Tiden går....men ingenting forandres

....og tiden går, men allikevel er det som om alt står stille.
Alle tanker, alle følelser...ja, rett og slett alt er ved det samme gamle.
Selv med tiden så er det lite som leges.

Skulle så gjerne få alt og mere til både ugjort og usagt.
Og ja, jeg vet at jeg kan skylde meg sjøl for det meste, men det å få ting til å bli som det bør være på 123 er lettere sagt enn gjort.
Jeg tenker for mye, jeg bruker for mye energi på det som var....men hva kan jeg gjøre så lenge det som var er det som plager meg mest?

Jeg er ikke så enkel å ha med å gjøre når jeg går inn i min egen verden og håper at alt skal bli så mye bedre så lenge jeg lukker meg inne....jeg har så mye å gi til den som kan la meg få være den jeg er på godt og vondt....jeg VET jeg er så mye mer enn hva øyet kan se og ørene høre, bare la meg få tid til å bevise det.

Så dum som jeg er, så har jeg alltid trodd at det som er out of sight også er out of mind. Men neida, ting har det med å forfølge en....uansett hvor mye man enn forsøker å få det bort.

....og hva skal man gjøre? Ikke vet jeg, men jeg vet i alle fall en ting; Det hjelper ikke stort å bli medisinert for ens plager.....joda, greit nok, jeg er kanskje ikke så selvdestruktiv, men hatet og hevn-tankene begynner å bli vel så skumle....Jeg har ikke fortjent å bli behandlet på denne måten....det er respektløst...og for å være ærlig, jeg kan ikke ta ansvar for det som måtte skje, uansett om det er det ene eller andre....mitt liv er ødelagt og min fremtid ligger i grus...den skyldige vil få sin straff, og pr. nå så kan pendelen gå begge veier.