Velkommen!
Velkommen til min lille blogg.
Her vil du finne det som surrer rundt i hodet mitt til enhver tid, i alle fall så lenge jeg oppdaterer den, noe som gjerne skjer daglig.
De eldste innleggene finner du nederst, begynn gjerne å lese der slik at du får det kronologisk.
Glem for all del ikke at du kan kommentere mine blogg-innlegg. :)
Nå er det så lite gøy at jeg egentlig bare vil forsvinne uten et spor....jeg takler det snart ikke mer. Jeg er sliten og har ikke verken krefter eller ork til å få gjort en dritt.
Alt bare skurer og går på tomgang og knapt nok det.
Formen er dårlig, kroppen verker og jeg finner ikke verken ro eller fred i sjela....her kan man i alle fall ikke snakke om at det går seg til med tida. :(
Jeg snur på hver eneste stein i mitt indre for å finne noe positivt å ta med meg videre slik at jeg holder ut....men med alt det rare som surrer rundt i hodet mitt så gjør det bare ting verre.
Føler ikke noe virkning av medisinen jeg går på lenger heller, med unntak av bivirkningene, altså at jeg blir sliten, døsig og trøtt....har ikke lyst til å øke dosene heller slik at jeg roer meg mer for bivirkningene vil også bli mer merkbare.
Jeg har tidligere i bloggen gratulert verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen, og den dagen ble vanskelig for meg.
Jeg savner jo jenta, det skulle bare mangle, jeg fikk jo vært en slags ste-far for henne i nesten 1 år når jeg bodde i Drammen.
Det var ikke den letteste rollen å sette seg inn i for en utprega slaskete ungkar som jeg var, men jeg var klar over at jeg skulle inn i den rollen og gjorde mitt beste.
I løpet av den tida så var det en del konflikter, men det er jo ikke uvanlig, verken med tanke på alder eller situasjon.
Vi fikk allikevel et veldig godt forhold og det smerter meg at jeg ikke kan ta del i hennes videre utvikling, bl.a det å begynne på skolen nå til høsten.....
Hun var i alle fall ikke et nødvendig onde, noe jeg ufrivillig måtte ta med på kjøpet når jeg ble samboer, jeg syntes det faktisk både var koselig og interessant.
Men så var det dette med forsvinning da....har tenkt mye på det de siste dagene....alt er egentlig bedre enn å bare sitte her....jeg passer ikke inn, jeg trives ikke og jeg føler meg rett og slett bundet på armer og bein.....
Jeg klarer ikke å se en vei ut av dette, uansett hvor mye jeg prøver....
Er ofte jeg tenker tilbake, ikke bare ofte, men veldig ofte også, mer eller mindre hele tiden, og jeg forsøker å finne svar.
Jeg klarer tildels å finne masse svar jeg, men typisk meg så gir de svarene meg bare ennå mer negativ tankegang.
Er mye selvbebreidelse og selvkritikk, og joda, jeg kan tilstå og erklære meg skyldig på mange punkter...men jeg vet også at jeg så gjerne skulle gjort ting anderledes hadde jeg bare innsett det tidligere.
Det er jo denne onde sirkelen jeg har beveget meg i siden ten-årene, nemlig den sirkelen som består av unnvikendehet og innesluttelse....det er noe som bare har skjedd automatisk og jeg har ikke klart å komme meg ut av den før jeg har vært i altfor deep shit....er som å tråkke i kvikksand, blir bare stående å stampe mens man synker lenger og lenger ned....og en og annen gang så har jeg hatt en kvist eller noe lignende som jeg har holdt meg fast i slik at jeg ikke har gått helt under og endt min eksistens.
Blir en del metaforer når jeg skriver her i bloggen, men jeg syns det er greit å gi et slags bilde av hvordan det egentlig henger 
sammen.
Kan også sammenligne det med en båt ute i høy sjø med slagside....alt man får gjort er å forhindre den fra å tippe helt rundt, da vil den jo forlise og dermed ender den eksistensen. Og siden sjøen er såpass høy, så er det vanskelig, til tider helt umulig, å få den på rett kjøl.....
Hmmmm....og hvordan er så ståa nå som det er helg?
Vel, det er vel som det bruker å være, i alle fall de siste ukene....stillstanden viser seg igjen som den sterkeste part. Både stillstand og det som verre måtte være.
Var i går ute på en lengre biltur, skulle hente min far og bror som var på festligheter i Lillestrøm.
Turen gikk greit den, men skremte meg at mine tidligere tanker av det selvdestruktive slaget igjen viste seg frem.
Jeg har jo som tidligere nevnt hatt flere alternativer for hvordan jeg skal gjøre slutt på min eksistens, og et av de alternativene inneholder bil....og lysten kom igjen i går....men heldigvis, eller kanskje dessverre, så var ikke lysten sterk nok.....
Ja ja....sånn er det bare, men sånn er jeg, og jeg foretrekker å si ting i klartekst her i bloggen...jeg har ingenting å skjule....og til de av dere som leser bloggen, ta gjerne kontakt på en eller annen måte....jeg trenger dere faktisk...jeg trenger bevis på at dere bryr dere...i alle fall de av dere som kjenner meg litt eller mer....
Er det noe, så er jeg for det meste å treffe på tlf....
Jeg må nesten få lov til å gratulere verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen i dag.
Utrolig leit at ikke jeg kunne få vært med på å feire den. :(
Er ikke bare moren hennes jeg savner.... :`(
Av og til så er det som om jeg bare behøver å repetere hva jeg tidligere har skrevet i denne bloggen. Alt er ved det samme gamle og lite eller ingenting er forandret.
Hver dag er en kamp for å holde de verste tankene og følelsene under kontroll, jeg holder de på trygg avstand, i alle fall tildels, men det tar på kreftene dithen at alt mulig annet konstruktivt ikke er særlig gjennomførbart.
Jeg prøver jo hele tiden å finne det lille håpet som kan gi meg roen og troen på at jeg skal kunne klare å overleve sommeren, men jeg tar meg selv i å stå der med kun en tanke i hodet...og det er tanken om at hvorfor gidder jeg og er det egentlig noen vits?
For hvem holder jeg ut? Jeg har jo ingen igjen, er bare meg selv å tenke på....har jo familien min her siden jeg bor her midlertidig, men for de så er jeg nok til mer bry og fortvilelse enn glede.
Det sosiale alternativet, altså at jeg bør komme meg ut sammen med venner og bekjente, er fristende, men siden det er mangel på muligheter for det her, har jo ingen å gå ut med i nærheten, i alle fall ikke mange, så gjør det ting litt ekstra vanskelig.
Det bor jo noen rett her i nærheten, men kan ikke verken forlange eller kreve at de skal ta seg tid til meg....det må jo gå på lyst og vilje og ikke bare fordi man føler man må fordi jeg trenger det.
Jeg får si som jeg sa i går...Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....
Har hatt noen slitsomme dager nå, har sovet dårlig og ikke vært i særlig god form.
Håper jo på at jeg en eller annen vakker dag skal klare å kunne tenke klart og konstruktivt, men ender alltid opp med det motsatte.
Det blir mer og mer kjedelig og deprimerende å være her og lyset i tunnellen viser nok en gang sitt fravær. Skulle så gjerne hatt noe å klamre meg til, men det er fortsatt vanskelig å finne.
Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne lagt meg selv i kunstig koma i en periode, i alle fall i en måned eller 2....og at på den tiden så er alt som må gjøres gjort. Altså det med å få alle tinga mine opp hit og at jeg får et sted å bo. Det er ting jeg absolutt ikke har verken energi eller psyke til å få gjort....selv med hjelp fra de rundt meg.
Bare det å tenke på det får meg til å frykte det verste.....
Jeg hadde jo en del selvdestruktive tanker som førte til at jeg ble lagt inn på lukket avdeling på Ahus, og det er tanker som stadig dukker opp fortsatt, og i den seneste tiden så har det blitt ofte. Jeg har jo tenkt konkrete handlinger, og har jeg krefter til det, eller blir trigget, så kan det fort skje...det kan jeg ikke kontrollere nå.
Jeg vil ikke si det er egoistisk egentlig, er jo mange som mener det når noen velger slike utveier, men det er vel heller snarere tvert i mot.
Det man gjør er bl.a med på å gjøre sitt til at man ikke lenger er til bry for andre, ikke sant?
OG man lever jo ikke primært for at andre skal ha det bra, det er jo en selv som skal ha det bra først før man kan få andre til å ha det bra, og har man det ikke bra, så vil det også påvirke ens omgivelser. Dette vil bare eskalere dithen at alle tilslutt står dere og er fortvilte og hjelpesløse....det sliter på alle involverte.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....jeg lever i en tilstand som er zombie-aktig....alt er uten mål og mening.
I wanna get out....of this misery
I wanna get out...to be free.
I wanna find....a meaning of this
I wanna find...a future to kiss.
I wanna prove....my existence
I wanna destroy...my inner fence.
I wanna live....and feeling free
I wanna live...without the misery.
Det er ikke å komme bort fra at folk rundt meg, folk som kjenner meg på enten den ene eller andre måten, vil ha bestemte meninger om hvordan jeg takler dette, min måte å tenke på og hvordan ting utvikler seg. Og det er i deres fulle rett det, men ingen andre enn meg vet akkurat hvordan det er for meg....
Jeg har i alle fall beskrevet mye for mange, og det er forståelse å få fra flere hold, selv om alle kanskje ikke klarer å se alvorligheten i det og velger å blåse det bort ved å si at jeg bare må ta meg sammen og gå videre og tro at det da vil hjelpe.
Men hjelper det? Føles ikke sånn for meg....føler bare at ting til tider blir verre og at det nå bare er en fortsettelse jeg er i gang med. Den fortsettelsen inkluderer de følelsene jeg har hatt en stund nå...følelsene av å bli ekskludert fra det meste i tillegg til at få bryr seg nevneverdig.
Jeg vet at jeg ikke er særlig tilstedeværende for tiden, er også derfor jeg ikke bruker å være på de faste stedene på nettet som har mest minner jeg ikke orker å konfronteres med....det vil bl.a si Nettby og MSN....selv om jeg ofte er på MSN da, men som regel i frakoblet modus.
Takk til dere få som jeg setter utrolig pris på i disse dagene, ukene og månedene som har gått....dere har vært til stor nytte og støtte. :)
Huff.....nå går det på overtid her føles det som.
For hver dag som går uten at noe skjer, så blir jeg mer og mer handlingslammet.
Får ikke gjort noen verdens ting, alt blir et slit og ork uansett hvor mye jeg egentlig bør få gjort ting.
Skulle så gjerne fått ryddet opp i den nærmeste fortiden slik at jeg kan komme meg videre, altså få ordnet opp i alt som må til, og det er alle tinga mine som må hentes og det å få meg et sted og bo, pluss pluss pluss....sikkert en drøss andre ting også.
Det som stopper meg er mitt kompliserte hode, det er der sperrene ligger....og når jeg i tillegg er medisinert slik at jeg skal roe meg ned for å ikke være til fare for meg selv eller andre, så er jeg allerede utslitt når jeg våkner opp på morran.
Ikke sover jeg særlig godt heller, og da sier det seg selv at det ikke er en uthvilt Per Kristian som møter en ny dag.
Jeg begynner å bli møkka lei over at ting tar alt for lang tid....og vet at mye står på meg, men som jeg har nevnt i avsnittet ovenfor, så er jeg veldig langt unna en tilstand som tilsier at jeg er på rett vei grunnet både det ene og det andre.
Det er ikke godt å ha tanker og følelser i hodet som til enhver tid lar meg fremdeles føle både sorg og savn....jeg vil bli kvitt det, det hemmer meg og hindrer meg i å kunne være glad i livet....det er så tvert imot at det gjør vondt....jeg har gått meg vill i skogen og finner ikke en vei ut...ikke en sti å se overhodet....it sucks. :(
Look into my eyes
See behind all the lies.
Can you still see the pain I'm in?
Sorrow and grief deep within.
Den eneste måten jeg virkelig klarer å flykte fra hverdagen og de plagsomme tankene på, er å hengi meg til bøkenes verden.
Jeg har blitt en racer på å lese, og jeg har fortært et titalls bøker de siste par månedene.
Går som regel i krim eller thrillere, er det som fengsler meg mest.
Og det må jeg få si, man kan få en del fikse idèer etter å ha lest en god krim-bok, uten å gå noe nærmere inn på det her.
Og så kan man spørre seg, er det til det bedre å bare flykte sånn?
Nja, kanskje ikke i det lange løp, men for meg nå så bare må jeg, er ikke trygt for verken meg selv eller andre om jeg ikke hadde kunnet få dysset ned de verste tankene.
Selv med medisinering så må det andre alternativer også for å roe meg helt ned, er fortsatt en del "forstyrrelser" ute og går.
Hva med å komme seg ut litt og være sosial? Joda, er nok en mulighet eller løsning det også, men akkurat pr. nå så er ikke det så lett.
Jeg har jo ikke noe særlig nettverk her å sosialisere med og ikke føler jeg særlig for å gå ut bare for å gjøre det liksom, det er ikke meg for å si det sånn.
Det jeg evt. har av nettverk er spredt utover både her og der, men for det meste der....altså mennesker som bor et stykke unna....da blir det ikke så lett....men en vakker dag så vil jeg nok spre mine vinger litt, selv om jeg er vingeklippet. :)
Frem og tilbake er som kjent like langt.....Og her går dagene akkurat på den måten....frem og tilbake mellom "greit nok" og dårlig....omatt og omatt.
Hva er vitsen egentlig? Hvorfor gidder man?
Og hvorfor gidder jeg å skrive her?
Har jo ikke tidligere hjulpet å skrive noe, i alle fall ikke i det lange løp.
Greit å få ut litt grufs, men akkurat nå så er det nok best at jeg ikke skriver noe i det hele tatt siden det verken passer seg eller sømmer seg.
Kunne sikkert lagt ut i det vide og det brede om tanker og følelser, men hvilken nytte har det så lenge ingen egentlig bryr seg om hva jeg mener og føler?
Er selvfølgelig noen få som faktisk bryr seg, noen som viser en genuin empatisk side, og all heder og ære til dere. :)
Det som er meg akkurat nå er som et tomt skall, ikke det at det er 100% tomt inni meg, men det som er der er ikke noe som gjør meg særlig bra.
Har jo tidligere nevnt tomhetsfølelsen og ensomheten, og det er jo noe som kan være plagsomt dag ut og dag inn. Uansett om jeg gjør noe eller ei, så påvirker det meg, det slipper ikke taket.
På en måte så er alt det positive ved meg blitt igjen i Drammen, og der gjør det jo ingen nytte liksom....
Jeg føler meg så utilpass her, har ikke funnet roen til å kunne klare å slappe av slik at jeg kan få krefter og livsgnist til å orke det å holde ut.
Jeg er plassert på et venteværelse føles det som, men hva jeg venter på er ikke godt å si....jeg har ikke blitt ropt opp ennå....og om jeg gjør det vet ingen.
Av og til så tenker jeg på døden....kan døden egentlig være så ille? jeg vet jo ikke hva som er på den andre siden, om det er noe der da, vel og merke....men er det som en lang søvn, så gjør det da absolutt ingenting. I alle fall hvis jeg slipper drømmene....går sjelden en eneste natt uten at det er noen elementer som tar plass i drømmene mine....og da er det ikke så gøy å våkne opp igjen. Og når tankene begynner å surre og gå om hat og hevn med en gang jeg er våken, så sier det seg selv at det er en dårlig start på dagen.
Konklusjonen må være at akkurat pr. nå så finnes jeg, men lever gjør jeg ikke....jeg er kun et tomt skall.
Jeg forlot mitt gamle liv i Eidsvoll i fjor sommer med det håp om at jeg skulle klare å komme unna de verste negative sidene av meg, men det nyttet jo ikke siden det var for mye som lå og ulmet under overflaten.
Jeg både trodde og håpet at jeg skulle kunne klare å kontrollere psyken, med hjelp, slik at livet kunne stabilisere seg og komme mer på rett kjøl. Og på sikt få ryddet opp i både mentale og andre problemer som hang igjen.
Etter hvert som tiden gikk, så følte jeg meg mer og mer ekskludert, noe som igjen resulterte i at jeg gikk inn i en ny og mer destruktiv ond sirkel.
Ingen så hvor det bar, i alle fall ikke på den måten det burde blitt sett på, og den hjelpen jeg evt. trengte viste seg i å bestå av neglisjering og kritisering uansett hva jeg sa eller gjorde.
Greit nok, jeg trakk meg unna og viste liten interesse og engasjement til å la noen slippe inn i det mørkeste rommet, men hadde det blitt gjort på den riktige måten og samtidig ikke vært på en anklagende og fordømmende måte, så ville jeg nok vært enklere å få inn på rett spor.
Jeg trodde virkelig at jeg kunne blitt satt pris på og elsket som den jeg både var og fortsatt er uten at det ble stilt krav om at jeg skal være sånn og sånn og det jeg gjør og sier skal passe inn i omgivelsene.
Jeg har egne meninger, jeg klarer å tenke selv, og det jeg gjør og sier gjør jeg i beste mening. Men så lenge jeg var kommet såpass nærme avgrunnen, så var det lite som skulle til for å dytte meg utfor. Og da føles det ikke særlig godt i ettertid å vite at den hjelpen man hadde trengt ikke kom på den måten som hadde vært til min fordel....i stedet så var hjelpen kun kontinuerlig dytting lenger og lenger mot kanten av stupet.
...og nå sitter jeg her og er utrolig redd for å bli konfrontert med den nærmeste fortiden min, den fortiden som nesten drepte meg, synd den ikke gjorde det egentlig....jeg vet at det er for tidlig med konfrontering ennå, er fortsatt for mange tanker og følelser innvolvert som kan sette meg tilbake igjen, til slik jeg var når jeg nådde bunnen....og som tidligere nevnt i bloggen, hat- og hevn-tankene forsterkes daglig....
Det verste nå er den enorme tomheten jeg har inni meg, den har bare blitt mer og mer merkbar, vil liksom ingen ende ta.
Uansett hva jeg gjør og hvilke tanker jeg har så overskygger tomheten det meste. Og skulle jeg være så heldig å slippe det i en periode, kortere eller lengre, så slår den til med uforminsket kraft når den dukker opp igjen.
Er som om den bare har tatt en pause for å få påfylling....merkelige greier.
Og så er det ensomheten da....ikke det at jeg ikke liker å være alene, det er greit nok det, klarer å kose meg og trives alene jeg, men den indre ensomheten jeg føler er like plagsom som tomheten.
Jeg har jo venner og famile og sånt, men det er som om jeg rett og slett ikke passer inn noe sted...finner ikke ut verken hva jeg vil eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg er jo en ribbet fugl, en vingeklippet en også.
Hvor finnes den reddende engelen som kan befri meg fra dette miserable liv?
Jeg vil jo egentlig ha tilbake det gamle livet, det jeg trodde jeg kunne bruke litt tid på å få på rett kjøl, men er jo utopi å tro på mirakler. :(
....og tiden går, men allikevel er det som om alt står stille.
Alle tanker, alle følelser...ja, rett og slett alt er ved det samme gamle.
Selv med tiden så er det lite som leges.
Skulle så gjerne få alt og mere til både ugjort og usagt.
Og ja, jeg vet at jeg kan skylde meg sjøl for det meste, men det å få ting til å bli som det bør være på 123 er lettere sagt enn gjort.
Jeg tenker for mye, jeg bruker for mye energi på det som var....men hva kan jeg gjøre så lenge det som var er det som plager meg mest?
Jeg er ikke så enkel å ha med å gjøre når jeg går inn i min egen verden og håper at alt skal bli så mye bedre så lenge jeg lukker meg inne....jeg har så mye å gi til den som kan la meg få være den jeg er på godt og vondt....jeg VET jeg er så mye mer enn hva øyet kan se og ørene høre, bare la meg få tid til å bevise det.
Så dum som jeg er, så har jeg alltid trodd at det som er out of sight også er out of mind. Men neida, ting har det med å forfølge en....uansett hvor mye man enn forsøker å få det bort.
....og hva skal man gjøre? Ikke vet jeg, men jeg vet i alle fall en ting; Det hjelper ikke stort å bli medisinert for ens plager.....joda, greit nok, jeg er kanskje ikke så selvdestruktiv, men hatet og hevn-tankene begynner å bli vel så skumle....Jeg har ikke fortjent å bli behandlet på denne måten....det er respektløst...og for å være ærlig, jeg kan ikke ta ansvar for det som måtte skje, uansett om det er det ene eller andre....mitt liv er ødelagt og min fremtid ligger i grus...den skyldige vil få sin straff, og pr. nå så kan pendelen gå begge veier.
