Over kanten av stupet

Jeg ble sparket over kanten av stupet, og her henger jeg fortsatt med fingre som begynner å bli slitne....er som om taket skal glippe støtt og stadig.
Det finnes da ingen god grunn til å bare henge her føles det som....og uansett hvor mye jeg prøver og vil, så klarer jeg liksom ikke å karre meg opp igjen.

Dette er sikkert noe jeg kommer til å gnåle om igjen og igjen og igjen....helt til jeg slipper taket.....
Og taket vil jeg slippe hvis jeg ikke snart har noe mål eller mening med noe i det hele tatt.....det er liksom bare....ingenting.....

Uanskvett, det eller den som knuses kan knuses skal....om det så er det siste jeg gjør.

Statusrapport

Ikke så gæli i dag, faktisk en god del bedre enn i går, men merker at man er sliten etter gårsdagen.

På an igjen

.....og så var det på an igjen med den jævlade angsten....Den setter meg helt ut og sliter meg halvt ihjel. :(

Dagens bulletin :p

Jadda, så var det atter en dag og atter en oppdatering fra yours truly i denne begredelige bloggen.

Og hvordan er så formen i dag da? Joda, den er faktisk ikke så aller værst, det jeg beskrev i forrige innlegg er heldigvis nesten fraværende i dag, og godt er det.
Jeg har til og med orket å gå en lang tur med Milo i dag, var vel ute i en halvannen times tid eller noe.....tror Milo satte pris på det, han ligger i alle fall her ved min side som et slakt....heheh

En annen ting jeg kanskje kan nevne er at jeg har fått meg ny hotmail-adresse, ble altfor mye søppel og annen junk-mail på den andre....blir vel kanskje sånn når man legger igjen mail-adressen overalt. :p

Uanskvett, den nye adressen er veldig enkel, navnet mitt med punktum som mellomrom pluss den sedvanlige alfakrøllen og hotmail dått com.
per.kristian.pedersen(a)hotmail.com....og bytt da ut (a) med @. :p

Og happy valentine til dere alle.....nyt dagen med deres egen kjære valentine....så får jeg heller vente på min som ikke finnes eller kanskje finnes men vil ikke ha meg, og det er sikkert minst et par stykker......Over og ut!

Litt engstelig

.....eller kanskje masse engstelig er mer korrekt å si.

Og hvorfor så engstelig?
Jo, det er jo fordi formen min for tiden absolutt ikke er noe å skrive hjem om for tiden....Det blir jo ikke bedre i det hele tatt, snarere tvert imot.
Og selv om det er en form jeg tidligere har gått igjennom, så har den allikevel ikke vært like ille som nå....vanskelig å beskrive hvordan det er, det bør nok oppleves for å få det rette inntrykk.

Jeg kan jo gi dere en kort beskrivelse i alle fall.....:
- Tungt å puste, er som om det er under halvparten av hva normalt er som man får trekt inn i lungene.
- Svimmelhet og følelsen av å nesten svime av.
- Det er vanskelig å kunne fokusere blikket uten at man kjenner et trykk bak øynene.
- Gelè i kroppen, musklene føles svekket.
- Null matlyst og problemer med å få i seg mat i det hele tatt fordi det er vanskelig å svelge, er som om det er tett på en eller annen måte nede i svelget....

Ja, sånn er det med meg nuh.....maks ubehagelig....

I feel sick

Denne panikkangsten kan umulig være normal, evt. så må den være kronisk.....vil liksom ikke gi seg....med mindre det er noe annet gæli da, hva vet jeg, men bør vel kanskje se om jeg får meg en time hos fastlegen min i tilfelle det kanskje er noe langt mer alvorlig.
Tar vel sin tid å få time regner jeg med, bruker i alle fall det....uansett hva man sier når man ringer så får man beskjed om at det er fullt.....jaja, nok om det.....

Early morning reflections

Så sitter man her igjen da, med tanker om alt og ingeting.
Jeg blir jævla lei av å tenke hele tiden egentlig, er som om jeg aldri får fri fra tankene.....er jo greit å tenke også, men så lenge de tankene jeg har ikke får meg til å bli i godt humør så kunne jeg godt vært de foruten.
Jeg tror også at tankene er med på å slite meg mer og mer ut, føles i alle fall sånn, og da ender bare opp med at man når et visst punkt hvor man rett og slett ikke orker noen verdens ting og bare halvsover seg gjennom døgnet.
En annen ting er at jeg sikkert enten sover for lite eller for mye, like gæli er det uansett og like trøtt og sliten er jeg når jeg våkner. Jeg har aldri vært av den typen som sover det samme antall timer i døgnet og er fornøyd med det, er veldig enten eller her i gården.
Er kanskje ikke det beste at jeg er et utprega b-menneske heller og er veldig glad i å bare ligge under dyna og kose meg i det lengste....men sånn er jeg og trives egentlig med det.
Er dessuten en fordel med det, da slipper jeg å måtte stå opp og ta del i hverdagen med alt av det som det medfører....jeg føler det er et press på en måte om dere skjønner. Mulig jeg er gal eller noe sånn, men jeg takler det bare ikke....ikke nå i alle fall, kanskje ikke siden heller....hvem vet.....

Det å igjen bli en del av samfunnet er for meg et stort skritt nå....og jeg vet egentlig ikke om jeg er sterk nok til å ta det skrittet, psykisk sett....jeg vet jo at jeg sikkert vil både fungere og klare det, i alle fall såpass mye at det er akseptabelt, både for meg og samfunnet, men det er noe inni meg som holder meg igjen, jeg vet ikke hva.....sikkert frykten for å mislykkes eller noe sånn.
Det gjør det heller ikke særlig enklere at jeg med årene har blitt mer og mer unnvikende på alle måter, men det kommer sikkert av den førnevnte frykten....jeg vet ikke hvorfor jeg har den frykten.....eller kanskje det er en slags skam over at jeg er den jeg er og sikkert ikke er like bra som alle andre? Eller at jeg gjør ting feil, sier ting feil eller rett og slett ikke gjør noen av delene?
Både jeg selv og andre vet at det bak mitt ytre så befinner det seg noe helt annet enn det som er dominerende, men dessverre så har det bare blitt sånn, og med fare for å gjenta meg selv, så vet jeg hvor skylda ligger, for når jeg i min iver gjerne ville forbedre meg og klare å kunne komme meg opp og frem så ble jeg dyttet ned og tilbake til en posisjon som førte meg ennå mer tilbake.

Og ja da, jeg vet at mange sikkert vil si at det er et tilbakelagt stadium og at jeg må komme meg videre, men det er en regle jeg mer eller mindre hører hele tiden uten at det hjelper.....det er faktisk ikke så lett, i alle fall ikke når det gjelder meg.
Alle er dessuten forskjellige og hvordan man kommer seg videre er individuelt dessverre, for hadde det vært en fasit så hadde det nok vært mye enklere med alt her i verden.

Jeg har ikke så veldig lett for å åpne meg ovenfor andre face 2 face med hvordan jeg har det og hva jeg føler, alt blir veldig overfladisk, noe som sikkert er veldig uheldig siden jeg kanskje ikke viser de riktige sidene av meg selv. Det er uansett min måte å skjule ting på, for det å kunne bære en "maske" gjør sitt til at jeg ikke bryr andre med mine evt. problemer....det er mye enklere å si at alt er greit og så ferdig med det.....Er vel også det at jeg ikke vil at andre skal forsøke å hjelpe også, eller vil og vil, kanskje jeg vil det, men ikke tør å slippe noen helt inn.....er vel kanskje det skal jeg være ærlig.
Er vel også derfor det gikk som det gikk i fjor vår....jeg gikk rundt og bar på så mye slik at det påvirket meg og mine på en negativ måte uten at ting ble gjort, og da sier det seg selv at man kommer til et punkt hvor det bare sier stopp på en eller annen måte. Det er da man bør begynne å trykke på de riktige knappene for å unngå at ting bare blir verre, men i dette tilfellet så var det knappene man absolutt ikke skulle trykke på som ble brukt....det klarte ikke jeg å forhindre dessverre.

Jeg har jo skrevet om det i bloggen tidligere angående dette med hat og bitterhet og det som verre måtte være, og dessverre så er det fortsatt noe som preger tankene mine veldig ofte.....skulle gjerne vært det foruten også, men det er pokkern meg ikke lett å kunne styre de tankene som mer eller mindre lever sitt eget liv.....jeg forsøker jo å ikke la det påvirke meg, men på en eller annen måte så har det bare blitt sånn og da gjør det sitt til at det kommer tilbake både gode og dårlige minner.
Ikke føler jeg at det er noe jeg kan snakke om heller, for da kommer bare den samme gamle regla tilbake om at jeg skal legge det bak meg og gå videre.....hadde jeg kunnet gjort det så hadde jeg da pokkern meg gjort det og!!! Det er da ikke så gøy liksom om dere skjønner??

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg igjen kunne bli et menneske som er glad og positiv og som har kjente og kjære rundt meg og at jeg trives som den jeg er....men dessverre, det er vel snarere tvert imot.
Skulle så gjerne ønske at jeg igjen kunne være til nytte og spre glede rundt meg fremfor at det bare er bekymringer, krav og press fra alle kanter.....og det verste er er at jeg føler at det er min jobb å forandre på det....og det er ikke lett når jeg ikke klarer det eller vet hvordan.
Jeg går jo i gruppeterapi, men der føler jeg meg uttafor og vet ikke hvordan det skal hjelpe meg....det eneste det får meg til å føle er en utilpasshet og at de andre i gruppa har det mye verre enn meg og fortjener å kunne få det bedre fremfor at jeg skal oppta tida med mine "små" problemer.

Siden jeg er i den situasjonen jeg er så har det også medført at jeg pr. tidspunkt ikke er i jobb, og det er jo på en måte veldig greit siden jeg ikke vet om jeg takler det eller er nok til nytte.....Jeg begynte så smått å jobbe litt i regi av NAV i fjor vinter, men begynte i det små siden jeg ikke vil påta meg for mye på en gang for så å risikere at jeg gikk på en smell. Og det var greit nok det, å jobbe 50% i en periode først passet meg utmerket, men syns det var mindre koselig å få høre at jeg like gjerne kunne jobbet 100% siden det ikke var noe vits i at jeg var hjemme for mye....og når man hører det fra den man bor sammen med så gjør det noe med en, noe som igjen kanskje går utover jobbinga og humøret......

Noe som også er litt plagsomt er at jeg i den senere tid har hatt en del angstanfall eller panikkangst eller hva pokkern det er.....men er i alle fall sånn at man blir svimmel, får hjertebank, pusteproblemer og ja, i det hele tatt......og når det står på så er det ikke særlig behagelig, men siden jeg vet hva det er så blir jeg ikke så redd som tidligere, da trodde jeg jo at jeg var døden nær. Det er uansett utrolig slitsomt og jeg blir veldig redusert fysisk i flere dager etterpå, ekstra ille er det når det fortsatt henger igjen i flere dager......
Har forsøkt å lese meg frem til årsaker og sånne ting på nettet, men har ikke blitt noe klokere siden anfallene kommer helt ut av det blå og kan ikke settes i sammenheng med noe.....Har også lest at man kan døyve det eller forhindre det ved bruk av alskens piller eller noe, men jeg liker ikke piller, jeg vil føle at jeg lever fremfor å være en zombie.

Jaja, ble visst et langt innlegg denne gangen, og hva slags inntrykk sitter man igjen om meg etter det for de som leser det? Hva vet jeg....men sikkert ikke det beste.....jeg blir sikkert sett på som et sutrende og selvmedlidende avvik av et menneske.....og ja, kanskje jeg er det..................