Forsvinning

Nå er det så lite gøy at jeg egentlig bare vil forsvinne uten et spor....jeg takler det snart ikke mer. Jeg er sliten og har ikke verken krefter eller ork til å få gjort en dritt.
Alt bare skurer og går på tomgang og knapt nok det.
Formen er dårlig, kroppen verker og jeg finner ikke verken ro eller fred i sjela....her kan man i alle fall ikke snakke om at det går seg til med tida. :(

Jeg snur på hver eneste stein i mitt indre for å finne noe positivt å ta med meg videre slik at jeg holder ut....men med alt det rare som surrer rundt i hodet mitt så gjør det bare ting verre.
Føler ikke noe virkning av medisinen jeg går på lenger heller, med unntak av bivirkningene, altså at jeg blir sliten, døsig og trøtt....har ikke lyst til å øke dosene heller slik at jeg roer meg mer for bivirkningene vil også bli mer merkbare.

Jeg har tidligere i bloggen gratulert verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen, og den dagen ble vanskelig for meg.
Jeg savner jo jenta, det skulle bare mangle, jeg fikk jo vært en slags ste-far for henne i nesten 1 år når jeg bodde i Drammen.
Det var ikke den letteste rollen å sette seg inn i for en utprega slaskete ungkar som jeg var, men jeg var klar over at jeg skulle inn i den rollen og gjorde mitt beste.
I løpet av den tida så var det en del konflikter, men det er jo ikke uvanlig, verken med tanke på alder eller situasjon.
Vi fikk allikevel et veldig godt forhold og det smerter meg at jeg ikke kan ta del i hennes videre utvikling, bl.a det å begynne på skolen nå til høsten.....
Hun var i alle fall ikke et nødvendig onde, noe jeg ufrivillig måtte ta med på kjøpet når jeg ble samboer, jeg syntes det faktisk både var koselig og interessant.

Men så var det dette med forsvinning da....har tenkt mye på det de siste dagene....alt er egentlig bedre enn å bare sitte her....jeg passer ikke inn, jeg trives ikke og jeg føler meg rett og slett bundet på armer og bein.....
Jeg klarer ikke å se en vei ut av dette, uansett hvor mye jeg prøver....