Handlingslammet

Huff.....nå går det på overtid her føles det som.
For hver dag som går uten at noe skjer, så blir jeg mer og mer handlingslammet.
Får ikke gjort noen verdens ting, alt blir et slit og ork uansett hvor mye jeg egentlig bør få gjort ting.
Skulle så gjerne fått ryddet opp i den nærmeste fortiden slik at jeg kan komme meg videre, altså få ordnet opp i alt som må til, og det er alle tinga mine som må hentes og det å få meg et sted og bo, pluss pluss pluss....sikkert en drøss andre ting også.

Det som stopper meg er mitt kompliserte hode, det er der sperrene ligger....og når jeg i tillegg er medisinert slik at jeg skal roe meg ned for å ikke være til fare for meg selv eller andre, så er jeg allerede utslitt når jeg våkner opp på morran.
Ikke sover jeg særlig godt heller, og da sier det seg selv at det ikke er en uthvilt Per Kristian som møter en ny dag.

Jeg begynner å bli møkka lei over at ting tar alt for lang tid....og vet at mye står på meg, men som jeg har nevnt i avsnittet ovenfor, så er jeg veldig langt unna en tilstand som tilsier at jeg er på rett vei grunnet både det ene og det andre.

Det er ikke godt å ha tanker og følelser i hodet som til enhver tid lar meg fremdeles føle både sorg og savn....jeg vil bli kvitt det, det hemmer meg og hindrer meg i å kunne være glad i livet....det er så tvert imot at det gjør vondt....jeg har gått meg vill i skogen og finner ikke en vei ut...ikke en sti å se overhodet....it sucks. :(