Selvbebreidelse og selvforakt

Dagen er på hell og mørket faller på, er nesten som en metafor for livet det.
Er sånn det av og til føles for meg....livet er gjort og dagen er forbi, nå venter jeg kun på venteværelset inn til slutten.

Hvorfor skal jeg være så fordømt selvbebreidende og ha en enorm selvforakt?
Jeg vet jeg garantert blir bebreidet og foraktet av andre, kanskje med god grunn også, men skulle gjerne likt å kunne slippe å ha de tankene i hodet til enhver tid.

Er veldig vanskelig å finne en god grunn til å ha tro på meg selv, uansett hva det nå enn måtte være. Det ender alltid opp med at jeg underveis finner nye ting som jeg legger til sammen med alt det andre jeg går rundt og bærer på.

Skulle det finnes en reddende engel, så må vedkommende være relativt åpen for å måtte gå igjennom alle mine rare og negative faser....men noe positivt kan jeg si....jeg er god på bunnen, det skal jeg ha. :p