Nok en ny dag

Av og til så er det som om jeg bare behøver å repetere hva jeg tidligere har skrevet i denne bloggen. Alt er ved det samme gamle og lite eller ingenting er forandret.
Hver dag er en kamp for å holde de verste tankene og følelsene under kontroll, jeg holder de på trygg avstand, i alle fall tildels, men det tar på kreftene dithen at alt mulig annet konstruktivt ikke er særlig gjennomførbart.

Jeg prøver jo hele tiden å finne det lille håpet som kan gi meg roen og troen på at jeg skal kunne klare å overleve sommeren, men jeg tar meg selv i å stå der med kun en tanke i hodet...og det er tanken om at hvorfor gidder jeg og er det egentlig noen vits?
For hvem holder jeg ut? Jeg har jo ingen igjen, er bare meg selv å tenke på....har jo familien min her siden jeg bor her midlertidig, men for de så er jeg nok til mer bry og fortvilelse enn glede.

Det sosiale alternativet, altså at jeg bør komme meg ut sammen med venner og bekjente, er fristende, men siden det er mangel på muligheter for det her, har jo ingen å gå ut med i nærheten, i alle fall ikke mange, så gjør det ting litt ekstra vanskelig.
Det bor jo noen rett her i nærheten, men kan ikke verken forlange eller kreve at de skal ta seg tid til meg....det må jo gå på lyst og vilje og ikke bare fordi man føler man må fordi jeg trenger det.

Jeg får si som jeg sa i går...Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....