Velkommen!
Velkommen til min lille blogg.
Her vil du finne det som surrer rundt i hodet mitt til enhver tid, i alle fall så lenge jeg oppdaterer den, noe som gjerne skjer daglig.
De eldste innleggene finner du nederst, begynn gjerne å lese der slik at du får det kronologisk.
Glem for all del ikke at du kan kommentere mine blogg-innlegg. :)
Nå har det gått en drøy uke siden jeg tok farvel med Siri, og den tomheten her uten henne er absolutt merkbar.
Jeg savner henne masse og skulle gjerne fortsatt hatt henne her, men så lenge helsa var som den var så var det eneste riktige å gjøre å la henne slippe.
Jeg går jo med tanker om å få en ny hund, og det er vitenskaplig bevist at en hund er bra for helsa, både den fysiske og psykiske....Dessuten så er jeg et dyre-menneske og føler jeg trenger den type stimuli i hverdagen ved å ha hund.
Det vil også gi meg den energien og motivasjonen jeg trenger for å i det hele tatt holde ut.
Her er det dessuten en artikkel fra VG ang. det å ha hund for helsas skyld:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=538608
Så var dagen kommet hvor Siri skulle få slippe flere lidelser, og det tror jeg egentlig hun syntes var bra selv om hun noe motvillig ble med til dyreklinikken. Hun klarte knapt nok å gå, så jeg måtte bære henne det meste av veien til bilen og ut av bilen og inn på klinikken.
Hun ville absolutt ikke gå inn på kontoret til veterinæren, mulig hun forsto hva som skulle skje....Hun fikk i alle fall et blikk som lyste av redsel og fortvilelse....og da ble jeg ennå mer trist og lei meg.
Uansett, hun fikk først en sove-sprøyte og da fikk jeg noen minutter alene med henne før hun skulle få den siste sprøyta slik at hun sovnet stille inn.
Det ble en del tårer hos undertegnede og det er det fortsatt....jeg savner jo Siri-jenta mi. :(
I tillegg til alt det andre jeg sliter med rent tankemessig, så har det nå kommet nok et nytt "problem" jeg må forsøke å forholde meg til og finne ut av.
Og det er da jeg får valgers kval.....jeg må klare å skille mellom fornuften og følelsene, men det er ikke lett.
Som sikkert mange vet så har jeg en hund, Siri, blanding av rotweiler og gordon setter, hun begynner nå å nærme seg 12 år og har dessverre kommet såpass langt i livet at kroppen begynner å svikte.
Hoftene hennes er utslitte og hun har vondt for å gå ordentlig og ikke orker hun å gå særlig mye heller før det blir for vondt, så da ligger hun det meste av tiden.
Det positive, om jeg kan bruke det ordet, er at hun ikke har vært så veldig aktiv av seg, hun har vært en sofagris, så det å bare ligge der og slappe av har hun ikke noe problemer med, men jeg vet selvfølgelig at det ikke er særlig behagelig for henne allikevel.
Dette til tross, hun er fortsatt like glad og snill som alltid.
Det finnes dessverre ikke særlig medisinering for den type problemer hos eldre hunder med unntak av smertestillende, så jeg må nok snart innse at det beste er å la henne slippe selv om det gjør aldri så vondt for meg.....Jeg vet jeg vil savne henne og jeg vet hun ikke kan erstattes, men med tanke på min situasjon nå så blir det som om jeg mister det siste jeg har igjen.
Siri har jo fulgt meg gjennom tykt og tynt i 11 år. :(
