Tomheten og ensomheten

Det verste nå er den enorme tomheten jeg har inni meg, den har bare blitt mer og mer merkbar, vil liksom ingen ende ta.
Uansett hva jeg gjør og hvilke tanker jeg har så overskygger tomheten det meste. Og skulle jeg være så heldig å slippe det i en periode, kortere eller lengre, så slår den til med uforminsket kraft når den dukker opp igjen.
Er som om den bare har tatt en pause for å få påfylling....merkelige greier.

Og så er det ensomheten da....ikke det at jeg ikke liker å være alene, det er greit nok det, klarer å kose meg og trives alene jeg, men den indre ensomheten jeg føler er like plagsom som tomheten.
Jeg har jo venner og famile og sånt, men det er som om jeg rett og slett ikke passer inn noe sted...finner ikke ut verken hva jeg vil eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg er jo en ribbet fugl, en vingeklippet en også.

Hvor finnes den reddende engelen som kan befri meg fra dette miserable liv?

Jeg vil jo egentlig ha tilbake det gamle livet, det jeg trodde jeg kunne bruke litt tid på å få på rett kjøl, men er jo utopi å tro på mirakler. :(