at det eneste dagen vil bringe er en kamp om å overleve frem til neste runde med søvn.

jajaja....sånn går no dagan......

Status pr. nå

Har blitt lite med skriblerier fra meg den seneste tiden, men det betyr ikke at det har bedret seg eller skjedd så altfor store forandringer. Skal sant sies så står ting fortsatt på stedet hvil eller verre her i gården.

Har heldigvis blitt ferdig med alt som heter jul og nyttårs-feiring, en tid jeg ikke så særlig frem til siden jeg aller helst ville vært alene slik at jeg slapp å måtte ta del i den tradisjons-jula som er her i huset. Og da snakker man massevis av julepynt og mat i tillegg til den såkalte "koselige" famile-kosen hvor alle er samlet.
Det er dog noe som ikke tiltaler meg i det hele tatt, men siden jeg fortsatt bor nede i kjelleren hos min mor og far, i tillegg til at min bror også bor her midlertidig, og vi passer ikke særlig godt sammen, så måtte jeg bare bli med på "moroa" siden jeg ikke har stort jeg skulle ha sagt.
Hadde vært helt ok dersom jeg kunne hadde kommet på besøk for å spise og ha dette pakke-tullet, for da kunne jeg kommet meg bort igjen når jeg hadde fått nok, men dessverre ingen mulighet i år.

Det å fortsatt bo nede i kjelleren er absolutt ikke optimalt for meg i det hele tatt, det blir lite eller inget privatliv og jeg føler meg overvåket det meste av tiden. Jeg klarer ikke å slappe av eller hente krefter så lenge det er sånn.....den eneste tiden på døgnet hvor jeg egentlig klarer å ha det sånn passe greit nok er på natta når alle de andre har tatt kvelden.....da tilbringer jeg mange timer alene, sammen med Milo, i peisestua og forsøker og kose meg på best mulig måte....spiller litt playstation og sånn.....før jeg så tar kvelden for å få meg litt søvn mens jeg grubler over hvorfor jeg i det hele tatt gidder dette her og heller bare gir opp i stedet, det er jo ikke noe særlig til liv....og søvnen jeg får er ikke den beste siden jeg som oftest er like trøtt og sliten når jeg våkner igjen, og det selv om jeg har sovet maaaaange timer....foretrekker å ligge lengst mulig også så jeg slipper å måtte stå opp og dermed måtte være sosial med de som evt. måtte være hjemme her. Og blir jeg mere utilpass nå så kan jeg like gjerne ta med meg bikkja og bo i bilen, er like greit det.....kunne ikke brydd meg mer akkurat nå.

Skulle jo så gjerne ha fått meg et eget sted å bo nå, men det er heller ikke lett, det må jo ikke være for dyrt samt at det må være lov med husdyr, og det er det jo ikke alle utleiere som tillater dessverre.
Jeg er uansett ikke så kravstor når det gjelder sted å bo, behøver ikke være verken stort eller luksus, så lenge det er i nærheten av turområder og har muligheter for tilgang til bredbånd og parabol/kabel så er jeg fornøyd.

Jeg går jo også, som sikkert mange vet, i gruppeterapi nå for tida, det er en gang i uken og er fra 9 til 14 med samtalegrupper pluss kunst-terapi.....og i kunstterapien klarer jeg i alle fall å bevise at jeg absolutt ikke har kunstneriske egenskaper når det kommer til det å tegne.
Gruppeterapi er ikke lett, det er sikkert og visst, og det å blottlegge sine innerste tanker og følelser ovenfor 7 andre pasienter pluss terapeuter er en terskel å komme over. Og når man ikke kjenner de andre så godt så gjør det det ennå mer vanskelig.
Men men, jeg har i alle fall klart å brette ut noe av livet mitt selv om det var både tungt, tøft og slitsomt....går seg vel til etter hvert vil jeg tro.
Jeg håper jeg i alle fall klarer å gjøre meg forstått på en enkel og grei måte, virker i alle fall slik ut i fra hva de andre i gruppa gir av tilbakemeldinger.

Jaja, får vel bare håpe at det på sikt kan hjelpe og at jeg kan bli og ha noe annet en tallet null....
- Null liv
- Null jobb
- Null sted å bo
- Null nære venner

Sånn er det når man føler seg som et null.


Og ja....dette her kan sikkert sees på som enten syting eller selvmedlidende eller hva pokkern dere vil kalle det, men det må oppleves for å i det hele tatt skjønne det.....og nå når jeg har havnet såpass i gjørma at jeg knapt holder hodet over den, så blir det fort til at man ikke ser noen lysning i siktet dessverre....

Well well, over & out!




PS. Og som vanlig, kommentarer tas imot med takk! :)