Quo vadis - hvor går veien

Jeg fikser ikke dette mere, jeg må bort, orker ikke tanken på noen konfrontering av noe slag, bl.a det å få ryddet opp i det som er igjen i Drammen, det er for tidlig, jeg har stått på stedet hvil eller gått for mange skritt tilbake i løpet av et par måneder.
Det er alt for mange tanker og følelser i spill som river og sliter i meg såpass mye at jeg ikke får gjort noen verdens ting.
Jeg er handlingslammet og det blir bare verre og verre.....finnes ingen mening i at jeg skal gjøre noenting som helst, det er jo ingen fremtid uansett. Det er for mye å ta tak i og det vil kreve mengder av krefter jeg ikke innehar.

Hvor jeg er nå og hvor veien går vet jeg ikke....men jeg vil ikke være til bry....det gjør ingen godt av å ha meg vandrende rundt i den tilstanden jeg er i nå....jeg har det ikke bra og er mentalt sett på minus-sida....det påvirker omgivelsene.

Alt som er igjen i Drammen vil minne meg på det livet jeg trodde jeg skulle få leve....i lykkelighet til evig tid....men min onde sirkel med det å lukke seg inne uten å slippe noen inn ble bare verre og verre....og når jeg i tillegg ble behandlet respektløst og kritisert for alt hva jeg gjorde og sa, så førte det meg bare lenger og lenger ned.....
Jeg har så mange tanker om hat og hevn også....og det kan gjøre vondt verre for alle om jeg skulle bli trigget nå.

Medisineringa fungerer kun på den måten at jeg blir sløvet ned og slipper de selvdestruktive tankene...men hva slags liv er det? Gå rundt som en zombie uten mål og mening?
Finnes det i det hele tatt en løsning som blir til det bedre?
Ikke vet jeg....men mulig jeg hadde trengt miljøforandring....en eller annen slags form for rehabilitering et eller annet sted med daglig oppfølging av noe slag.....Men kanskje det er for sent....I don't know.

Beklager at det har blitt sånn, men jeg ser ingen annen løsning enn å ta en kraftig time-out på en eller annen måte....men om det hjelper er en annen sak....tankene og følelsene vil alltid være der uansett....tror jeg....jeg burde vært lobotomert, kanskje det hadde hjulpet.....Jeg vil i alle fall være en annen enn den jeg er....det negative med meg har ødelagt for mye....og jeg er overfølsom og max sårbar for hver minste lille ting.....

Jeg har ikke kunnet si noe direkte om hvordan det føles og arter seg for meg, ingen vil forstå....og alle tror de vet hva som kan, må og bør gjøres....
Det eneste jeg vil er å bli borte for en stund....men jeg vil nok komme tilbake....Jeg vil også gi lyd fra meg eller gi tegn til at jeg ikke har gått under....men jeg vil ikke snakke med noen, det orker jeg ikke.

Er ikke meningen å skremme dere eller gjøre dere bekymret....jeg håper dere bare forstår....jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke la dere se meg forfalle mer og mer.....Sorry.