Balansegang

Akkurat nå så er det som om jeg balanserer på linjen mellom fornuften og galskapen. Jeg må virkelig bruke uante krefter på å la tankegangen min styres av fornuften og ikke den negative og destruktive galskapen som ligger der i underbevisstheten.
Jeg vet at hvis ikke balansegangen kan holdes under kontroll, så vil det gå galt, virkelig galt, og av og til så vil jeg faktisk at det skal gå galt slik at jeg skal bli ferdig med det....uansett hva som skjer og hvordan det vil ende.

Jeg var jo også i terapi igjen i forrige uke, og som forventet så var det tøft. Ble jo rippet opp i en god del av både positive og negative ting fra det siste året....og det førte jo til at tankene og følelsene igjen ble forsterket, gikk med klump i halsen i et par dager etterpå faktisk, tårene satt også ganske løst, men noe skybrudd ble det ikke, kom kun en tåre nå og da.

Selv om jeg vet at jeg ikke er den med all skyld, så er jeg fortsatt maks selvbebreidende for det som skjedde....jeg tenker da på bruddet. Jeg klarer jo ikke å bli kvitt all refleksjon og grubling rundt dette, uansett hvor mye jeg prøver....og jeg ender alltid opp med å føle et stort savn samtidig som hatet og hevntankene stadig blir sterkere, og det er det som er galskapen jeg både vil og ikke vil skal skje.....jeg har fått det for meg at det er det rette for at jeg skal kunne få fred før jeg kan gå videre....enten videre i livet eller videre over på den andre siden.
Helt sikkert en absurd tenkemåte, men det er sånn tankesurret mitt jobber....det jobber til tider mer mot meg enn med meg. :(

Ble jo snakket en del om hva jeg kunne gjøre for å slippe unna de verste tankene, og litt sosialiseringen hadde nok ikke vært av det dummeste, men det må være på mine premisser, blir jeg tvunget ut i noe så trekker jeg meg mest sannsynlig lenger unna....så det er også en balansegang....balansegang mellom hva jeg vil, må og bør.
Er ikke så lett å sosialisere heller når jeg har få eller ingen her omkring å sosialisere med....jeg må jo føle at det gir meg noe, kun sosialisering for sosialiseringens skyld vil bare gjøre vondt verre.

Selv om jeg bor hos mor og far nå og savner privatliv, så må jeg allikevel si at det er trygt på en måte....i alle fall så lenge jeg har mulighet til å trekke meg tilbake i peisestua for å få fred og ro.
Så får man se hvordan det går når de reiser bort i et par uker neste helg....da kan egentlig alt skje har jeg på følelsen av....men men, time will show.