Takk til dere alle (....som fortjener en takk)

Jeg vil gjerne takke dere alle som har holdt ut med meg og mine negative meldinger, enten her i bloggen, via msn eller på sms.
Jeg beklager at dere ikke har fått mulighet til å se at ting bedrer seg, snarere tvert imot....men det er ikke deres skyld, er kun meg det har stått på, og så lenge ikke jeg har klart å snu den dårlige trenden, så er det lite dere kunne ha gjort.

Jeg har jo i løpet av disse drøye 2 månedene siden the worst break-up ever forsøkt å finne nye holdepunkter, tanker og følelser, men det har ikke vært lett siden fortiden hele tiden har vært det mest markante i mitt hode.
....og hvorfor har det blitt sånn? Jeg vet ærlig talt ikke, men det som er mest sannsynlig er at det fortsatt er for mye usagt og ugjort, ting jeg kun kan skylde meg sjøl for, som henger igjen.
Og det er da de fordømte tankene og følelsene som ALDRI har villet slippe taket.....Det er utrolig vondt psykiskt, samtidig som det også går utover den fysiske formen....

Jeg akter ikke å si noenting til de her hjemme, de vil uansett aldri forstå, de tror de har løsningen på alt og vet så utrolig mye bedre....men de kjenner meg ikke, har aldri kjent meg på den måten de burde....den jeg er har aldri passet inn....jeg er for sær og har mine sider som ikke passer inn....de vil meg det beste ja, men det blir totalt feil....det er ikke den type familie jeg passer inn i.....
Skjebnens ironi er også det at når jeg først følte jeg hadde en familie jeg kunne trives i, nemlig svigers i Drammen, så tok det ikke så lang tid før det var historie....

Jeg akter vel heller ikke å si noe særlig til noen nå....jeg er inne i fasen hvor jeg mentalt gjør meg klar til noe....foreløpig så vet jeg ikke hva...men de nærmeste par dagene vil gi et svar....