Velkommen!

Velkommen til min lille blogg.
Her vil du finne det som surrer rundt i hodet mitt til enhver tid, i alle fall så lenge jeg oppdaterer den, noe som gjerne skjer daglig.

De eldste innleggene finner du nederst, begynn gjerne å lese der slik at du får det kronologisk.

Glem for all del ikke at du kan kommentere mine blogg-innlegg. :)

onsdag 7. januar 2009

Status pr. nå

Har blitt lite med skriblerier fra meg den seneste tiden, men det betyr ikke at det har bedret seg eller skjedd så altfor store forandringer. Skal sant sies så står ting fortsatt på stedet hvil eller verre her i gården.

Har heldigvis blitt ferdig med alt som heter jul og nyttårs-feiring, en tid jeg ikke så særlig frem til siden jeg aller helst ville vært alene slik at jeg slapp å måtte ta del i den tradisjons-jula som er her i huset. Og da snakker man massevis av julepynt og mat i tillegg til den såkalte "koselige" famile-kosen hvor alle er samlet.
Det er dog noe som ikke tiltaler meg i det hele tatt, men siden jeg fortsatt bor nede i kjelleren hos min mor og far, i tillegg til at min bror også bor her midlertidig, og vi passer ikke særlig godt sammen, så måtte jeg bare bli med på "moroa" siden jeg ikke har stort jeg skulle ha sagt.
Hadde vært helt ok dersom jeg kunne hadde kommet på besøk for å spise og ha dette pakke-tullet, for da kunne jeg kommet meg bort igjen når jeg hadde fått nok, men dessverre ingen mulighet i år.

Det å fortsatt bo nede i kjelleren er absolutt ikke optimalt for meg i det hele tatt, det blir lite eller inget privatliv og jeg føler meg overvåket det meste av tiden. Jeg klarer ikke å slappe av eller hente krefter så lenge det er sånn.....den eneste tiden på døgnet hvor jeg egentlig klarer å ha det sånn passe greit nok er på natta når alle de andre har tatt kvelden.....da tilbringer jeg mange timer alene, sammen med Milo, i peisestua og forsøker og kose meg på best mulig måte....spiller litt playstation og sånn.....før jeg så tar kvelden for å få meg litt søvn mens jeg grubler over hvorfor jeg i det hele tatt gidder dette her og heller bare gir opp i stedet, det er jo ikke noe særlig til liv....og søvnen jeg får er ikke den beste siden jeg som oftest er like trøtt og sliten når jeg våkner igjen, og det selv om jeg har sovet maaaaange timer....foretrekker å ligge lengst mulig også så jeg slipper å måtte stå opp og dermed måtte være sosial med de som evt. måtte være hjemme her. Og blir jeg mere utilpass nå så kan jeg like gjerne ta med meg bikkja og bo i bilen, er like greit det.....kunne ikke brydd meg mer akkurat nå.

Skulle jo så gjerne ha fått meg et eget sted å bo nå, men det er heller ikke lett, det må jo ikke være for dyrt samt at det må være lov med husdyr, og det er det jo ikke alle utleiere som tillater dessverre.
Jeg er uansett ikke så kravstor når det gjelder sted å bo, behøver ikke være verken stort eller luksus, så lenge det er i nærheten av turområder og har muligheter for tilgang til bredbånd og parabol/kabel så er jeg fornøyd.

Jeg går jo også, som sikkert mange vet, i gruppeterapi nå for tida, det er en gang i uken og er fra 9 til 14 med samtalegrupper pluss kunst-terapi.....og i kunstterapien klarer jeg i alle fall å bevise at jeg absolutt ikke har kunstneriske egenskaper når det kommer til det å tegne.
Gruppeterapi er ikke lett, det er sikkert og visst, og det å blottlegge sine innerste tanker og følelser ovenfor 7 andre pasienter pluss terapeuter er en terskel å komme over. Og når man ikke kjenner de andre så godt så gjør det det ennå mer vanskelig.
Men men, jeg har i alle fall klart å brette ut noe av livet mitt selv om det var både tungt, tøft og slitsomt....går seg vel til etter hvert vil jeg tro.
Jeg håper jeg i alle fall klarer å gjøre meg forstått på en enkel og grei måte, virker i alle fall slik ut i fra hva de andre i gruppa gir av tilbakemeldinger.

Jaja, får vel bare håpe at det på sikt kan hjelpe og at jeg kan bli og ha noe annet en tallet null....
- Null liv
- Null jobb
- Null sted å bo
- Null nære venner

Sånn er det når man føler seg som et null.


Og ja....dette her kan sikkert sees på som enten syting eller selvmedlidende eller hva pokkern dere vil kalle det, men det må oppleves for å i det hele tatt skjønne det.....og nå når jeg har havnet såpass i gjørma at jeg knapt holder hodet over den, så blir det fort til at man ikke ser noen lysning i siktet dessverre....

Well well, over & out!




PS. Og som vanlig, kommentarer tas imot med takk! :)




5 kommentarer:

Anonym sa...

Heisan!

Var en smule bekymra da jeg skulle gå gjennom vennelista mi på Nettby og du ikke hadde vært pålogga på lenge. Så jeg lette litt, åsså fant jeg deg.
Stå på, mannen. Som du ser, så er du ikke glemt:)

Anonym sa...

http://www.youtube.com/watch?v=AugWiDv17Yg&feature=related

Du bestemmer :)

Inka sa...

Det meste er ett ork sier du og det kan vel på ett vis være forståelig, men det er jo fremgang også i og med det at du faktisk gjennomfører terapien på tross av at du ikke liker det så alt for godt.
Det å møte opp og bare være der gir deg noe selv om du ikke vet det selv.

Underbevisstheten u know.

Ting tar tid... og jo lengre man har vært "nede" eller hatt ting å gruble på osv jo lengre tid tar det å komme seg ovenpå igjen. Veien kan være lang, men du når frem til slutt vettu :)

Som jeg har sagt før så er det ikke lett å finne ord verken for eller mot. Føler det meste er blitt sagt og det blir liksom en gjentagelse hele tiden, men du vet jeg er her... og ja jeg tenker på deg selv om jeg er litt stille i perioder (og ikke minst treig til å svare på sms :P hehe )

Anonym sa...

Kjære kjære Pae.

Det er vondt å høre at du fremdeles har det tungt. Jeg kan ikke si noe som hjelper stort, annet enn at jeg tenker på deg ofte, og at du betyr noe for meg, det har du gjort siden første gang vi pratet sammen.

Når noen er så langt nede som det du er er det ikke ord som kan hjelpe, og som du sa i sted er det ikke enkelt å se noe lys i tunellen, men jeg leste hele bloggen din nå og det virker som om det går litt fremover, selv om det går sakte og det kanskje ikke føles sånn.

uansett.. det er bare å hyle ut om du vil prate, eller bare ha noen å være stille sammen med.

Anonym sa...

Vet du en ting, jeg kjenner meg i grunnen igjen. Jeg har eget hus og slik, men jeg føler meg ofte som ett null til tider..
Men tro meg alt ordner seg til slutt:) Det er i motbakker det går oppover!