Valgets kval

I tillegg til alt det andre jeg sliter med rent tankemessig, så har det nå kommet nok et nytt "problem" jeg må forsøke å forholde meg til og finne ut av.
Og det er da jeg får valgers kval.....jeg må klare å skille mellom fornuften og følelsene, men det er ikke lett.

Som sikkert mange vet så har jeg en hund, Siri, blanding av rotweiler og gordon setter, hun begynner nå å nærme seg 12 år og har dessverre kommet såpass langt i livet at kroppen begynner å svikte.
Hoftene hennes er utslitte og hun har vondt for å gå ordentlig og ikke orker hun å gå særlig mye heller før det blir for vondt, så da ligger hun det meste av tiden.
Det positive, om jeg kan bruke det ordet, er at hun ikke har vært så veldig aktiv av seg, hun har vært en sofagris, så det å bare ligge der og slappe av har hun ikke noe problemer med, men jeg vet selvfølgelig at det ikke er særlig behagelig for henne allikevel.
Dette til tross, hun er fortsatt like glad og snill som alltid.

Det finnes dessverre ikke særlig medisinering for den type problemer hos eldre hunder med unntak av smertestillende, så jeg må nok snart innse at det beste er å la henne slippe selv om det gjør aldri så vondt for meg.....Jeg vet jeg vil savne henne og jeg vet hun ikke kan erstattes, men med tanke på min situasjon nå så blir det som om jeg mister det siste jeg har igjen.
Siri har jo fulgt meg gjennom tykt og tynt i 11 år. :(