Noe lyriske greier.....

Fra tid til annen så er jeg litt kreativ med tanke på noe lyriske greier, og da kan det jo være greit å skrive det ned.....det som nå følger er bare et slags utkast, så det kan forandres på og forlenges etter hvert.


You better watch every step you take,
From the shadows I can see it all,
I'll see you fall.
Through day and night, a single mistake,
To finally end up six feet below,
You won't know.

Vilje og lyst

Det å leve handler mye om vilje og lyst, ikke bare det, mye man gjør trenger både vilje og lyst.
Jeg har ikke særlig med verken vilje eller lyst til noe, jeg vet ikke hva jeg vil eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Det eneste jeg har lyst til er å kunne se fremover og håpe på at det i den mørkeste tunnellen vil finnes et lys. Et lys jeg ofte har problemer med å tro at virkelig finnes. Er jo mye stillstand her uten at jeg merker fremgang, og bare det gjør det ekstra slitsomt.

Det jeg har av vilje og lyst nå er dessverre av negativ art, både det selvdestruktive og det som verre måtte være.
Er sånn det ofte kan bli når det som er av tankesurr har viklet seg inn i en dominerende sirkel av negativitet og mye selvbebreidelse med påfølgende selvforakt i tillegg til det sedvanlige hatet.....både mot meg selv og andre.

Noe som jeg også har sagt ofte er at jeg vet ikke om jeg har verken ork eller krefter til å gå en utrolig lang og bratt bakke alene, jeg har jo erfart før at det ikke er bare bare....og når jeg i tillegg vet at det fort kan gå bratt nedover igjen når jeg er på toppen, så vet jeg ikke om det egentlig er noen vits....

Terapi

I dag har jeg vært på Jessheimklinikken for å få min første time med terapi.
Håpet er jo at jeg med terapi skal klare å få orden på det negative tankesurret mitt slik at det ikke ødelegger livet mitt.
Er alltid skummelt når det er snakk om noe som er første gangen, men jeg har jo vært med på det før, så jeg visste mer eller mindre hva jeg gikk til.

I løpet av den timen så var det mye snakk om hvordan det siste halvåret har vært med tanke på hva og hvordan jeg tenker samt hvilke følelser som dominerer hodet mitt.
Jeg sa hvordan det var og prøvde så godt jeg kunne å beskrive det fra mitt ståsted. Mye av det har jeg selv prøvd å forstå og kontrollere, men er ikke så lett så lenge det negative og unnvikende ved meg har en dominerende kraft.

Etter at hun jeg hadde time hos hadde hørt hva jeg hadde å si om både det ene og det andre, men mest om samboerskapet og bruddet, så kom hun i alle fall med samme konklusjon som jeg selv har kommet med, nemlig at jeg plages veldig av bitterhet, sorg og utilstrekkelighet i tillegg til at jeg konstant har en negativ grunnmur som jeg står på. Hun skjønte også at det jeg hadde gått igjennom hadde fått tankesurret mitt til å stadig pense inn på hat og hevntanker siden jeg følte meg forulempet, bedratt og foraktet.
Hun var dog ikke enig i at jeg burde holde på fantasiene og planene jeg hadde omkring dette....

En kaffekopp?

Nå nærmer helgen seg og jeg får en etterlengted frihelg hvor jeg slipper denne "overvåkingen" fra mine foreldre siden de drar på Kiel-tur med Color Magic på fredag.
Er ikke noe galt i at de er hjemme, er jo tross alt deres hjem, men siden jeg nå bor her midlertidig så føler jeg at jeg ikke har noe privat-liv, og det trenger jo de fleste.
Håper jeg sånn på sikt kan få mitt eget sted å bo, men må få orden på en del ting først.

Skulle noen være i nærheten av Eidsvoll de nærmeste par dagene og har lyst på en kaffekopp eller 3, ja, da er det bare å si i fra....er jo koselig med litt besøk også....noe jeg ikke akkurat er bortskjemt med....skulle tro jeg har en smittsom sykdom.
Men, grunnen er vel enklere enn som så, jeg kan jo ikke skryte av å ha så stort nettverk med venner og bekjente i nærheten, og da er det vanskelig å få besøk eller dra på besøk.

Uansett, invitasjonen om en kaffe eller 3 står i alle fall ved lag. :)

Hvem er jeg egentlig?

Ja, det var det da, hvem er jeg egentlig?
Jeg vet jo forsåvidt det, men kanskje mange av dere som leser bloggen ikke helt klarer å finne ut hvem og hvordan jeg er ut i fra det jeg skriver.
Det er kanskje forståelig siden det er veldig enspora med tanke på bloggens innhold.
Men, så lenge bloggens intensjon er at jeg skal få ut det jeg har av tanker og følelser der og da, så blir innholdet deretter.

Jeg setter pris på at leserne kommenterer det jeg skriver, men i en blogg så er det ikke lett å ha en dialog via kommentarene, så er det noen som har lyst til å få vite mer om meg og mitt og kanskje utdypninger om det jeg har skrevet i bloggen, så er det bare å sende en mail.
Mange kjenner også sikkert til at jeg er å finne på MSN, men er sjelden jeg er pålogget der, og mailen der sjekker jeg sjelden eller aldri, får altfor masse søppelpost der til at jeg orker å gå inn der for å sortere og slette.

Trykk her for å sende Paederium en mail

Døve ører, blinde øyne

Jeg vet det er noen få som leser denne bloggen, og av og til så lurer jeg på om jeg skriver denne bloggen for døve ører, eller blinde øyne om du vil.
Er noen få som kommenterer, og det setter jeg pris på, takk til dere, men er det noen flere som leser uten å kommentere?
Hør gjerne fra dere med en kommentar eller 2 og si hva dere syns....helst ikke anonymt, jeg vil jo gjerne vite hvem dere er. :)

En annen ting er hva folket egentlig syns om bloggen....jeg skriver jo litt av vært selv om det meste omhandler hvordan jeg tenker og føler når jeg skriver.

Kunne jo også skrevet mye mer til tider, men har bevisst holdt noe tilbake siden det kanskje kunne blitt brukt mot meg ved en senere anledning....I alle fall så lenge bloggen er åpen for alle.

Og hvordan er så tingenes tilstand i dag?
Joda, hodet holdes fortsatt over vannet, men er nok ikke særlig høyere over vannet enn hva normalen er i disse dager.
Er fortsatt masse tankesurr som kontinuerlig jobber i hodet mitt som gjør sitt til at konsentrasjonen blir forstyrret. Jeg forsøker å dytte tankesurret litt i bakgrunnen mens jeg leser bøker, men er allikevel merkbart slik at jeg av og til detter ut av handlingen i boka jeg leser.

So this is it?

I en personlig blogg så bør det være ærlighet hele veien, og jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at det jeg har skrevet i løpet av de siste ukene ikke har vært annet enn ærlighet fra min side.

OG så kan man spørre seg selv, hjelper det å være ærlig?
Joda, det hjelper på den måten at man kan si seg fornøyd med at ens sjel blottlegges 100%, noe jeg absolutt kan stå inne for.
Ingenting kan sies å være usannheter eller løgn.....det jeg skriver er det jeg føler og tenker....dog så kan det sies at det som oftest er negativiteter og pessimisme, men det er sånn jeg er nå dessverre.

Sjelets speil

Det sies at øynene er sjelets speil, så hvorfor ikke, jeg tar meg en tur inn på badet for å sjekke.
Jeg ser og ser og ser...men ser ikke stort. De øynene jeg ser viser et tomt blikk uten et glimt av håp, og det har jeg lagt merke til de siste ukene....blikket blir tommere og tommere. Lite håp og styrke å finne der dessverre......

Her kan det passe å sitere en tekst av gruppen The Alarm:

Give me love
Give me hope
Give me strength
Give me someone to live for

Who will light the fire
That i need to survive
Who will be the life blood
Coursing through my veins

Like a river flowing
That will never change
I need someone
I can depend on

'cause i'm a man of emotions
Who can't hide the tears
I'm a man of feeling
Who can't hide the pain

I'm alone on the outskirts of town
Where no one knows my name
I'm at the point in my life
Where i need affection

Won't you
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

I need it now
I need it now

Someone write me a letter
I need to know that i'm still alive
Someone give me a telephone call
I need to hear a human sound
Someone open up a door
And let me out of this place
I've been caged up for oh so long
I don't know if i'm living or dying

Someone better
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

I walk alone across the outskirts of town
I can't control what i'm going through now
Will you light the fire that i need to survive
Will you donate the life blood
Coursing through my veins
Will you open up the door & let me out of this place

I've been caged up for oh so long
I don't know if i'm living or dying

Won't you
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone
Someone to live for

Selvbebreidelse og selvforakt

Dagen er på hell og mørket faller på, er nesten som en metafor for livet det.
Er sånn det av og til føles for meg....livet er gjort og dagen er forbi, nå venter jeg kun på venteværelset inn til slutten.

Hvorfor skal jeg være så fordømt selvbebreidende og ha en enorm selvforakt?
Jeg vet jeg garantert blir bebreidet og foraktet av andre, kanskje med god grunn også, men skulle gjerne likt å kunne slippe å ha de tankene i hodet til enhver tid.

Er veldig vanskelig å finne en god grunn til å ha tro på meg selv, uansett hva det nå enn måtte være. Det ender alltid opp med at jeg underveis finner nye ting som jeg legger til sammen med alt det andre jeg går rundt og bærer på.

Skulle det finnes en reddende engel, så må vedkommende være relativt åpen for å måtte gå igjennom alle mine rare og negative faser....men noe positivt kan jeg si....jeg er god på bunnen, det skal jeg ha. :p

Den foreløpige vei

Selv om det kanskje har sett ut som om jeg skulle forsvinne inn i det uvisse så er jeg fortsatt tilstede, men den foreløpige veien vet jeg ennå ikke hvor går.

Noe har slått meg de siste dagene...og det er hvorvidt noen i det hele tatt bryr seg mer.
Er lite kontakt med venner og bekjente og det er få som lurer på hvordan det går.
Greit nok, ting tar tid, men det betyr ikke at det hjelper at folk tar avstand....jeg lider da ikke av noe smittsomt.
Men virker som om det er liten eller ingen interesse for hvordan det går....

De fleste bekjente fra nettet har også muligheter til å kontakte meg via tlf/sms, er mange som har nummeret, men jeg har vel kanskje blitt en ikke-person, hva vet jeg....men mulig mange også kanskje har valgt side etter det som skjedde for 2,5 mnd siden....

Ja ja, er jeg så lite interessant så kan det bare være....Selv om jeg i bunn og grunn fortsatt er den samme gamle Pae, er bare litt problemer med sikringsboksen :p



PS: dette gjelder selvfølgelig ikke alle, er også de som har vært til støtte fra dag èn eller senere også. :)

Quo vadis - hvor går veien

Jeg fikser ikke dette mere, jeg må bort, orker ikke tanken på noen konfrontering av noe slag, bl.a det å få ryddet opp i det som er igjen i Drammen, det er for tidlig, jeg har stått på stedet hvil eller gått for mange skritt tilbake i løpet av et par måneder.
Det er alt for mange tanker og følelser i spill som river og sliter i meg såpass mye at jeg ikke får gjort noen verdens ting.
Jeg er handlingslammet og det blir bare verre og verre.....finnes ingen mening i at jeg skal gjøre noenting som helst, det er jo ingen fremtid uansett. Det er for mye å ta tak i og det vil kreve mengder av krefter jeg ikke innehar.

Hvor jeg er nå og hvor veien går vet jeg ikke....men jeg vil ikke være til bry....det gjør ingen godt av å ha meg vandrende rundt i den tilstanden jeg er i nå....jeg har det ikke bra og er mentalt sett på minus-sida....det påvirker omgivelsene.

Alt som er igjen i Drammen vil minne meg på det livet jeg trodde jeg skulle få leve....i lykkelighet til evig tid....men min onde sirkel med det å lukke seg inne uten å slippe noen inn ble bare verre og verre....og når jeg i tillegg ble behandlet respektløst og kritisert for alt hva jeg gjorde og sa, så førte det meg bare lenger og lenger ned.....
Jeg har så mange tanker om hat og hevn også....og det kan gjøre vondt verre for alle om jeg skulle bli trigget nå.

Medisineringa fungerer kun på den måten at jeg blir sløvet ned og slipper de selvdestruktive tankene...men hva slags liv er det? Gå rundt som en zombie uten mål og mening?
Finnes det i det hele tatt en løsning som blir til det bedre?
Ikke vet jeg....men mulig jeg hadde trengt miljøforandring....en eller annen slags form for rehabilitering et eller annet sted med daglig oppfølging av noe slag.....Men kanskje det er for sent....I don't know.

Beklager at det har blitt sånn, men jeg ser ingen annen løsning enn å ta en kraftig time-out på en eller annen måte....men om det hjelper er en annen sak....tankene og følelsene vil alltid være der uansett....tror jeg....jeg burde vært lobotomert, kanskje det hadde hjulpet.....Jeg vil i alle fall være en annen enn den jeg er....det negative med meg har ødelagt for mye....og jeg er overfølsom og max sårbar for hver minste lille ting.....

Jeg har ikke kunnet si noe direkte om hvordan det føles og arter seg for meg, ingen vil forstå....og alle tror de vet hva som kan, må og bør gjøres....
Det eneste jeg vil er å bli borte for en stund....men jeg vil nok komme tilbake....Jeg vil også gi lyd fra meg eller gi tegn til at jeg ikke har gått under....men jeg vil ikke snakke med noen, det orker jeg ikke.

Er ikke meningen å skremme dere eller gjøre dere bekymret....jeg håper dere bare forstår....jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke la dere se meg forfalle mer og mer.....Sorry.

Takk til dere alle (....som fortjener en takk)

Jeg vil gjerne takke dere alle som har holdt ut med meg og mine negative meldinger, enten her i bloggen, via msn eller på sms.
Jeg beklager at dere ikke har fått mulighet til å se at ting bedrer seg, snarere tvert imot....men det er ikke deres skyld, er kun meg det har stått på, og så lenge ikke jeg har klart å snu den dårlige trenden, så er det lite dere kunne ha gjort.

Jeg har jo i løpet av disse drøye 2 månedene siden the worst break-up ever forsøkt å finne nye holdepunkter, tanker og følelser, men det har ikke vært lett siden fortiden hele tiden har vært det mest markante i mitt hode.
....og hvorfor har det blitt sånn? Jeg vet ærlig talt ikke, men det som er mest sannsynlig er at det fortsatt er for mye usagt og ugjort, ting jeg kun kan skylde meg sjøl for, som henger igjen.
Og det er da de fordømte tankene og følelsene som ALDRI har villet slippe taket.....Det er utrolig vondt psykiskt, samtidig som det også går utover den fysiske formen....

Jeg akter ikke å si noenting til de her hjemme, de vil uansett aldri forstå, de tror de har løsningen på alt og vet så utrolig mye bedre....men de kjenner meg ikke, har aldri kjent meg på den måten de burde....den jeg er har aldri passet inn....jeg er for sær og har mine sider som ikke passer inn....de vil meg det beste ja, men det blir totalt feil....det er ikke den type familie jeg passer inn i.....
Skjebnens ironi er også det at når jeg først følte jeg hadde en familie jeg kunne trives i, nemlig svigers i Drammen, så tok det ikke så lang tid før det var historie....

Jeg akter vel heller ikke å si noe særlig til noen nå....jeg er inne i fasen hvor jeg mentalt gjør meg klar til noe....foreløpig så vet jeg ikke hva...men de nærmeste par dagene vil gi et svar....

Dette går ikke

Som overskriften sier, dette går ikke, er jo null niks nothing til liv...og hvorfor skulle jeg i det hele tatt gidde mer?
Teller veldig på knappene, har vel gjort det en liten stund nå, men er vel snart ferdig med det.

Det holder ikke å ha familie og kjente og kjære, jeg blir ikke noe mer glad/lykkelig av den grunn....jeg er som en blomst som har visnet for lenge, eller som et råttent tre på rot som bare står der og forfaller.....

Er så mye som må gjøres, for mange hensyn å ta....og jeg er bare i veien og til bry....kan da ikke glede noen å se meg slik....men underveis så vil det kanskje bli litt ekstra oppstandelse og bekymring hvis jeg forsvinner....jeg vet jo ikke hva jeg gjør eller evt. hvor min ferd går....er bare slik at sånn det er nå, så er det ikke liv laga. :(

Manda' morra blues

Ny uke.....but who care?
Ikke jeg i alle fall, er ikke alt nytt som er bra....og en ny uke betyr bare en fortsettelse av den forrige, enten i samme eller verre form.

Her er det som det har vært de siste ukene/månedene....JEg får helt noia av dette her. Og det jeg skrev om i går gjelder fortsatt, formen er såpass dårlig at jeg knapt nok orker noen verdens ting....bihulene gir meg plager i form av både smerter og svimmelhet....og ikke hjelper det særlig med smertestillende heller.....og plusser man på bivirkningene fra medisinene jeg tar, ja, da er det beste nå egentlig å flate helt ut på sofaen.

Jeg er vel egentlig såpass nede nå at jeg faktisk burde vært et helt annet sted....ting tar for lang tid og det jeg sliter med ser ikke ut til å ha noen lysning....
Ogh det som sikkert er verdens enkleste ting for andre kan fort være for vanskelig for meg....og handlingslammelsen gjør ikke ting bedre.....

Too much

There's too much to handle,
too much feelings to control.
Too many thoughts inside,
too much to make me fall.

Too much....too much....
Too much of it all.

There's too much to think of,
too much of it all.
Still too much of love,
too much will make me fall.

Too much.

Helga snart over

Og dermed er denne helga snart over også, og den ble som den ble, ikke så veldig interessant egentlig. Greit å kunne få være alene litt også, men ingenting er forandret med tanke på verken det ene eller det andre.
Jeg finner lite eller ingen glede i noe og ser egentlig ikke frem til noen verdens ting....alt er fortsatt veldig håpløst og jeg ser vel bare frem til at alt dette er over.

Formen er også mindre bra.....bihulene er fortsatt lite medgjørlige og kroppen verker både her og der.....er som om jeg nesten svimer av til tider.....ingen god følelse. :(

Begynner å bli så møkkalei av å ha så mange tanker og følelser jeg ikke klarer å kontrollere, det bare skjer automatisk....og det er spesielt visse følelser jeg fortsatt ikke liker at jeg har.....hvordan kan jeg fortsatt elske noen så høyt????

Lørdagskveld

Og så sitter man her på en lørdagskveld uten særlig å egentlig synes det er noe kult.....skal det forbli sånn, ja, da ser jeg ingen vits i det her noe mer.....ting blir ikke bedre og alt ser bare mørkt ut....uansett hva jeg enn gjør og/eller tenker.
Finnes det i det hele tatt en mening? Et spørsmål jeg stadig vekk faller tilbake på.
Jeg vet ikke hva jeg vil eller hvor veien går, alt er bare sentrert omkring fortiden og dets mysterier.

Forsøker jo å tenke i positive baner som er til det beste for meg og mitt, men alt stopper i forsøket. Jeg trodde det jo på sikt skulle finnes en lysning, men den lar vente på seg....og da ender det jo ofte opp med at man mister all tro og håp. Det taler ikke til min fordel i alle fall, snarere tvert imot.

Har jo hatt en del tanker og fantasier som jeg ikke kan dele med så mange, det ville bare føre til både det ene og det andre, men det er faktisk noe jeg til enhver tid vurderer. Det vil uansett være the end for noen og enhver dersom så skulle skje, men for meg så blir det hipp som happ.....veldig kryptisk, men noen vil sikkert skjønne.


.....så....hvor går veien....hva vil skje?
Følg med i neste episode. :s

Helg og savn

Nå som det praktisk talt er helg så savner jeg samboerskapet mitt ekstra mye.
Helg betød fri og kos med masse god mat og drikke.
Fredagene var gjerne besøkskveld hvor vi var hos svigers og spiste verdens beste pizza eller lagde den selv hjemme, alltid med stor suksess.

Og når det rosa trollet var kommet til sengs, så satt man ofte i sofaen og så på tv med snacks som kos....og bare slappet skikkelig av. Og var det ikke noe interessant på tv, så kunne vi spille bilspill eller noe annet på playstation....eller rett og slett bare gjøre som vi selv følte for....og da var sjelden øl'n eller cider'n langt unna....

Lørdagene var noe av det samme, men høydepunktet for det rosa trollet var barne-tv med dertilhørende lørdags-godt, og selv om det ikke alltid var fortjent, så fikk hun det for det meste hver lørdag. Den glede hun viste ved å få godiset er ubeskrivelig....Er ikke så rart jeg savner henne egentlig, for når alt kom til alt, så finnes det ikke noe vondt i henne....har bare litt vondt for å lære og skjønne ting til tider....trass-alder vettu. :)

Søndagene hadde også sine faste ritualer, og da inkluderte det egg og bacon til frokost.....veldig standard, men veldig godt.....

Og hva slags helger har jeg nå?
Tomme og kjedelige....uten mening i det hele tatt....
Er så masse jeg savner....det å kunne ha noen her for meg, noen som vet å sette pris på meg, noen jeg kan føle meg vel sammen med.....å kunne gi nærhet, omsorg og kjærlighet.....Jeg har fortsatt masse av det i meg....men dessverre, mine mørke sider og hemmeligheter har ødelagt alt og mere til.... :(

Snart helg

....og er det noe å se frem til da?
Tja, er vel ikke mye, men jeg blir i alle fall alene hjemme her fra lørdag til mandag siden foreldrene mine har funnet det for godt å ta en tur til sverige.
Er egentlig greit det, da får jeg noen dager alene her og slipper å føle meg overvåket til enhver tid....skal bli godt.

Bihulene er fortsatt kranglete, men jeg fikk i alle fall sovet ut litt sist natt, selv om jeg hadde en følelse av å ligge i en badstu, var altfor varmt under dyna....jeg hadde i tillegg feber, så da er det kanskje ikke så rart.

Som jeg skrev i bloggen i går, så burde jeg se å få barbert meg igjen, og dæggern døtte, i dag gjorde jeg det....var litt lei av å se ut som en verre boms enn det jeg egentlig er.


Sånn, da får dere se hvordan jeg ser ut akkurat nå....nybarbert og fin eller ufin eller hva du nå enn måtte mene....er i alle fall meg.

Jeg setter forøvrig masse pris på alle kommentarer jeg får i bloggen min, selv om det egentlig er et fåtall som kommenterer, så vet jeg at det er et flertall som leser den, og det er jo koselig.

Skulle noen ønske å hilse på hvis man er i nærheten av Eidsvoll i løpet av helga, så er det bare å si ifra, en liten forandring i hverdagen har jeg bare godt av....det sies i alle fall det. :)

Go to hell

Bihulene kan rett og slett go to hell....gjør noe så grønnjævlig vondt, har fått i meg et par paracet, får håpe det hjelper såpass at jeg får sove. Burde egentlig hatt Ibux, men får heller kjøpe det i morra.
Økte pille-dosa mi litt også slik at jeg blir slått ut litt mer enn hva normalt er.
Kunne selvfølgelig tatt sove-pilla også, men har dessverre ikke noen igjen. :(

Some kind of shit

Jadda, sånn går no dagan....alt er some kind of shit, enten på den ene eller andre måten.
Jeg vet nå hvorfor formen var litt dårlig her om dagen, jeg har brygget på litt problemer med bihulene, og det har slått ut i full blomst nå. Det verker i hodet og nesa er tett, noe som igjen fører til søvnproblemer....passer egentlig jævlig dårlig siden tankene og følelsene fortsatt plager meg så det gjør vondt....blir dobbelt-vondt kan man si.

Skulle så gjerne hatt noe positivt å se frem til, men neida, er fortsatt bekmørkt i enden av tunnelen....er så jeg får lyst til å hengi meg til øl'n på heltid...da er det i alle fall "litt" morsomt, øl og guitar hero eller gran turismo bruker å funke....da klarer jeg å la tankene få litt "fri"....eneste problemet er at de slår til for fullt igjen dagen derpå, så da er jeg like langt.

...og for hver dag som går uten at jeg ser snurten av en reddende engel, jo nærmere avgrunnen føler jeg at jeg kommer.
Jeg gir egentlig en lang marsj i mye nå....er sikkert fordi jeg vantrives maksimalt her jeg er nå, er ikke noe fred å få egentlig, selv om jeg prøver å slippe unna de rundt meg.

Dessuten burde jeg begynne å barbere meg igjen, ser ikke ut i ansiktet nå....bart og skjegg, i alle fall delvis, er ikke så god grobunn, men noe er det i alle fall å ta bort....jeg vet jeg ikke ser ut også, men hvorfor gidde å gjøre noe? Er da ingen vits i det så lenge ingen bryr seg.....