Velkommen!
Velkommen til min lille blogg.
Her vil du finne det som surrer rundt i hodet mitt til enhver tid, i alle fall så lenge jeg oppdaterer den, noe som gjerne skjer daglig.
De eldste innleggene finner du nederst, begynn gjerne å lese der slik at du får det kronologisk.
Glem for all del ikke at du kan kommentere mine blogg-innlegg. :)
There's too much to handle,
too much feelings to control.
Too many thoughts inside,
too much to make me fall.
Too much....too much....
Too much of it all.
There's too much to think of,
too much of it all.
Still too much of love,
too much will make me fall.
Too much.
Og dermed er denne helga snart over også, og den ble som den ble, ikke så veldig interessant egentlig. Greit å kunne få være alene litt også, men ingenting er forandret med tanke på verken det ene eller det andre.
Jeg finner lite eller ingen glede i noe og ser egentlig ikke frem til noen verdens ting....alt er fortsatt veldig håpløst og jeg ser vel bare frem til at alt dette er over.
Formen er også mindre bra.....bihulene er fortsatt lite medgjørlige og kroppen verker både her og der.....er som om jeg nesten svimer av til tider.....ingen god følelse. :(
Begynner å bli så møkkalei av å ha så mange tanker og følelser jeg ikke klarer å kontrollere, det bare skjer automatisk....og det er spesielt visse følelser jeg fortsatt ikke liker at jeg har.....hvordan kan jeg fortsatt elske noen så høyt????
Og så sitter man her på en lørdagskveld uten særlig å egentlig synes det er noe kult.....skal det forbli sånn, ja, da ser jeg ingen vits i det her noe mer.....ting blir ikke bedre og alt ser bare mørkt ut....uansett hva jeg enn gjør og/eller tenker.
Finnes det i det hele tatt en mening? Et spørsmål jeg stadig vekk faller tilbake på.
Jeg vet ikke hva jeg vil eller hvor veien går, alt er bare sentrert omkring fortiden og dets mysterier.
Forsøker jo å tenke i positive baner som er til det beste for meg og mitt, men alt stopper i forsøket. Jeg trodde det jo på sikt skulle finnes en lysning, men den lar vente på seg....og da ender det jo ofte opp med at man mister all tro og håp. Det taler ikke til min fordel i alle fall, snarere tvert imot.Har jo hatt en del tanker og fantasier som jeg ikke kan dele med så mange, det ville bare føre til både det ene og det andre, men det er faktisk noe jeg til enhver tid vurderer. Det vil uansett være the end for noen og enhver dersom så skulle skje, men for meg så blir det hipp som happ.....veldig kryptisk, men noen vil sikkert skjønne.
.....så....hvor går veien....hva vil skje?
Følg med i neste episode. :s
Nå som det praktisk talt er helg så savner jeg samboerskapet mitt ekstra mye.
Helg betød fri og kos med masse god mat og drikke.
Fredagene var gjerne besøkskveld hvor vi var hos svigers og spiste verdens beste pizza eller lagde den selv hjemme, alltid med stor suksess.
Og når det rosa trollet var kommet til sengs, så satt man ofte i sofaen og så på tv med snacks som kos....og bare slappet skikkelig av. Og var det ikke noe interessant på tv, så kunne vi spille bilspill eller noe annet på playstation....eller rett og slett bare gjøre som vi selv følte for....og da var sjelden øl'n eller cider'n langt unna....
Lørdagene var noe av det samme, men høydepunktet for det rosa trollet var barne-tv med dertilhørende lørdags-godt, og selv om det ikke alltid var fortjent, så fikk hun det for det meste hver lørdag. Den glede hun viste ved å få godiset er ubeskrivelig....Er ikke så rart jeg savner henne egentlig, for når alt kom til alt, så finnes det ikke noe vondt i henne....har bare litt vondt for å lære og skjønne ting til tider....trass-alder vettu. :)
Søndagene hadde også sine faste ritualer, og da inkluderte det egg og bacon til frokost.....veldig standard, men veldig godt.....
Og hva slags helger har jeg nå?
Tomme og kjedelige....uten mening i det hele tatt....
Er så masse jeg savner....det å kunne ha noen her for meg, noen som vet å sette pris på meg, noen jeg kan føle meg vel sammen med.....å kunne gi nærhet, omsorg og kjærlighet.....Jeg har fortsatt masse av det i meg....men dessverre, mine mørke sider og hemmeligheter har ødelagt alt og mere til.... :(
....og er det noe å se frem til da?
Tja, er vel ikke mye, men jeg blir i alle fall alene hjemme her fra lørdag til mandag siden foreldrene mine har funnet det for godt å ta en tur til sverige.
Er egentlig greit det, da får jeg noen dager alene her og slipper å føle meg overvåket til enhver tid....skal bli godt.
Bihulene er fortsatt kranglete, men jeg fikk i alle fall sovet ut litt sist natt, selv om jeg hadde en følelse av å ligge i en badstu, var altfor varmt under dyna....jeg hadde i tillegg feber, så da er det kanskje ikke så rart.
Som jeg skrev i bloggen i går, så burde jeg se å få barbert meg igjen, og dæggern døtte, i dag gjorde jeg det....var litt lei av å se ut som en verre boms enn det jeg egentlig er.
Sånn, da får dere se hvordan jeg ser ut akkurat nå....nybarbert og fin eller ufin eller hva du nå enn måtte mene....er i alle fall meg.
Jeg setter forøvrig masse pris på alle kommentarer jeg får i bloggen min, selv om det egentlig er et fåtall som kommenterer, så vet jeg at det er et flertall som leser den, og det er jo koselig.
Skulle noen ønske å hilse på hvis man er i nærheten av Eidsvoll i løpet av helga, så er det bare å si ifra, en liten forandring i hverdagen har jeg bare godt av....det sies i alle fall det. :)
Bihulene kan rett og slett go to hell....gjør noe så grønnjævlig vondt, har fått i meg et par paracet, får håpe det hjelper såpass at jeg får sove. Burde egentlig hatt Ibux, men får heller kjøpe det i morra.
Økte pille-dosa mi litt også slik at jeg blir slått ut litt mer enn hva normalt er.
Kunne selvfølgelig tatt sove-pilla også, men har dessverre ikke noen igjen. :(
Jadda, sånn går no dagan....alt er some kind of shit, enten på den ene eller andre måten.
Jeg vet nå hvorfor formen var litt dårlig her om dagen, jeg har brygget på litt problemer med bihulene, og det har slått ut i full blomst nå. Det verker i hodet og nesa er tett, noe som igjen fører til søvnproblemer....passer egentlig jævlig dårlig siden tankene og følelsene fortsatt plager meg så det gjør vondt....blir dobbelt-vondt kan man si.
Skulle så gjerne hatt noe positivt å se frem til, men neida, er fortsatt bekmørkt i enden av tunnelen....er så jeg får lyst til å hengi meg til øl'n på heltid...da er det i alle fall "litt" morsomt, øl og guitar hero eller gran turismo bruker å funke....da klarer jeg å la tankene få litt "fri"....eneste problemet er at de slår til for fullt igjen dagen derpå, så da er jeg like langt.
...og for hver dag som går uten at jeg ser snurten av en reddende engel, jo nærmere avgrunnen føler jeg at jeg kommer.
Jeg gir egentlig en lang marsj i mye nå....er sikkert fordi jeg vantrives maksimalt her jeg er nå, er ikke noe fred å få egentlig, selv om jeg prøver å slippe unna de rundt meg.
Dessuten burde jeg begynne å barbere meg igjen, ser ikke ut i ansiktet nå....bart og skjegg, i alle fall delvis, er ikke så god grobunn, men noe er det i alle fall å ta bort....jeg vet jeg ikke ser ut også, men hvorfor gidde å gjøre noe? Er da ingen vits i det så lenge ingen bryr seg.....
Nå er det så lite gøy at jeg egentlig bare vil forsvinne uten et spor....jeg takler det snart ikke mer. Jeg er sliten og har ikke verken krefter eller ork til å få gjort en dritt.
Alt bare skurer og går på tomgang og knapt nok det.
Formen er dårlig, kroppen verker og jeg finner ikke verken ro eller fred i sjela....her kan man i alle fall ikke snakke om at det går seg til med tida. :(
Jeg snur på hver eneste stein i mitt indre for å finne noe positivt å ta med meg videre slik at jeg holder ut....men med alt det rare som surrer rundt i hodet mitt så gjør det bare ting verre.
Føler ikke noe virkning av medisinen jeg går på lenger heller, med unntak av bivirkningene, altså at jeg blir sliten, døsig og trøtt....har ikke lyst til å øke dosene heller slik at jeg roer meg mer for bivirkningene vil også bli mer merkbare.
Jeg har tidligere i bloggen gratulert verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen, og den dagen ble vanskelig for meg.
Jeg savner jo jenta, det skulle bare mangle, jeg fikk jo vært en slags ste-far for henne i nesten 1 år når jeg bodde i Drammen.
Det var ikke den letteste rollen å sette seg inn i for en utprega slaskete ungkar som jeg var, men jeg var klar over at jeg skulle inn i den rollen og gjorde mitt beste.
I løpet av den tida så var det en del konflikter, men det er jo ikke uvanlig, verken med tanke på alder eller situasjon.
Vi fikk allikevel et veldig godt forhold og det smerter meg at jeg ikke kan ta del i hennes videre utvikling, bl.a det å begynne på skolen nå til høsten.....
Hun var i alle fall ikke et nødvendig onde, noe jeg ufrivillig måtte ta med på kjøpet når jeg ble samboer, jeg syntes det faktisk både var koselig og interessant.
Men så var det dette med forsvinning da....har tenkt mye på det de siste dagene....alt er egentlig bedre enn å bare sitte her....jeg passer ikke inn, jeg trives ikke og jeg føler meg rett og slett bundet på armer og bein.....
Jeg klarer ikke å se en vei ut av dette, uansett hvor mye jeg prøver....
Er ofte jeg tenker tilbake, ikke bare ofte, men veldig ofte også, mer eller mindre hele tiden, og jeg forsøker å finne svar.
Jeg klarer tildels å finne masse svar jeg, men typisk meg så gir de svarene meg bare ennå mer negativ tankegang.
Er mye selvbebreidelse og selvkritikk, og joda, jeg kan tilstå og erklære meg skyldig på mange punkter...men jeg vet også at jeg så gjerne skulle gjort ting anderledes hadde jeg bare innsett det tidligere.
Det er jo denne onde sirkelen jeg har beveget meg i siden ten-årene, nemlig den sirkelen som består av unnvikendehet og innesluttelse....det er noe som bare har skjedd automatisk og jeg har ikke klart å komme meg ut av den før jeg har vært i altfor deep shit....er som å tråkke i kvikksand, blir bare stående å stampe mens man synker lenger og lenger ned....og en og annen gang så har jeg hatt en kvist eller noe lignende som jeg har holdt meg fast i slik at jeg ikke har gått helt under og endt min eksistens.
Blir en del metaforer når jeg skriver her i bloggen, men jeg syns det er greit å gi et slags bilde av hvordan det egentlig henger 
sammen.
Kan også sammenligne det med en båt ute i høy sjø med slagside....alt man får gjort er å forhindre den fra å tippe helt rundt, da vil den jo forlise og dermed ender den eksistensen. Og siden sjøen er såpass høy, så er det vanskelig, til tider helt umulig, å få den på rett kjøl.....
Hmmmm....og hvordan er så ståa nå som det er helg?
Vel, det er vel som det bruker å være, i alle fall de siste ukene....stillstanden viser seg igjen som den sterkeste part. Både stillstand og det som verre måtte være.
Var i går ute på en lengre biltur, skulle hente min far og bror som var på festligheter i Lillestrøm.
Turen gikk greit den, men skremte meg at mine tidligere tanker av det selvdestruktive slaget igjen viste seg frem.
Jeg har jo som tidligere nevnt hatt flere alternativer for hvordan jeg skal gjøre slutt på min eksistens, og et av de alternativene inneholder bil....og lysten kom igjen i går....men heldigvis, eller kanskje dessverre, så var ikke lysten sterk nok.....
Ja ja....sånn er det bare, men sånn er jeg, og jeg foretrekker å si ting i klartekst her i bloggen...jeg har ingenting å skjule....og til de av dere som leser bloggen, ta gjerne kontakt på en eller annen måte....jeg trenger dere faktisk...jeg trenger bevis på at dere bryr dere...i alle fall de av dere som kjenner meg litt eller mer....
Er det noe, så er jeg for det meste å treffe på tlf....
Jeg må nesten få lov til å gratulere verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen i dag.
Utrolig leit at ikke jeg kunne få vært med på å feire den. :(
Er ikke bare moren hennes jeg savner.... :`(
Av og til så er det som om jeg bare behøver å repetere hva jeg tidligere har skrevet i denne bloggen. Alt er ved det samme gamle og lite eller ingenting er forandret.
Hver dag er en kamp for å holde de verste tankene og følelsene under kontroll, jeg holder de på trygg avstand, i alle fall tildels, men det tar på kreftene dithen at alt mulig annet konstruktivt ikke er særlig gjennomførbart.
Jeg prøver jo hele tiden å finne det lille håpet som kan gi meg roen og troen på at jeg skal kunne klare å overleve sommeren, men jeg tar meg selv i å stå der med kun en tanke i hodet...og det er tanken om at hvorfor gidder jeg og er det egentlig noen vits?
For hvem holder jeg ut? Jeg har jo ingen igjen, er bare meg selv å tenke på....har jo familien min her siden jeg bor her midlertidig, men for de så er jeg nok til mer bry og fortvilelse enn glede.
Det sosiale alternativet, altså at jeg bør komme meg ut sammen med venner og bekjente, er fristende, men siden det er mangel på muligheter for det her, har jo ingen å gå ut med i nærheten, i alle fall ikke mange, så gjør det ting litt ekstra vanskelig.
Det bor jo noen rett her i nærheten, men kan ikke verken forlange eller kreve at de skal ta seg tid til meg....det må jo gå på lyst og vilje og ikke bare fordi man føler man må fordi jeg trenger det.
Jeg får si som jeg sa i går...Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....
Har hatt noen slitsomme dager nå, har sovet dårlig og ikke vært i særlig god form.
Håper jo på at jeg en eller annen vakker dag skal klare å kunne tenke klart og konstruktivt, men ender alltid opp med det motsatte.
Det blir mer og mer kjedelig og deprimerende å være her og lyset i tunnellen viser nok en gang sitt fravær. Skulle så gjerne hatt noe å klamre meg til, men det er fortsatt vanskelig å finne.
Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne lagt meg selv i kunstig koma i en periode, i alle fall i en måned eller 2....og at på den tiden så er alt som må gjøres gjort. Altså det med å få alle tinga mine opp hit og at jeg får et sted å bo. Det er ting jeg absolutt ikke har verken energi eller psyke til å få gjort....selv med hjelp fra de rundt meg.
Bare det å tenke på det får meg til å frykte det verste.....
Jeg hadde jo en del selvdestruktive tanker som førte til at jeg ble lagt inn på lukket avdeling på Ahus, og det er tanker som stadig dukker opp fortsatt, og i den seneste tiden så har det blitt ofte. Jeg har jo tenkt konkrete handlinger, og har jeg krefter til det, eller blir trigget, så kan det fort skje...det kan jeg ikke kontrollere nå.
Jeg vil ikke si det er egoistisk egentlig, er jo mange som mener det når noen velger slike utveier, men det er vel heller snarere tvert i mot.
Det man gjør er bl.a med på å gjøre sitt til at man ikke lenger er til bry for andre, ikke sant?
OG man lever jo ikke primært for at andre skal ha det bra, det er jo en selv som skal ha det bra først før man kan få andre til å ha det bra, og har man det ikke bra, så vil det også påvirke ens omgivelser. Dette vil bare eskalere dithen at alle tilslutt står dere og er fortvilte og hjelpesløse....det sliter på alle involverte.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....jeg lever i en tilstand som er zombie-aktig....alt er uten mål og mening.
I wanna get out....of this misery
I wanna get out...to be free.
I wanna find....a meaning of this
I wanna find...a future to kiss.
I wanna prove....my existence
I wanna destroy...my inner fence.
I wanna live....and feeling free
I wanna live...without the misery.
Det er ikke å komme bort fra at folk rundt meg, folk som kjenner meg på enten den ene eller andre måten, vil ha bestemte meninger om hvordan jeg takler dette, min måte å tenke på og hvordan ting utvikler seg. Og det er i deres fulle rett det, men ingen andre enn meg vet akkurat hvordan det er for meg....
Jeg har i alle fall beskrevet mye for mange, og det er forståelse å få fra flere hold, selv om alle kanskje ikke klarer å se alvorligheten i det og velger å blåse det bort ved å si at jeg bare må ta meg sammen og gå videre og tro at det da vil hjelpe.
Men hjelper det? Føles ikke sånn for meg....føler bare at ting til tider blir verre og at det nå bare er en fortsettelse jeg er i gang med. Den fortsettelsen inkluderer de følelsene jeg har hatt en stund nå...følelsene av å bli ekskludert fra det meste i tillegg til at få bryr seg nevneverdig.
Jeg vet at jeg ikke er særlig tilstedeværende for tiden, er også derfor jeg ikke bruker å være på de faste stedene på nettet som har mest minner jeg ikke orker å konfronteres med....det vil bl.a si Nettby og MSN....selv om jeg ofte er på MSN da, men som regel i frakoblet modus.
Takk til dere få som jeg setter utrolig pris på i disse dagene, ukene og månedene som har gått....dere har vært til stor nytte og støtte. :)
Huff.....nå går det på overtid her føles det som.
For hver dag som går uten at noe skjer, så blir jeg mer og mer handlingslammet.
Får ikke gjort noen verdens ting, alt blir et slit og ork uansett hvor mye jeg egentlig bør få gjort ting.
Skulle så gjerne fått ryddet opp i den nærmeste fortiden slik at jeg kan komme meg videre, altså få ordnet opp i alt som må til, og det er alle tinga mine som må hentes og det å få meg et sted og bo, pluss pluss pluss....sikkert en drøss andre ting også.
Det som stopper meg er mitt kompliserte hode, det er der sperrene ligger....og når jeg i tillegg er medisinert slik at jeg skal roe meg ned for å ikke være til fare for meg selv eller andre, så er jeg allerede utslitt når jeg våkner opp på morran.
Ikke sover jeg særlig godt heller, og da sier det seg selv at det ikke er en uthvilt Per Kristian som møter en ny dag.
Jeg begynner å bli møkka lei over at ting tar alt for lang tid....og vet at mye står på meg, men som jeg har nevnt i avsnittet ovenfor, så er jeg veldig langt unna en tilstand som tilsier at jeg er på rett vei grunnet både det ene og det andre.
Det er ikke godt å ha tanker og følelser i hodet som til enhver tid lar meg fremdeles føle både sorg og savn....jeg vil bli kvitt det, det hemmer meg og hindrer meg i å kunne være glad i livet....det er så tvert imot at det gjør vondt....jeg har gått meg vill i skogen og finner ikke en vei ut...ikke en sti å se overhodet....it sucks. :(
