Tikkende bombe

Har blitt en stund siden jeg blogget nå, men bedre sent enn aldri som det så fint heter.

Har det så skjedd noe nytt siden sist da?
Tjaaaaaa.....er vel intet nytt å melde tror jeg, i alle fall ikke stort.
Kan heldigvis meddele at jeg har sluppet den verste panikkangsten i løpet av de siste ukene, har i alle fall ikke følt meg døden nær.
Formen ellers er vel sånn passe grei, men helt i toppform er jeg absolutt ikke.
Fikk jo tatt en del prøver og sånn når jeg var hos legen, og siden jeg ikke har hørt noe så er det vel ikke noe alvorlig gæli får vi tro.
Skal dit igjen i morgen, så da får jeg nok beskjed om prøvene viste noe i det hele tatt, og er det kun småtterier så behøver jeg ikke frykte for livet i alle fall. :p

Og hva så med overskriften? Tikkende bombe? Er jeg det?
Tja, jeg er kanskje ikke det, føles i alle fall ikke slik, men kanskje jeg er det?
Tikkende bombe ovenfor meg selv eller andre? Hmmm....ikke godt å si, men skulle kanskje latt den tikkende bomba eksplodere sånn bare for å ha gjort det.....og hvem som da evt. hadde vært ofre for den bomba er ikke godt å si, men finnes nok noen kandidater. Noen jeg ikke får ut av systemet.

Hvorfor snakker jeg om tikkende bombe?
Jo, de fleste har vel fått med seg trippeldrapet oppe i Tromsø og politimesteren der oppe, Fyhn, uttalte at alle psykiatriske pasienter kan være tikkende bomber.
Jeg er jo pr. definisjon psykiatrisk pasient siden jeg går til behandling, den tidligere nevnte gruppeterapien i regi av DPS, distrikts psykiatrisk senter, og også har vært innlagt på lukket avdeling, men mest fordi jeg på det tidspunkt var en fare for meg selv.
Jeg skal ikke si at jeg er psykiatrisk pasient og stolt av det, for det er jeg jo ikke, men jeg står inne for at jeg er det siden det er det som er realiteten.
Hva andre evt. måtte mene om det får ikke jeg gjort noe med, men tror nok at det finnes de som sikkert kan tro at jeg er sånn og sånn siden jeg går til behandling og at jeg kan være er fare.
Jeg kan sikkert være en fare hvis jeg klikker totalt, men det tror jeg at gjelder alle egentlig, uansett om de har en diagnose eller ei.

Er ofte jeg også lurer på om folk unngår meg fordi jeg er som jeg er? Det er jo klart, jeg kan til en viss grad påta meg skylda for at jeg nå sitter her uten noe særlig nettverk i det hele tatt fordi jeg har skygget unna og trukket meg helt tilbake, men tviler på at det er det som er den hele og fulle sannhet.
Og så er det de som kanskje kun liker meg fordi de syns synd på meg.....ikke det at jeg vet om noen, men er jo sånn jeg ofte tenker.....og det får meg også til å ikke stole særlig på hva folk sier.

Jeg skriver denne bloggen for at de som har interesse av det kan få vite mer om meg og mitt og hvordan jeg tenker, men så er det det jeg nevner ovenfor, jeg har vanskelig for å stole på folk når de sier noe....eller kanskje ikke riktig å skrive stole på, for det gjør jeg jo, er vel mer det at jeg ikke tror på det.....
Men uanskvett, det er bare å kommentere i vilden sky, jeg liker jo kommentarene egentlig.

Så kommenter i vei folkens!!