Tikkende bombe

Har blitt en stund siden jeg blogget nå, men bedre sent enn aldri som det så fint heter.

Har det så skjedd noe nytt siden sist da?
Tjaaaaaa.....er vel intet nytt å melde tror jeg, i alle fall ikke stort.
Kan heldigvis meddele at jeg har sluppet den verste panikkangsten i løpet av de siste ukene, har i alle fall ikke følt meg døden nær.
Formen ellers er vel sånn passe grei, men helt i toppform er jeg absolutt ikke.
Fikk jo tatt en del prøver og sånn når jeg var hos legen, og siden jeg ikke har hørt noe så er det vel ikke noe alvorlig gæli får vi tro.
Skal dit igjen i morgen, så da får jeg nok beskjed om prøvene viste noe i det hele tatt, og er det kun småtterier så behøver jeg ikke frykte for livet i alle fall. :p

Og hva så med overskriften? Tikkende bombe? Er jeg det?
Tja, jeg er kanskje ikke det, føles i alle fall ikke slik, men kanskje jeg er det?
Tikkende bombe ovenfor meg selv eller andre? Hmmm....ikke godt å si, men skulle kanskje latt den tikkende bomba eksplodere sånn bare for å ha gjort det.....og hvem som da evt. hadde vært ofre for den bomba er ikke godt å si, men finnes nok noen kandidater. Noen jeg ikke får ut av systemet.

Hvorfor snakker jeg om tikkende bombe?
Jo, de fleste har vel fått med seg trippeldrapet oppe i Tromsø og politimesteren der oppe, Fyhn, uttalte at alle psykiatriske pasienter kan være tikkende bomber.
Jeg er jo pr. definisjon psykiatrisk pasient siden jeg går til behandling, den tidligere nevnte gruppeterapien i regi av DPS, distrikts psykiatrisk senter, og også har vært innlagt på lukket avdeling, men mest fordi jeg på det tidspunkt var en fare for meg selv.
Jeg skal ikke si at jeg er psykiatrisk pasient og stolt av det, for det er jeg jo ikke, men jeg står inne for at jeg er det siden det er det som er realiteten.
Hva andre evt. måtte mene om det får ikke jeg gjort noe med, men tror nok at det finnes de som sikkert kan tro at jeg er sånn og sånn siden jeg går til behandling og at jeg kan være er fare.
Jeg kan sikkert være en fare hvis jeg klikker totalt, men det tror jeg at gjelder alle egentlig, uansett om de har en diagnose eller ei.

Er ofte jeg også lurer på om folk unngår meg fordi jeg er som jeg er? Det er jo klart, jeg kan til en viss grad påta meg skylda for at jeg nå sitter her uten noe særlig nettverk i det hele tatt fordi jeg har skygget unna og trukket meg helt tilbake, men tviler på at det er det som er den hele og fulle sannhet.
Og så er det de som kanskje kun liker meg fordi de syns synd på meg.....ikke det at jeg vet om noen, men er jo sånn jeg ofte tenker.....og det får meg også til å ikke stole særlig på hva folk sier.

Jeg skriver denne bloggen for at de som har interesse av det kan få vite mer om meg og mitt og hvordan jeg tenker, men så er det det jeg nevner ovenfor, jeg har vanskelig for å stole på folk når de sier noe....eller kanskje ikke riktig å skrive stole på, for det gjør jeg jo, er vel mer det at jeg ikke tror på det.....
Men uanskvett, det er bare å kommentere i vilden sky, jeg liker jo kommentarene egentlig.

Så kommenter i vei folkens!!

Noe må det være.....

Nå begynner jeg, eller begynner og begynner, fru Blom, å bli skikkelig lei.
Lei hva da? Psyken? Helsa? Eller begge deler?
Ja, det siste tror jeg vi sier......og jeg er vel mer eller mindre lei alt og alle for tiden, men det er også normalt egentlig.....

Jeg mistenker også nå at den panikkangsten er mer enn bare det, for dette blir verre og verre og mer urovekkende enn noensinne.
Formen er på bunn-nivå konstant, i alle fall brorparten av døgnets 24 timer.....er vel kun noen få timer både rett før jeg legger meg og med en gang jeg står opp at ting og tang er på det normale, i den grad noe ved meg noensinne er på det normale når det gjelder meg. :/

Jeg har jo tidligere her i bloggen skrevet noe om hvordan panikkangsten arter seg og at den føles mer og mer kronisk og konstant, men det kan da umulig være bare det?
Jeg har jo tidligere opplevd det på den samme måten, i alle fall delvis, men ikke like ille som nå.
Ble jo også undersøkt grundig for noen år siden for å utelukke at det kunne være noe mer alvorlig og da ble det ikke funnet noe galt i alle fall, og det var jo betryggende, men allikevel så føles det utrolig ubehagelig når det pågår. Det er jo også med på å redusere livskvaliteten min kraftig.

Uanskvett, skulle det være noe mer alvorlig denne gangen så vet jeg ikke om jeg vil vite det.....det som er mest "skummelt" er nok det at jeg har problemer med pustinga pluss at jeg ikke får i meg særlig med mat fordi det er vanskelig å få noe ned i et svelg som gjør motstand.....og så er det som om det er noe som tetter det igjen eller i alle fall delvis blokkerer.....Er ofte slik at det er som om maten bare kommer litt nedi der for så å bare bli der, og da kan jeg gå rundt med en brekningsfølelse frem til det går enten den ene eller andre veien.
Ikke tror jeg svelgemuskulaturen er særlig samarbeidsvillig heller, men det henger kanskje sammen med at jeg har den blokkeringsfølelsen.....I don't know.

Jaja, det er sikkert noe som kunne blitt undersøkt slik at man får klarhet i hva det er, men er ikke så lett det heller, for jeg har en slags form for skrekk for det.....ikke akkurat legeskrekk eller sykehusskrekk generelt, men visse undersøkelser, som f.eks gastropi hvor man skal få en slange ført ned i halsen.....det har jeg vært med på før og anbefales ikke i det hele tatt. De 2 gangene jeg har tatt det så har jeg fått sterke doser med beroligende, men man er bevisst og merker det veldig godt når det pågår.....Skulle så gjerne ønske at man kunne fått narkose, men det er sjelden eller aldri at det skjer.


aaaaaaarrrrrrrghhhhhhhhh!!!!!!!!