Very long time no see, men her kommer det en update

Ja ja, så er det på tide med en liten oppdatering, det har jo blitt en stund siden sist, men det har sine årsaker.

Først og fremst så følte jeg at det bare ble repeteringer av det jeg hadde å skrive, og det ble jeg egentlig lei av.....og når jeg ikke hadde så veldig mye nytt og spennende å komme med så ble det litt fåfengt med nye innlegg som ikke hadde noen nyhetsverdi.
For det andre så syns jeg også at det ble lite feedback av interesse, men de av dere som hadde noe å si setter jeg selvfølgelig maks pris på.
Jeg ble også litt mentalt sliten av en diskusjon som kom i etterkant av et av de siste innleggene mine, men jeg forsøkte jo å forklare meg på best mulig måte, så sånn sett så står jeg for alt jeg har skrevet både i det innlegget og de kommentarene jeg senere svarte på.

Og hvordan er så ståa nå??
Joda, jeg henger fortsatt i snøret mitt og kan ikke annet....heheh
Siden sist så har det ikke skjedd så veldig mye av interesse, men håper på en snarlig og bedre endring av det meste nå i løpet av de nærmeste ukene.
Jeg har endelig funnet meg et sted å bo og som passer mine preferanser, altså tillatelse til å ha dyr samt at man kan røyke og drikke og gjøre så mye faenskap man vil....hehehe....vel, kanskje ikke så mye av det siste da, men dog.
Ikke så ille leiepris heller, drøyt 5000 kroner, og da er strøm og parabol inkludert. Og leiligheta er på ca. 50 kvadrat, og det passer jo akkurat det for meg og min kjære Milo.
Utfordringen blir å få plassert det jeg har med meg av inventar og sånn, men det går seg nok til.

Når det gjelder Milo så er alt bra med han, han har jo blitt 3 år nå og følger meg gjennom tykt og tynt. Veldig kosete og sånn innendørs, mens utendørs har han masse energi og liker å løpe rundt i det fri når vi er til skogs, men er vi ute i bånd så liker han å dra og føler for å bestemme. En smule sta er han også, men da er vi vel ganske like der :p

Jeg går fortsatt i gruppeterapien og det har vel hjulpet på en måte, men jeg føler at det fortsatt er mye som gjenstår.....har ennå ett år igjen i følge planen, så vi får se hva tiden vil bringe.

Jeg har også nå gått på en annen medisin det siste drøye halvåret som funker mye bedre enn hva jeg tidligere har fått rekvirert. Nå bruker jeg Efexor og vil fortsette med det inntil videre. Jeg slipper i alle fall den panikkangsten jeg slet en del med i en periode, og da følte jeg virkelig at ting bare ble verre jo fler anfall jeg fikk. Det er et underverk at jeg fortsatt sitter her nå, for det var nære på flere ganger at jeg rett og slett ga opp.

Foruten det så går vel tankene mine i de samme baner som de har gjort under hele denne blogg-perioden, men det har jeg på en måte blitt vant til og derfor blitt en del av hverdagen min. Det er uansett ikke like intenst som tidligere.

Og dersom det er noen få, evt. flere, som tenker: "huff, nå setter'n i gang igjen", ja, da må dere gjerne mene det, men det gir jeg en lang beng i og vel så det, er ikke dere jeg skriver bloggen for.

Status pr. nå

Siden sist jeg skrev i denne bloggen her så har det ikke skjedd så altfor mye egentlig, men har i alle fall hatt noen ukers ferie fra gruppeterapien....noe som egentlig var veldig todelt rent følelsesmessig, på en måte så var det godt å slippe det presset man får ved å være i terapi samtidig som det var et savn å ikke kunne ha det ukentlige treffet med de jeg går i terapi sammen med.
De har på en måte blitt min "vennegjeng", i alle fall av den fysiske art siden det jeg ellers pleier av vennskap kun foregår via nettet....jeg er jo ikke så veldig sosial av meg og har mer eller mindre isolert meg fra alt og alle....og ja, jeg er fortsatt på det stadiet, inntil videre i alle fall.

Når det gjelder det jeg har av tanker og følelser så er det vel mer eller mindre status quo dessverre....jeg skynder meg sakte kan man si, kanskje litt for sakte siden mine skritt frem gjerne blir etterfulgt av like mange skritt tilbake. Er som om det er noe som holder meg tilbake, uten at jeg helt spesifikt kan si hva det er.....kanskje jeg vet det innerst inne, men hvorfor jeg ikke gjør noe med det er en annen sak.
Jeg vil jo så gjerne komme meg videre, komme meg opp, ut og frem, men den fordømrade sperren for det holder meg tilbake.....om det er frykt eller noe annet vet jeg heller ikke....eller kanskje det rett og slett bare er det at jeg må komme til det punktet hvor jeg tar et oppgjør med fortiden, nær eller fjern fortid, hvem vet, for å i det hele tatt dermed stille med blanke ark og et klarsignal - fra meg selv - til å begynne med fortsettelsen fremfor å dvele det som har vært og er.

Ja ja, der ble det i alle fall en oppdatering, om enn ikke så veldig utfyllende da....heheh

En ting har jeg i alle fall funnet ut....jeg kan fortsatt spre latter og glede, så noe positivt har jeg å berette. :p


PS. Og de som måtte lure, Milo har det fortsatt bra, han er en skikkelig god venn og kosehund for meg.

Bloggen gjenoppstår fra de døde

Herved erklærer jeg bloggen min for gjenoppstått og jeg skal forsøke å skrive litt igjen....jeg bare trengte en liten pause.....men jeg føler og tenker det samme fortsatt. :p

1 år har gått

Nå i disse dager så er det 1 år siden hvor jeg endelig fikk bekreftet at jeg er udugelig, ubrukelig, verdiløs og i det hele tatt.....jeg har jo hatt den følelsen liggende latent under overflaten i alle år egentlig, men alltid håpet at det skulle forandre seg og at jeg faktisk kunne blitt akseptert, respektert og likt fordi jeg er den jeg er, på både godt og vondt....men neida, det viste seg å være en utopisk tanke. :(

Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig gidder å skrive dette, for jeg føler det slik at mange kun har èn ting å si, eller kanskje flere ting også, og det er: "get over it", "livet går videre", "legg det bak deg" og bla bla bla.....men det er jo klart, de som mener det er ikke meg og vet ikke hvordan det føles....og ja, kanskje jeg overdramatiserer det, so be it, men jeg må jo være ærlig, ikke sant?

Jeg har fortsatt hundrevis av tanker og følelser omkring dette, og det virker som om det aldri vil slippe taket......og i de mørkeste stunder så kommer de sterke hat og hevntankene....sånn er det bare....er det da jeg kan skylde på det at jeg er psykiatrisk pasient? hmmmm....jajajajaja.....

Dynamisk hypotese

I forbindelse med at jeg går i ukentlig gruppe-terapi, så har det nå blitt utformet en dynamisk hypotese, noe som er en slags uttalelse fra meg om hvordan jeg er og hva mine problemer består i. Dette er en uttalelse som er forfattet av de terapeuter jeg er tilknyttet til i gruppeterapi-sammenheng og de har kommet frem til det etter samtaler med meg, både individuelt og i gruppa. Jeg har vært med på å utforme det endelige resultatet, og slik lyder da min dynamiske hypotese:

Som liten var jeg stille, trakk meg unna og var for meg selv.
Min eldre bror var det motsatte og fikk mye oppmerksomhet.
Jeg klarte ikke å si hva jeg følte, tror ikke jeg visste hva jeg følte heller eller hva jeg trengte.
Kanskje bidro det ordløse til at jeg nesten ikke husker noe fra barndommen.
Fra og med ungdomsskolen begynte jeg å skamme meg over å være den jeg er, jeg kjente meg verdiløs, at jeg ikke hadde noe å bidra med.
Jeg føler også i dag at jeg ikke er verdt andres tid og oppmerksomhet og havner på sidelinja igjen.
Når jeg mener noe i forhold til andre, er jeg redd for å såre dem. I stedet for å si det jeg mener, trekker jeg meg unna i ensomhet for å unngå ubehag og konflikt.
Jeg har samlet en klump av følelser inni meg og kjenner meg samtidig tom.
Inni meg er det mye tristhet, sårhet og sinne, men også en sterk vilje og et savn etter noe godt.

Jeg vil i gruppeterapi ta sjansen på å si det jeg mener og fortelle åpent om hva jeg føler, selv om jeg etterpå lett føler at jeg har dummet meg ut.
Ved å holde ut skamfølelsen som alltid kommer i slike situasjoner, vil jeg i gruppen gradvis erfare hvem jeg er under skamfølelsen.
Jeg ønsker å oppdage det verdifulle jeg har å bidra med til fellesskapet med andre og på denne måten strekke meg mot det gode som jeg savner og mot en større tro på meg selv.




Ja, sånn er det med den saken, så får vi se om det vil hjelpe på sikt, selv om trua absolutt ikke er til stede nå.

Kommenter gjerne dersom du har et syn på saken.

Tikkende bombe

Har blitt en stund siden jeg blogget nå, men bedre sent enn aldri som det så fint heter.

Har det så skjedd noe nytt siden sist da?
Tjaaaaaa.....er vel intet nytt å melde tror jeg, i alle fall ikke stort.
Kan heldigvis meddele at jeg har sluppet den verste panikkangsten i løpet av de siste ukene, har i alle fall ikke følt meg døden nær.
Formen ellers er vel sånn passe grei, men helt i toppform er jeg absolutt ikke.
Fikk jo tatt en del prøver og sånn når jeg var hos legen, og siden jeg ikke har hørt noe så er det vel ikke noe alvorlig gæli får vi tro.
Skal dit igjen i morgen, så da får jeg nok beskjed om prøvene viste noe i det hele tatt, og er det kun småtterier så behøver jeg ikke frykte for livet i alle fall. :p

Og hva så med overskriften? Tikkende bombe? Er jeg det?
Tja, jeg er kanskje ikke det, føles i alle fall ikke slik, men kanskje jeg er det?
Tikkende bombe ovenfor meg selv eller andre? Hmmm....ikke godt å si, men skulle kanskje latt den tikkende bomba eksplodere sånn bare for å ha gjort det.....og hvem som da evt. hadde vært ofre for den bomba er ikke godt å si, men finnes nok noen kandidater. Noen jeg ikke får ut av systemet.

Hvorfor snakker jeg om tikkende bombe?
Jo, de fleste har vel fått med seg trippeldrapet oppe i Tromsø og politimesteren der oppe, Fyhn, uttalte at alle psykiatriske pasienter kan være tikkende bomber.
Jeg er jo pr. definisjon psykiatrisk pasient siden jeg går til behandling, den tidligere nevnte gruppeterapien i regi av DPS, distrikts psykiatrisk senter, og også har vært innlagt på lukket avdeling, men mest fordi jeg på det tidspunkt var en fare for meg selv.
Jeg skal ikke si at jeg er psykiatrisk pasient og stolt av det, for det er jeg jo ikke, men jeg står inne for at jeg er det siden det er det som er realiteten.
Hva andre evt. måtte mene om det får ikke jeg gjort noe med, men tror nok at det finnes de som sikkert kan tro at jeg er sånn og sånn siden jeg går til behandling og at jeg kan være er fare.
Jeg kan sikkert være en fare hvis jeg klikker totalt, men det tror jeg at gjelder alle egentlig, uansett om de har en diagnose eller ei.

Er ofte jeg også lurer på om folk unngår meg fordi jeg er som jeg er? Det er jo klart, jeg kan til en viss grad påta meg skylda for at jeg nå sitter her uten noe særlig nettverk i det hele tatt fordi jeg har skygget unna og trukket meg helt tilbake, men tviler på at det er det som er den hele og fulle sannhet.
Og så er det de som kanskje kun liker meg fordi de syns synd på meg.....ikke det at jeg vet om noen, men er jo sånn jeg ofte tenker.....og det får meg også til å ikke stole særlig på hva folk sier.

Jeg skriver denne bloggen for at de som har interesse av det kan få vite mer om meg og mitt og hvordan jeg tenker, men så er det det jeg nevner ovenfor, jeg har vanskelig for å stole på folk når de sier noe....eller kanskje ikke riktig å skrive stole på, for det gjør jeg jo, er vel mer det at jeg ikke tror på det.....
Men uanskvett, det er bare å kommentere i vilden sky, jeg liker jo kommentarene egentlig.

Så kommenter i vei folkens!!

Noe må det være.....

Nå begynner jeg, eller begynner og begynner, fru Blom, å bli skikkelig lei.
Lei hva da? Psyken? Helsa? Eller begge deler?
Ja, det siste tror jeg vi sier......og jeg er vel mer eller mindre lei alt og alle for tiden, men det er også normalt egentlig.....

Jeg mistenker også nå at den panikkangsten er mer enn bare det, for dette blir verre og verre og mer urovekkende enn noensinne.
Formen er på bunn-nivå konstant, i alle fall brorparten av døgnets 24 timer.....er vel kun noen få timer både rett før jeg legger meg og med en gang jeg står opp at ting og tang er på det normale, i den grad noe ved meg noensinne er på det normale når det gjelder meg. :/

Jeg har jo tidligere her i bloggen skrevet noe om hvordan panikkangsten arter seg og at den føles mer og mer kronisk og konstant, men det kan da umulig være bare det?
Jeg har jo tidligere opplevd det på den samme måten, i alle fall delvis, men ikke like ille som nå.
Ble jo også undersøkt grundig for noen år siden for å utelukke at det kunne være noe mer alvorlig og da ble det ikke funnet noe galt i alle fall, og det var jo betryggende, men allikevel så føles det utrolig ubehagelig når det pågår. Det er jo også med på å redusere livskvaliteten min kraftig.

Uanskvett, skulle det være noe mer alvorlig denne gangen så vet jeg ikke om jeg vil vite det.....det som er mest "skummelt" er nok det at jeg har problemer med pustinga pluss at jeg ikke får i meg særlig med mat fordi det er vanskelig å få noe ned i et svelg som gjør motstand.....og så er det som om det er noe som tetter det igjen eller i alle fall delvis blokkerer.....Er ofte slik at det er som om maten bare kommer litt nedi der for så å bare bli der, og da kan jeg gå rundt med en brekningsfølelse frem til det går enten den ene eller andre veien.
Ikke tror jeg svelgemuskulaturen er særlig samarbeidsvillig heller, men det henger kanskje sammen med at jeg har den blokkeringsfølelsen.....I don't know.

Jaja, det er sikkert noe som kunne blitt undersøkt slik at man får klarhet i hva det er, men er ikke så lett det heller, for jeg har en slags form for skrekk for det.....ikke akkurat legeskrekk eller sykehusskrekk generelt, men visse undersøkelser, som f.eks gastropi hvor man skal få en slange ført ned i halsen.....det har jeg vært med på før og anbefales ikke i det hele tatt. De 2 gangene jeg har tatt det så har jeg fått sterke doser med beroligende, men man er bevisst og merker det veldig godt når det pågår.....Skulle så gjerne ønske at man kunne fått narkose, men det er sjelden eller aldri at det skjer.


aaaaaaarrrrrrrghhhhhhhhh!!!!!!!!

Over kanten av stupet

Jeg ble sparket over kanten av stupet, og her henger jeg fortsatt med fingre som begynner å bli slitne....er som om taket skal glippe støtt og stadig.
Det finnes da ingen god grunn til å bare henge her føles det som....og uansett hvor mye jeg prøver og vil, så klarer jeg liksom ikke å karre meg opp igjen.

Dette er sikkert noe jeg kommer til å gnåle om igjen og igjen og igjen....helt til jeg slipper taket.....
Og taket vil jeg slippe hvis jeg ikke snart har noe mål eller mening med noe i det hele tatt.....det er liksom bare....ingenting.....

Uanskvett, det eller den som knuses kan knuses skal....om det så er det siste jeg gjør.

Statusrapport

Ikke så gæli i dag, faktisk en god del bedre enn i går, men merker at man er sliten etter gårsdagen.

På an igjen

.....og så var det på an igjen med den jævlade angsten....Den setter meg helt ut og sliter meg halvt ihjel. :(

Dagens bulletin :p

Jadda, så var det atter en dag og atter en oppdatering fra yours truly i denne begredelige bloggen.

Og hvordan er så formen i dag da? Joda, den er faktisk ikke så aller værst, det jeg beskrev i forrige innlegg er heldigvis nesten fraværende i dag, og godt er det.
Jeg har til og med orket å gå en lang tur med Milo i dag, var vel ute i en halvannen times tid eller noe.....tror Milo satte pris på det, han ligger i alle fall her ved min side som et slakt....heheh

En annen ting jeg kanskje kan nevne er at jeg har fått meg ny hotmail-adresse, ble altfor mye søppel og annen junk-mail på den andre....blir vel kanskje sånn når man legger igjen mail-adressen overalt. :p

Uanskvett, den nye adressen er veldig enkel, navnet mitt med punktum som mellomrom pluss den sedvanlige alfakrøllen og hotmail dått com.
per.kristian.pedersen(a)hotmail.com....og bytt da ut (a) med @. :p

Og happy valentine til dere alle.....nyt dagen med deres egen kjære valentine....så får jeg heller vente på min som ikke finnes eller kanskje finnes men vil ikke ha meg, og det er sikkert minst et par stykker......Over og ut!

Litt engstelig

.....eller kanskje masse engstelig er mer korrekt å si.

Og hvorfor så engstelig?
Jo, det er jo fordi formen min for tiden absolutt ikke er noe å skrive hjem om for tiden....Det blir jo ikke bedre i det hele tatt, snarere tvert imot.
Og selv om det er en form jeg tidligere har gått igjennom, så har den allikevel ikke vært like ille som nå....vanskelig å beskrive hvordan det er, det bør nok oppleves for å få det rette inntrykk.

Jeg kan jo gi dere en kort beskrivelse i alle fall.....:
- Tungt å puste, er som om det er under halvparten av hva normalt er som man får trekt inn i lungene.
- Svimmelhet og følelsen av å nesten svime av.
- Det er vanskelig å kunne fokusere blikket uten at man kjenner et trykk bak øynene.
- Gelè i kroppen, musklene føles svekket.
- Null matlyst og problemer med å få i seg mat i det hele tatt fordi det er vanskelig å svelge, er som om det er tett på en eller annen måte nede i svelget....

Ja, sånn er det med meg nuh.....maks ubehagelig....

I feel sick

Denne panikkangsten kan umulig være normal, evt. så må den være kronisk.....vil liksom ikke gi seg....med mindre det er noe annet gæli da, hva vet jeg, men bør vel kanskje se om jeg får meg en time hos fastlegen min i tilfelle det kanskje er noe langt mer alvorlig.
Tar vel sin tid å få time regner jeg med, bruker i alle fall det....uansett hva man sier når man ringer så får man beskjed om at det er fullt.....jaja, nok om det.....

Early morning reflections

Så sitter man her igjen da, med tanker om alt og ingeting.
Jeg blir jævla lei av å tenke hele tiden egentlig, er som om jeg aldri får fri fra tankene.....er jo greit å tenke også, men så lenge de tankene jeg har ikke får meg til å bli i godt humør så kunne jeg godt vært de foruten.
Jeg tror også at tankene er med på å slite meg mer og mer ut, føles i alle fall sånn, og da ender bare opp med at man når et visst punkt hvor man rett og slett ikke orker noen verdens ting og bare halvsover seg gjennom døgnet.
En annen ting er at jeg sikkert enten sover for lite eller for mye, like gæli er det uansett og like trøtt og sliten er jeg når jeg våkner. Jeg har aldri vært av den typen som sover det samme antall timer i døgnet og er fornøyd med det, er veldig enten eller her i gården.
Er kanskje ikke det beste at jeg er et utprega b-menneske heller og er veldig glad i å bare ligge under dyna og kose meg i det lengste....men sånn er jeg og trives egentlig med det.
Er dessuten en fordel med det, da slipper jeg å måtte stå opp og ta del i hverdagen med alt av det som det medfører....jeg føler det er et press på en måte om dere skjønner. Mulig jeg er gal eller noe sånn, men jeg takler det bare ikke....ikke nå i alle fall, kanskje ikke siden heller....hvem vet.....

Det å igjen bli en del av samfunnet er for meg et stort skritt nå....og jeg vet egentlig ikke om jeg er sterk nok til å ta det skrittet, psykisk sett....jeg vet jo at jeg sikkert vil både fungere og klare det, i alle fall såpass mye at det er akseptabelt, både for meg og samfunnet, men det er noe inni meg som holder meg igjen, jeg vet ikke hva.....sikkert frykten for å mislykkes eller noe sånn.
Det gjør det heller ikke særlig enklere at jeg med årene har blitt mer og mer unnvikende på alle måter, men det kommer sikkert av den førnevnte frykten....jeg vet ikke hvorfor jeg har den frykten.....eller kanskje det er en slags skam over at jeg er den jeg er og sikkert ikke er like bra som alle andre? Eller at jeg gjør ting feil, sier ting feil eller rett og slett ikke gjør noen av delene?
Både jeg selv og andre vet at det bak mitt ytre så befinner det seg noe helt annet enn det som er dominerende, men dessverre så har det bare blitt sånn, og med fare for å gjenta meg selv, så vet jeg hvor skylda ligger, for når jeg i min iver gjerne ville forbedre meg og klare å kunne komme meg opp og frem så ble jeg dyttet ned og tilbake til en posisjon som førte meg ennå mer tilbake.

Og ja da, jeg vet at mange sikkert vil si at det er et tilbakelagt stadium og at jeg må komme meg videre, men det er en regle jeg mer eller mindre hører hele tiden uten at det hjelper.....det er faktisk ikke så lett, i alle fall ikke når det gjelder meg.
Alle er dessuten forskjellige og hvordan man kommer seg videre er individuelt dessverre, for hadde det vært en fasit så hadde det nok vært mye enklere med alt her i verden.

Jeg har ikke så veldig lett for å åpne meg ovenfor andre face 2 face med hvordan jeg har det og hva jeg føler, alt blir veldig overfladisk, noe som sikkert er veldig uheldig siden jeg kanskje ikke viser de riktige sidene av meg selv. Det er uansett min måte å skjule ting på, for det å kunne bære en "maske" gjør sitt til at jeg ikke bryr andre med mine evt. problemer....det er mye enklere å si at alt er greit og så ferdig med det.....Er vel også det at jeg ikke vil at andre skal forsøke å hjelpe også, eller vil og vil, kanskje jeg vil det, men ikke tør å slippe noen helt inn.....er vel kanskje det skal jeg være ærlig.
Er vel også derfor det gikk som det gikk i fjor vår....jeg gikk rundt og bar på så mye slik at det påvirket meg og mine på en negativ måte uten at ting ble gjort, og da sier det seg selv at man kommer til et punkt hvor det bare sier stopp på en eller annen måte. Det er da man bør begynne å trykke på de riktige knappene for å unngå at ting bare blir verre, men i dette tilfellet så var det knappene man absolutt ikke skulle trykke på som ble brukt....det klarte ikke jeg å forhindre dessverre.

Jeg har jo skrevet om det i bloggen tidligere angående dette med hat og bitterhet og det som verre måtte være, og dessverre så er det fortsatt noe som preger tankene mine veldig ofte.....skulle gjerne vært det foruten også, men det er pokkern meg ikke lett å kunne styre de tankene som mer eller mindre lever sitt eget liv.....jeg forsøker jo å ikke la det påvirke meg, men på en eller annen måte så har det bare blitt sånn og da gjør det sitt til at det kommer tilbake både gode og dårlige minner.
Ikke føler jeg at det er noe jeg kan snakke om heller, for da kommer bare den samme gamle regla tilbake om at jeg skal legge det bak meg og gå videre.....hadde jeg kunnet gjort det så hadde jeg da pokkern meg gjort det og!!! Det er da ikke så gøy liksom om dere skjønner??

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg igjen kunne bli et menneske som er glad og positiv og som har kjente og kjære rundt meg og at jeg trives som den jeg er....men dessverre, det er vel snarere tvert imot.
Skulle så gjerne ønske at jeg igjen kunne være til nytte og spre glede rundt meg fremfor at det bare er bekymringer, krav og press fra alle kanter.....og det verste er er at jeg føler at det er min jobb å forandre på det....og det er ikke lett når jeg ikke klarer det eller vet hvordan.
Jeg går jo i gruppeterapi, men der føler jeg meg uttafor og vet ikke hvordan det skal hjelpe meg....det eneste det får meg til å føle er en utilpasshet og at de andre i gruppa har det mye verre enn meg og fortjener å kunne få det bedre fremfor at jeg skal oppta tida med mine "små" problemer.

Siden jeg er i den situasjonen jeg er så har det også medført at jeg pr. tidspunkt ikke er i jobb, og det er jo på en måte veldig greit siden jeg ikke vet om jeg takler det eller er nok til nytte.....Jeg begynte så smått å jobbe litt i regi av NAV i fjor vinter, men begynte i det små siden jeg ikke vil påta meg for mye på en gang for så å risikere at jeg gikk på en smell. Og det var greit nok det, å jobbe 50% i en periode først passet meg utmerket, men syns det var mindre koselig å få høre at jeg like gjerne kunne jobbet 100% siden det ikke var noe vits i at jeg var hjemme for mye....og når man hører det fra den man bor sammen med så gjør det noe med en, noe som igjen kanskje går utover jobbinga og humøret......

Noe som også er litt plagsomt er at jeg i den senere tid har hatt en del angstanfall eller panikkangst eller hva pokkern det er.....men er i alle fall sånn at man blir svimmel, får hjertebank, pusteproblemer og ja, i det hele tatt......og når det står på så er det ikke særlig behagelig, men siden jeg vet hva det er så blir jeg ikke så redd som tidligere, da trodde jeg jo at jeg var døden nær. Det er uansett utrolig slitsomt og jeg blir veldig redusert fysisk i flere dager etterpå, ekstra ille er det når det fortsatt henger igjen i flere dager......
Har forsøkt å lese meg frem til årsaker og sånne ting på nettet, men har ikke blitt noe klokere siden anfallene kommer helt ut av det blå og kan ikke settes i sammenheng med noe.....Har også lest at man kan døyve det eller forhindre det ved bruk av alskens piller eller noe, men jeg liker ikke piller, jeg vil føle at jeg lever fremfor å være en zombie.

Jaja, ble visst et langt innlegg denne gangen, og hva slags inntrykk sitter man igjen om meg etter det for de som leser det? Hva vet jeg....men sikkert ikke det beste.....jeg blir sikkert sett på som et sutrende og selvmedlidende avvik av et menneske.....og ja, kanskje jeg er det..................

Waschera??

Ja, det er ikke godt å si hva som skjer.
For mitt vedkommende så skjer det lite eller ingenting.....det eneste som skjer er alle tankene om ditten og datten og det som verre måtte være.

Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noe eller noen å lengte etter, og ja, det er nettopp slik jeg har det....jeg føler at det ikke lenger er noen vits siden jeg ikke har verken noe eller noen å lengte etter.....
Jeg har et savn ja....men det savnet er pr. nå noe som ikke er innenfor noe nær rekkevidde føler jeg.

På en måte så føler jeg at jeg har kommet såpass langt i livet uten å ha oppnådd noe som kan være noe å være stolt av eller å ta videre.
Jeg lever i et vakum uten muligheter til verken det ene eller det andre, og det får meg til å innse at jeg har kastet bort alt for mange år til ting og tang uten mål og mening.....og ikke kan man gå tilbake i tid for å ta andre veier i livet heller, mens det ennå var tid, mulighet og håp.....
Ergo, bortkasta liv dessverre.......
Er nesten så man ønsker eller håper at man tar sitt siste åndedrag neste gang man sover og våkner opp igjen til et nytt liv hvor man starter på nytt med blanke ark og fargestifter til....er bare så pokkern meg synd at man ikke vet hva som skjer i "the afterlife".
Hadde jeg visst det så hadde jeg vært der for lengst.

Det er ikke det at jeg er redd for å dø, tror det kan være en befrielse på en måte, det eneste som er skremmende er den evt. smerten man kanskje opplever de siste sekundene.....ja ja, det vil man vel finne ut av sånn etter hvert.....

Uansett, til de av dere som fortjener det, så vil jeg gi en god klem.....og til de av dere som ikke fortjener det, så vil jeg bare si at dere tidsnok vil innse hva det vil si å være egoistiske og ignorante uten snev av empati og medmennesklighet når dere står der i gjørma sjøl.....noe jeg absolutt håper at dere vil gjøre.

Takk for meg!

Tankenes skriblerier

Det er ikke alltid at det er like bevisst det man tenker, er ofte at tankene bare lever sitt eget liv og jeg lar meg rive med....av og til så bør jeg absolutt ikke la meg rive med, for da kan det gå ille.

Har blitt mye av det i løpet av den siste tiden, jeg har bare sittet her uten mål og mening og så har plutselig tankene tatt tak....IGJEN....og det er plagsomt....og da ender det alltid opp med det samme gamle, nemlig spørsmålet om hvorvidt det egentlig er noen vits i å i det hele tatt orke og gidde mer.....hva er det å tape liksom? Er ingenting å tjene på det å klore seg fast til det miserable igjen og igjen.

Jaja....shit happens og sånn er det bare, men man kan gå lei, skikkelig lei til tider, når man føler at man bare synker lenger og lenger ned i kvikksanda.

Jeg hadde en gang et håp om et nytt og bedre liv jeg....og jeg var på god vei....men neida.....skjebnen ville det anderledes, med hjelp fra visse andre.....måtte de alle dø!!!!!!!

Null niks nothing....nada

Overskriften sier det meste.....og jeg har ikke stort å si heller.
Overskriften bare henspeiler på det som skjer, og jada, du gjettet riktig.....ikkno skjer og alt er bare the same old shit.

Begynner egentlig å bli møkkalei av å bare gå rundt og gruble på hvorfor jeg i det hele tatt gidder....hva er vitsen liksom.
Uansett hvor mye jeg forsøker å finne ut av ting så klarer jeg ikke i noen særlig grad å glede meg over noe som helst.
Den største gleden er det å sove, for da er man i en slags annen verden og slipper å plages med the real life....er bare så pokkern synd at man våkner opp igjen og føler at det eneste dagen vil bringe er en kamp om å overleve frem til neste runde med søvn.

jajaja....sånn går no dagan......

Status pr. nå

Har blitt lite med skriblerier fra meg den seneste tiden, men det betyr ikke at det har bedret seg eller skjedd så altfor store forandringer. Skal sant sies så står ting fortsatt på stedet hvil eller verre her i gården.

Har heldigvis blitt ferdig med alt som heter jul og nyttårs-feiring, en tid jeg ikke så særlig frem til siden jeg aller helst ville vært alene slik at jeg slapp å måtte ta del i den tradisjons-jula som er her i huset. Og da snakker man massevis av julepynt og mat i tillegg til den såkalte "koselige" famile-kosen hvor alle er samlet.
Det er dog noe som ikke tiltaler meg i det hele tatt, men siden jeg fortsatt bor nede i kjelleren hos min mor og far, i tillegg til at min bror også bor her midlertidig, og vi passer ikke særlig godt sammen, så måtte jeg bare bli med på "moroa" siden jeg ikke har stort jeg skulle ha sagt.
Hadde vært helt ok dersom jeg kunne hadde kommet på besøk for å spise og ha dette pakke-tullet, for da kunne jeg kommet meg bort igjen når jeg hadde fått nok, men dessverre ingen mulighet i år.

Det å fortsatt bo nede i kjelleren er absolutt ikke optimalt for meg i det hele tatt, det blir lite eller inget privatliv og jeg føler meg overvåket det meste av tiden. Jeg klarer ikke å slappe av eller hente krefter så lenge det er sånn.....den eneste tiden på døgnet hvor jeg egentlig klarer å ha det sånn passe greit nok er på natta når alle de andre har tatt kvelden.....da tilbringer jeg mange timer alene, sammen med Milo, i peisestua og forsøker og kose meg på best mulig måte....spiller litt playstation og sånn.....før jeg så tar kvelden for å få meg litt søvn mens jeg grubler over hvorfor jeg i det hele tatt gidder dette her og heller bare gir opp i stedet, det er jo ikke noe særlig til liv....og søvnen jeg får er ikke den beste siden jeg som oftest er like trøtt og sliten når jeg våkner igjen, og det selv om jeg har sovet maaaaange timer....foretrekker å ligge lengst mulig også så jeg slipper å måtte stå opp og dermed måtte være sosial med de som evt. måtte være hjemme her. Og blir jeg mere utilpass nå så kan jeg like gjerne ta med meg bikkja og bo i bilen, er like greit det.....kunne ikke brydd meg mer akkurat nå.

Skulle jo så gjerne ha fått meg et eget sted å bo nå, men det er heller ikke lett, det må jo ikke være for dyrt samt at det må være lov med husdyr, og det er det jo ikke alle utleiere som tillater dessverre.
Jeg er uansett ikke så kravstor når det gjelder sted å bo, behøver ikke være verken stort eller luksus, så lenge det er i nærheten av turområder og har muligheter for tilgang til bredbånd og parabol/kabel så er jeg fornøyd.

Jeg går jo også, som sikkert mange vet, i gruppeterapi nå for tida, det er en gang i uken og er fra 9 til 14 med samtalegrupper pluss kunst-terapi.....og i kunstterapien klarer jeg i alle fall å bevise at jeg absolutt ikke har kunstneriske egenskaper når det kommer til det å tegne.
Gruppeterapi er ikke lett, det er sikkert og visst, og det å blottlegge sine innerste tanker og følelser ovenfor 7 andre pasienter pluss terapeuter er en terskel å komme over. Og når man ikke kjenner de andre så godt så gjør det det ennå mer vanskelig.
Men men, jeg har i alle fall klart å brette ut noe av livet mitt selv om det var både tungt, tøft og slitsomt....går seg vel til etter hvert vil jeg tro.
Jeg håper jeg i alle fall klarer å gjøre meg forstått på en enkel og grei måte, virker i alle fall slik ut i fra hva de andre i gruppa gir av tilbakemeldinger.

Jaja, får vel bare håpe at det på sikt kan hjelpe og at jeg kan bli og ha noe annet en tallet null....
- Null liv
- Null jobb
- Null sted å bo
- Null nære venner

Sånn er det når man føler seg som et null.


Og ja....dette her kan sikkert sees på som enten syting eller selvmedlidende eller hva pokkern dere vil kalle det, men det må oppleves for å i det hele tatt skjønne det.....og nå når jeg har havnet såpass i gjørma at jeg knapt holder hodet over den, så blir det fort til at man ikke ser noen lysning i siktet dessverre....

Well well, over & out!




PS. Og som vanlig, kommentarer tas imot med takk! :)

Milo og julen

Ikke all verdens oppdateringer fra min side for tiden, men kunne sikkert ha skrevet masse om alt og ingenting, for når sant skal sies, det er fortsatt masse tankevirksomhet oppe i harddisken min, mer eller mindre av samme type som det har vært det siste drøye halvåret.

Men men, det får jeg heller komme tilbake til....så kan dere, mens dere venter, kose dere med noen nye bilder av Milo, tatt i dag:

Milo er i hus

Noen har sikkert fått med seg at jeg skulle få meg ny hund, og nå er den i hus.
Milo ble hentet i går og han trenger nok litt tilvenningstid pluss at han må lære seg å oppføre seg litt....er litt høyt og lavt med masse energi.
Milo er en kastrert hannhund på ca. 14 måneder og er en blanding av Labrador, schæfer, husky og rotweiler





.

Tomhet

Nå har det gått en drøy uke siden jeg tok farvel med Siri, og den tomheten her uten henne er absolutt merkbar.
Jeg savner henne masse og skulle gjerne fortsatt hatt henne her, men så lenge helsa var som den var så var det eneste riktige å gjøre å la henne slippe.

Jeg går jo med tanker om å få en ny hund, og det er vitenskaplig bevist at en hund er bra for helsa, både den fysiske og psykiske....Dessuten så er jeg et dyre-menneske og føler jeg trenger den type stimuli i hverdagen ved å ha hund.
Det vil også gi meg den energien og motivasjonen jeg trenger for å i det hele tatt holde ut.

Her er det dessuten en artikkel fra VG ang. det å ha hund for helsas skyld:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=538608

Takk for alt, Siri

Så var dagen kommet hvor Siri skulle få slippe flere lidelser, og det tror jeg egentlig hun syntes var bra selv om hun noe motvillig ble med til dyreklinikken. Hun klarte knapt nok å gå, så jeg måtte bære henne det meste av veien til bilen og ut av bilen og inn på klinikken.

Hun ville absolutt ikke gå inn på kontoret til veterinæren, mulig hun forsto hva som skulle skje....Hun fikk i alle fall et blikk som lyste av redsel og fortvilelse....og da ble jeg ennå mer trist og lei meg.

Uansett, hun fikk først en sove-sprøyte og da fikk jeg noen minutter alene med henne før hun skulle få den siste sprøyta slik at hun sovnet stille inn.
Det ble en del tårer hos undertegnede og det er det fortsatt....jeg savner jo Siri-jenta mi. :(

Siri oktober 2008

Her får dere noen få bilder av Siri, de er tatt i løpet av de siste dagene og er vel de siste bildene jeg tar av henne før hun forsvinner til de evige jaktmarker.

Valgets kval

I tillegg til alt det andre jeg sliter med rent tankemessig, så har det nå kommet nok et nytt "problem" jeg må forsøke å forholde meg til og finne ut av.
Og det er da jeg får valgers kval.....jeg må klare å skille mellom fornuften og følelsene, men det er ikke lett.

Som sikkert mange vet så har jeg en hund, Siri, blanding av rotweiler og gordon setter, hun begynner nå å nærme seg 12 år og har dessverre kommet såpass langt i livet at kroppen begynner å svikte.
Hoftene hennes er utslitte og hun har vondt for å gå ordentlig og ikke orker hun å gå særlig mye heller før det blir for vondt, så da ligger hun det meste av tiden.
Det positive, om jeg kan bruke det ordet, er at hun ikke har vært så veldig aktiv av seg, hun har vært en sofagris, så det å bare ligge der og slappe av har hun ikke noe problemer med, men jeg vet selvfølgelig at det ikke er særlig behagelig for henne allikevel.
Dette til tross, hun er fortsatt like glad og snill som alltid.

Det finnes dessverre ikke særlig medisinering for den type problemer hos eldre hunder med unntak av smertestillende, så jeg må nok snart innse at det beste er å la henne slippe selv om det gjør aldri så vondt for meg.....Jeg vet jeg vil savne henne og jeg vet hun ikke kan erstattes, men med tanke på min situasjon nå så blir det som om jeg mister det siste jeg har igjen.
Siri har jo fulgt meg gjennom tykt og tynt i 11 år. :(

Siste nytt

På tide med litt nytt fra denne kanten selv om det ikke er så veldig mye nytt å komme med, men noe er det da.

De fleste vet vel at jeg nå går i terapi for å få litt orden på tankesurret mitt og for å få en bedre mulighet til å kunne takle det som måtte være av problemer og hindringer i hverdagen.
Det meste går jo i det å kunne slippe denne unvikendeheten og innesluttetheten som faktisk er med på å gjøre det meste til et problem.
Det gjør jo sitt til at jeg lukker meg inne uten at jeg får utløp for det jeg har av tanker og følelser, alt henger bare igjen selv om jeg aldri så mye gjerne skulle fått det ut.

Jeg var i terapi i dag, men timen ble litt amputert siden jeg også hadde en time til utredning for ytterligere terapi i form av gruppeterapi.
Her kan du lese mer om hvordan det fungerer:
http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

Han jeg snakket med mente at gruppeterapi kunne være til god hjelp for meg siden det foregår på en litt annen måte enn individuell terapi.
Jeg syns det kan virke både interessant og skummelt på en og samme gang, men jeg vet jo ikke hvordan det vil være før jeg evt. prøver, og jeg skal prøve og se om jeg kan få noe ut av det.

Blir jo også litt spennende å se hva slags andre mennesker jeg skal være i gruppe med og om jeg vil passe inn....men det er jo litt av mitt problem, jeg har problemer med å føle at jeg passer inn noe sted, er alltid noe som skurrer, selv om det sikkert bare er i mitt hode det foregår skurring. :p

Men det å gå i terapi, hva sier det om oss som gjør det? Er vi dårligere mennesker enn de som klarer å komme seg gjennom livet uten den type hjelp? Er vi svake? Dumme?
Jeg vet ikke hva andre mener om det, men er ofte at jeg føler at andre ser ned på meg siden jeg sliter som jeg gjør samt at jeg føler et press til bli kvitt hva det nå enn måtte være som plager meg og komme meg videre, og det aller helst i går....men dessverre, er ikke sånn det fungerer, ting tar tid og ting går ikke fortere dersom man stresser, da vil de 2 skrittene man evt. går frem føre til det ti-dobbelte av skritt tilbake.

Hva gjør dette med meg som menneske? Jeg er jo ikke så veldig happy for at jeg har de problemene jeg har og at jeg har dette negative tankesurret gående konstant i hodet mitt, men det går av seg selv, jeg klarer ikke å komme ut av den onde tanke-sirkelen, det har pågått for lenge, helt siden ten-årene.
Jeg er uansett den jeg er, på godt og vondt, men av og til så er det det negative som er dominerende og det har ødelagt, ødelegger og kommer til å ødelegge en del for meg.

Well well....ble litt langt innlegg denne gangen, men greit å få lagt ut litt nytt og nyttig også.....og kom gjerne med tanker og innspill omkring det jeg nå har skrevet, er jo interessant å se hva andre måtte ha av synspunkter omkring meg og mitt.

Ugh

Ugh.....formen er på trynet.....stiv og støl i kroppen og en mage som ikke ser ut til å være i særlig godlage....er liksom en slags mageknip som forplanter seg langt opp til halsen. :s
Jaja....foruten det så er jeg møkkalei......

Sånn, det var siste nytt fra Pae-campen. :p

SSS - Sorg, Savn og Sinne

Det er vanskelig å kunne beskrive mine tanker og følelser på en riktig måte.....for, som jeg også tidligere har nevnt, man må jo være meg for å kunne vite hvordan det er 100%.

De siste dagene så har jeg fortsatt med det jeg er aller flinkest på, nemlig det å tenke og reflektere over alt som skjer og har skjedd. Og den tankegangen er vel mer eller mindre i et autopilot-modus slik at jeg ikke får gjort så veldig mye med det som tenkes....uansett hvor mye jeg enn måtte ønske å slippe en del av tankene, så berøres jeg fortsatt en god del av det som tenkes.....og det er det som fører til det som er overskriften i dagens blogg-innlegg....SSS.....Sorg, savn og sinne.

Sorg kan være så mangt.....men sorg er uansett ikke en god følelse....finnes jo ikke en vakker sorg liksom.....Og hva sørger jeg over?
Jo, tapet av et liv kanskje....for det er jo det det føles som....jeg har mista et liv jeg hadde og et liv jeg håpet jeg kunne få beholde....i stedet så er man som mer død enn levende nå dessverre.....og det er kanskje en mening med det også, hva vet jeg, kun tiden vil vise det. Dessuten så føler jeg fortsatt en stor sorg over tapet av de jeg hadde så utrolig kjær.....for det hadde jeg, når alt kommer til alt.

Og med den sorgen så følger det også et savn.....og det jeg savner er det jeg også sørger over selvfølgelig.

Og så er det sinne da......Jeg vet med sikkerhet at jeg har et lite lager, evt. et stort lager, med innestengt sinne....og det er sinne som har bygd seg opp over tid, ikke nødvendigvis bare pga det som har skjedd i det siste.
Jeg er jo veldig flink til å trekke meg unna og stenge meg inne, uansett hva det nå enn måtte gjelde, og når man gjør det så stenger man automatisk inne alt som er av diverse former for utbrudd....behøver ikke nødvendigvis være sinne, men utbrudd generelt.

På en eller annen måte så skulle jeg ønske jeg kunne få åpnet den ventilen slik at det meste kunne ha sluppet ut.....men det er ikke av det letteste det heller, for blir ventilen åpnet så kan det risikeres at det skjer et utbrudd fylt av altfor store mengder av diverse slik at det kanskje kunne gått gæli.....og derfor så har det alltid vært det enkleste for meg å ha ventilen nærmest hermetisk lukket slik at det knapt nok er en liten fis som slipper ut.....og det som evt. kommer ut er og blir i en mye mindre målestokk enn det som blir stengt inne.

Vel vel vel....det var dagens dose.....følg med i neste episode av Pae's hode.

Oj da....rimte visst det. :p




PS. kommentarer er fortsatt velkomne. ;)

Lyrically me

When everything is said and done,
There's nothing that really matters anymore.
I see into the setting sun,
Nothing will ever be like it was before.

Long time no blog

Har gått over en uke siden sist jeg blogget her på denne siden, men det er vel ene og alene fordi jeg ikke har så veldig mye nytt å komme med. Ting er som det har vært de siste ukene/månedene uten særlige forandringer å spore rent tankemessig sett.

Jeg forsøker fortsatt å hele tiden ikke la de negative tankebanene styre meg, men de gjør det allikevel. Jeg klare fortsatt ikke å finne en mening med så veldig mye og alt er og forblir litt for håpløst til at jeg egentlig er i stand til å se noen lysning i sikte.
Selv om jeg har mine små greier som gleder meg, bøker og koselige samtaler med noen få av dere som leser her, så er det allikevel som om jeg fortsatt balanserer litt for langt ute på kanten.

Jeg vet det er veldig vanskelig for de fleste å kunne sette seg inn i min situasjon og hverdag slik jeg ser og føler den. Man må jo være meg for å kunne forstå det 100%, og det holder vel strengt tatt med kun èn av meg altså.....for å si det på den spøkefulle måten. :p

Noe som jeg også har nevnt tidligere her er det å føle seg usynlig, som en ikke-person.....og ja, den følelsen har jeg fortsatt, men jeg verken kan eller vil kreve at jeg skal være noe annet....det er ikke opp til meg å bestemme hva andre evt. måtte ønske å ha av kontakt, og de som har interesse av det klarer sikkert å finne ut av det selv også.
De av dere som kanskje føler dere truffet, ikke føl det på den måten, jeg vet at noen av dere har andre ting å tenke på eller har stille-perioder, og det har jeg full forståelse for.

Sentimental

Huff....skulle ønske at tankene kunne blitt slått av, er jo ikke annet enn plagsomt når tankene lever sitt eget liv uten at jeg klarer å kontrollere det......
Blir bare sittende her maks sentimental og melankolsk.....alt var så meget bedre før og er så masse jeg savner.....Det er uholdbart!!

Kreativ igjen

Noen stor lyriker er jeg ikke, men av og til så popper det opp diverse lyrikk i mitt hode, lyrikk som på en måte beskriver min tankegang.

Okej....here it is:

When it's time to say goodbye and leave it all behind,
my inner thoughts and dreams of a better life to find.
No time to wait to see if things can turn to better,
too many dark clouds and everlasting stormy weather.

Og så har jeg vært litt lyriskt kreativ igjen, dette var noe som datt ned i hodet på meg sist natt, heldigvis har jeg klart å huske det.....som oftest bruker jeg å glemme sånne ting, og sløv som jeg er, så skriver jeg aldri ned ting heller. Men denne gangen så hadde jeg husken i behold. :p

Døden kan bli min følgesvenn,
døden skal bli din fiende.
Du vil aldri se lyset igjen,
det vil være befriende.

I den mørke natt det vil skje,
ingen mulighet til å rømme.
For ditt liv du vil be,
Over elven Styx du må svømme.

Høysangen

Må først poengtere at jeg absolutt ikke finnes religiøs, men denne delen fra høysangen et eller annet sted i bibelen syns jeg er utrolig vakkert....er vel kanskje slik jeg ser på kjærligheten:

Sett meg som segl på ditt hjerte,
som et segl på din arm!
For kjærligheten er sterk som døden,
lidenskapen mektig som dødsriket.
Den flammer opp som ild,
som en mektig flamme.
Ingen vannflom slokker kjærligheten,
elver kan ikke skylle den bort.

Balansegang

Akkurat nå så er det som om jeg balanserer på linjen mellom fornuften og galskapen. Jeg må virkelig bruke uante krefter på å la tankegangen min styres av fornuften og ikke den negative og destruktive galskapen som ligger der i underbevisstheten.
Jeg vet at hvis ikke balansegangen kan holdes under kontroll, så vil det gå galt, virkelig galt, og av og til så vil jeg faktisk at det skal gå galt slik at jeg skal bli ferdig med det....uansett hva som skjer og hvordan det vil ende.

Jeg var jo også i terapi igjen i forrige uke, og som forventet så var det tøft. Ble jo rippet opp i en god del av både positive og negative ting fra det siste året....og det førte jo til at tankene og følelsene igjen ble forsterket, gikk med klump i halsen i et par dager etterpå faktisk, tårene satt også ganske løst, men noe skybrudd ble det ikke, kom kun en tåre nå og da.

Selv om jeg vet at jeg ikke er den med all skyld, så er jeg fortsatt maks selvbebreidende for det som skjedde....jeg tenker da på bruddet. Jeg klarer jo ikke å bli kvitt all refleksjon og grubling rundt dette, uansett hvor mye jeg prøver....og jeg ender alltid opp med å føle et stort savn samtidig som hatet og hevntankene stadig blir sterkere, og det er det som er galskapen jeg både vil og ikke vil skal skje.....jeg har fått det for meg at det er det rette for at jeg skal kunne få fred før jeg kan gå videre....enten videre i livet eller videre over på den andre siden.
Helt sikkert en absurd tenkemåte, men det er sånn tankesurret mitt jobber....det jobber til tider mer mot meg enn med meg. :(

Ble jo snakket en del om hva jeg kunne gjøre for å slippe unna de verste tankene, og litt sosialiseringen hadde nok ikke vært av det dummeste, men det må være på mine premisser, blir jeg tvunget ut i noe så trekker jeg meg mest sannsynlig lenger unna....så det er også en balansegang....balansegang mellom hva jeg vil, må og bør.
Er ikke så lett å sosialisere heller når jeg har få eller ingen her omkring å sosialisere med....jeg må jo føle at det gir meg noe, kun sosialisering for sosialiseringens skyld vil bare gjøre vondt verre.

Selv om jeg bor hos mor og far nå og savner privatliv, så må jeg allikevel si at det er trygt på en måte....i alle fall så lenge jeg har mulighet til å trekke meg tilbake i peisestua for å få fred og ro.
Så får man se hvordan det går når de reiser bort i et par uker neste helg....da kan egentlig alt skje har jeg på følelsen av....men men, time will show.

Hva skjer'a?

Er gått noen dager nå siden siste oppdateringen, og noen lurer kanskje på hvordan det går? Og jo da, det er lov å lure, men er ikke så mange som egentlig tar seg bryet med å spørre.....er vel, som jeg har nevnt tidligere, kanskje ikke så veldig interessant lenger siden det har gått lang tid uten at det egentlig er særlig fremgang å spore.

Det som faktisk hjelper er det at folk viser at de bryr seg fremfor den evige stillheten fra alle kanter....men den stillheten sier vel sitt om de som er stille.
Og nei, det gjelder ikke dere, Inka, Kybele og et par andre, sånn bare for å ha sagt det. :p

Vel vel, så hvordan går det? Tjaaaaaa....med fare for å repetere meg sjøl, det går ikke særlig fremover i det hele tatt, men det kjennetegner meg, jeg er litt treig av meg.....eller kanskje ikke, er bare det at jeg tenker for mye og lar den negative siden av meg styre tankene.....og da er det mange tanker og følelser som igjen og igjen går på repeat. Er bare å lese en del av mine eldre innlegg for å skjønne tegninga.....
Og syns jeg det er gøy? Nei, absolutt ikke, forståelig nok, det sliter masse, ikke bare psykisk, men jeg blir fysisk sliten også.

Det jeg virkelig savner er noen som kunne vært genuint tålmodig med meg, noen som jeg kunne brukt tid sammen med uten at jeg konstant føler meg utilstrekkelig, ubrukelig og tilsidesatt. Jeg er da verdt det syns jeg.....syns andre også, i alle fall noen.
Men men, det er ikke lett, i alle fall når jeg nå for det meste føler meg mentalt handikappet.....skulle satt hjernen min i rullestol, det ville jo vist at jeg ikke har det så bra.....og en usynlig lidelse gir jo ingen tegn til at noe er galt.

Jeg er ikke ute etter verken sympati eller å bli syntes synd på, men medfølelse sier jeg ikke nei takk til....og det har jeg heldigvis litt av rundt omkring.

Uansett, klem til dere alle som bryr dere, dere betyr mer for meg enn hva jeg kan vise.

Og til slutt.....dersom det er noen som snoker rundt her uten å kommentere, vær så snill å legg inn en kommentar, behøver ikke ha noe vettugt å si, bare dere gir tegn på at dere leser så blir jeg fornøyd.

Over og ut!!!

Noe lyriske greier.....

Fra tid til annen så er jeg litt kreativ med tanke på noe lyriske greier, og da kan det jo være greit å skrive det ned.....det som nå følger er bare et slags utkast, så det kan forandres på og forlenges etter hvert.


You better watch every step you take,
From the shadows I can see it all,
I'll see you fall.
Through day and night, a single mistake,
To finally end up six feet below,
You won't know.

Vilje og lyst

Det å leve handler mye om vilje og lyst, ikke bare det, mye man gjør trenger både vilje og lyst.
Jeg har ikke særlig med verken vilje eller lyst til noe, jeg vet ikke hva jeg vil eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Det eneste jeg har lyst til er å kunne se fremover og håpe på at det i den mørkeste tunnellen vil finnes et lys. Et lys jeg ofte har problemer med å tro at virkelig finnes. Er jo mye stillstand her uten at jeg merker fremgang, og bare det gjør det ekstra slitsomt.

Det jeg har av vilje og lyst nå er dessverre av negativ art, både det selvdestruktive og det som verre måtte være.
Er sånn det ofte kan bli når det som er av tankesurr har viklet seg inn i en dominerende sirkel av negativitet og mye selvbebreidelse med påfølgende selvforakt i tillegg til det sedvanlige hatet.....både mot meg selv og andre.

Noe som jeg også har sagt ofte er at jeg vet ikke om jeg har verken ork eller krefter til å gå en utrolig lang og bratt bakke alene, jeg har jo erfart før at det ikke er bare bare....og når jeg i tillegg vet at det fort kan gå bratt nedover igjen når jeg er på toppen, så vet jeg ikke om det egentlig er noen vits....

Terapi

I dag har jeg vært på Jessheimklinikken for å få min første time med terapi.
Håpet er jo at jeg med terapi skal klare å få orden på det negative tankesurret mitt slik at det ikke ødelegger livet mitt.
Er alltid skummelt når det er snakk om noe som er første gangen, men jeg har jo vært med på det før, så jeg visste mer eller mindre hva jeg gikk til.

I løpet av den timen så var det mye snakk om hvordan det siste halvåret har vært med tanke på hva og hvordan jeg tenker samt hvilke følelser som dominerer hodet mitt.
Jeg sa hvordan det var og prøvde så godt jeg kunne å beskrive det fra mitt ståsted. Mye av det har jeg selv prøvd å forstå og kontrollere, men er ikke så lett så lenge det negative og unnvikende ved meg har en dominerende kraft.

Etter at hun jeg hadde time hos hadde hørt hva jeg hadde å si om både det ene og det andre, men mest om samboerskapet og bruddet, så kom hun i alle fall med samme konklusjon som jeg selv har kommet med, nemlig at jeg plages veldig av bitterhet, sorg og utilstrekkelighet i tillegg til at jeg konstant har en negativ grunnmur som jeg står på. Hun skjønte også at det jeg hadde gått igjennom hadde fått tankesurret mitt til å stadig pense inn på hat og hevntanker siden jeg følte meg forulempet, bedratt og foraktet.
Hun var dog ikke enig i at jeg burde holde på fantasiene og planene jeg hadde omkring dette....

En kaffekopp?

Nå nærmer helgen seg og jeg får en etterlengted frihelg hvor jeg slipper denne "overvåkingen" fra mine foreldre siden de drar på Kiel-tur med Color Magic på fredag.
Er ikke noe galt i at de er hjemme, er jo tross alt deres hjem, men siden jeg nå bor her midlertidig så føler jeg at jeg ikke har noe privat-liv, og det trenger jo de fleste.
Håper jeg sånn på sikt kan få mitt eget sted å bo, men må få orden på en del ting først.

Skulle noen være i nærheten av Eidsvoll de nærmeste par dagene og har lyst på en kaffekopp eller 3, ja, da er det bare å si i fra....er jo koselig med litt besøk også....noe jeg ikke akkurat er bortskjemt med....skulle tro jeg har en smittsom sykdom.
Men, grunnen er vel enklere enn som så, jeg kan jo ikke skryte av å ha så stort nettverk med venner og bekjente i nærheten, og da er det vanskelig å få besøk eller dra på besøk.

Uansett, invitasjonen om en kaffe eller 3 står i alle fall ved lag. :)

Hvem er jeg egentlig?

Ja, det var det da, hvem er jeg egentlig?
Jeg vet jo forsåvidt det, men kanskje mange av dere som leser bloggen ikke helt klarer å finne ut hvem og hvordan jeg er ut i fra det jeg skriver.
Det er kanskje forståelig siden det er veldig enspora med tanke på bloggens innhold.
Men, så lenge bloggens intensjon er at jeg skal få ut det jeg har av tanker og følelser der og da, så blir innholdet deretter.

Jeg setter pris på at leserne kommenterer det jeg skriver, men i en blogg så er det ikke lett å ha en dialog via kommentarene, så er det noen som har lyst til å få vite mer om meg og mitt og kanskje utdypninger om det jeg har skrevet i bloggen, så er det bare å sende en mail.
Mange kjenner også sikkert til at jeg er å finne på MSN, men er sjelden jeg er pålogget der, og mailen der sjekker jeg sjelden eller aldri, får altfor masse søppelpost der til at jeg orker å gå inn der for å sortere og slette.

Trykk her for å sende Paederium en mail

Døve ører, blinde øyne

Jeg vet det er noen få som leser denne bloggen, og av og til så lurer jeg på om jeg skriver denne bloggen for døve ører, eller blinde øyne om du vil.
Er noen få som kommenterer, og det setter jeg pris på, takk til dere, men er det noen flere som leser uten å kommentere?
Hør gjerne fra dere med en kommentar eller 2 og si hva dere syns....helst ikke anonymt, jeg vil jo gjerne vite hvem dere er. :)

En annen ting er hva folket egentlig syns om bloggen....jeg skriver jo litt av vært selv om det meste omhandler hvordan jeg tenker og føler når jeg skriver.

Kunne jo også skrevet mye mer til tider, men har bevisst holdt noe tilbake siden det kanskje kunne blitt brukt mot meg ved en senere anledning....I alle fall så lenge bloggen er åpen for alle.

Og hvordan er så tingenes tilstand i dag?
Joda, hodet holdes fortsatt over vannet, men er nok ikke særlig høyere over vannet enn hva normalen er i disse dager.
Er fortsatt masse tankesurr som kontinuerlig jobber i hodet mitt som gjør sitt til at konsentrasjonen blir forstyrret. Jeg forsøker å dytte tankesurret litt i bakgrunnen mens jeg leser bøker, men er allikevel merkbart slik at jeg av og til detter ut av handlingen i boka jeg leser.

So this is it?

I en personlig blogg så bør det være ærlighet hele veien, og jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at det jeg har skrevet i løpet av de siste ukene ikke har vært annet enn ærlighet fra min side.

OG så kan man spørre seg selv, hjelper det å være ærlig?
Joda, det hjelper på den måten at man kan si seg fornøyd med at ens sjel blottlegges 100%, noe jeg absolutt kan stå inne for.
Ingenting kan sies å være usannheter eller løgn.....det jeg skriver er det jeg føler og tenker....dog så kan det sies at det som oftest er negativiteter og pessimisme, men det er sånn jeg er nå dessverre.

Sjelets speil

Det sies at øynene er sjelets speil, så hvorfor ikke, jeg tar meg en tur inn på badet for å sjekke.
Jeg ser og ser og ser...men ser ikke stort. De øynene jeg ser viser et tomt blikk uten et glimt av håp, og det har jeg lagt merke til de siste ukene....blikket blir tommere og tommere. Lite håp og styrke å finne der dessverre......

Her kan det passe å sitere en tekst av gruppen The Alarm:

Give me love
Give me hope
Give me strength
Give me someone to live for

Who will light the fire
That i need to survive
Who will be the life blood
Coursing through my veins

Like a river flowing
That will never change
I need someone
I can depend on

'cause i'm a man of emotions
Who can't hide the tears
I'm a man of feeling
Who can't hide the pain

I'm alone on the outskirts of town
Where no one knows my name
I'm at the point in my life
Where i need affection

Won't you
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

I need it now
I need it now

Someone write me a letter
I need to know that i'm still alive
Someone give me a telephone call
I need to hear a human sound
Someone open up a door
And let me out of this place
I've been caged up for oh so long
I don't know if i'm living or dying

Someone better
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

I walk alone across the outskirts of town
I can't control what i'm going through now
Will you light the fire that i need to survive
Will you donate the life blood
Coursing through my veins
Will you open up the door & let me out of this place

I've been caged up for oh so long
I don't know if i'm living or dying

Won't you
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone
Someone to live for

Selvbebreidelse og selvforakt

Dagen er på hell og mørket faller på, er nesten som en metafor for livet det.
Er sånn det av og til føles for meg....livet er gjort og dagen er forbi, nå venter jeg kun på venteværelset inn til slutten.

Hvorfor skal jeg være så fordømt selvbebreidende og ha en enorm selvforakt?
Jeg vet jeg garantert blir bebreidet og foraktet av andre, kanskje med god grunn også, men skulle gjerne likt å kunne slippe å ha de tankene i hodet til enhver tid.

Er veldig vanskelig å finne en god grunn til å ha tro på meg selv, uansett hva det nå enn måtte være. Det ender alltid opp med at jeg underveis finner nye ting som jeg legger til sammen med alt det andre jeg går rundt og bærer på.

Skulle det finnes en reddende engel, så må vedkommende være relativt åpen for å måtte gå igjennom alle mine rare og negative faser....men noe positivt kan jeg si....jeg er god på bunnen, det skal jeg ha. :p

Den foreløpige vei

Selv om det kanskje har sett ut som om jeg skulle forsvinne inn i det uvisse så er jeg fortsatt tilstede, men den foreløpige veien vet jeg ennå ikke hvor går.

Noe har slått meg de siste dagene...og det er hvorvidt noen i det hele tatt bryr seg mer.
Er lite kontakt med venner og bekjente og det er få som lurer på hvordan det går.
Greit nok, ting tar tid, men det betyr ikke at det hjelper at folk tar avstand....jeg lider da ikke av noe smittsomt.
Men virker som om det er liten eller ingen interesse for hvordan det går....

De fleste bekjente fra nettet har også muligheter til å kontakte meg via tlf/sms, er mange som har nummeret, men jeg har vel kanskje blitt en ikke-person, hva vet jeg....men mulig mange også kanskje har valgt side etter det som skjedde for 2,5 mnd siden....

Ja ja, er jeg så lite interessant så kan det bare være....Selv om jeg i bunn og grunn fortsatt er den samme gamle Pae, er bare litt problemer med sikringsboksen :p



PS: dette gjelder selvfølgelig ikke alle, er også de som har vært til støtte fra dag èn eller senere også. :)

Quo vadis - hvor går veien

Jeg fikser ikke dette mere, jeg må bort, orker ikke tanken på noen konfrontering av noe slag, bl.a det å få ryddet opp i det som er igjen i Drammen, det er for tidlig, jeg har stått på stedet hvil eller gått for mange skritt tilbake i løpet av et par måneder.
Det er alt for mange tanker og følelser i spill som river og sliter i meg såpass mye at jeg ikke får gjort noen verdens ting.
Jeg er handlingslammet og det blir bare verre og verre.....finnes ingen mening i at jeg skal gjøre noenting som helst, det er jo ingen fremtid uansett. Det er for mye å ta tak i og det vil kreve mengder av krefter jeg ikke innehar.

Hvor jeg er nå og hvor veien går vet jeg ikke....men jeg vil ikke være til bry....det gjør ingen godt av å ha meg vandrende rundt i den tilstanden jeg er i nå....jeg har det ikke bra og er mentalt sett på minus-sida....det påvirker omgivelsene.

Alt som er igjen i Drammen vil minne meg på det livet jeg trodde jeg skulle få leve....i lykkelighet til evig tid....men min onde sirkel med det å lukke seg inne uten å slippe noen inn ble bare verre og verre....og når jeg i tillegg ble behandlet respektløst og kritisert for alt hva jeg gjorde og sa, så førte det meg bare lenger og lenger ned.....
Jeg har så mange tanker om hat og hevn også....og det kan gjøre vondt verre for alle om jeg skulle bli trigget nå.

Medisineringa fungerer kun på den måten at jeg blir sløvet ned og slipper de selvdestruktive tankene...men hva slags liv er det? Gå rundt som en zombie uten mål og mening?
Finnes det i det hele tatt en løsning som blir til det bedre?
Ikke vet jeg....men mulig jeg hadde trengt miljøforandring....en eller annen slags form for rehabilitering et eller annet sted med daglig oppfølging av noe slag.....Men kanskje det er for sent....I don't know.

Beklager at det har blitt sånn, men jeg ser ingen annen løsning enn å ta en kraftig time-out på en eller annen måte....men om det hjelper er en annen sak....tankene og følelsene vil alltid være der uansett....tror jeg....jeg burde vært lobotomert, kanskje det hadde hjulpet.....Jeg vil i alle fall være en annen enn den jeg er....det negative med meg har ødelagt for mye....og jeg er overfølsom og max sårbar for hver minste lille ting.....

Jeg har ikke kunnet si noe direkte om hvordan det føles og arter seg for meg, ingen vil forstå....og alle tror de vet hva som kan, må og bør gjøres....
Det eneste jeg vil er å bli borte for en stund....men jeg vil nok komme tilbake....Jeg vil også gi lyd fra meg eller gi tegn til at jeg ikke har gått under....men jeg vil ikke snakke med noen, det orker jeg ikke.

Er ikke meningen å skremme dere eller gjøre dere bekymret....jeg håper dere bare forstår....jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke la dere se meg forfalle mer og mer.....Sorry.

Takk til dere alle (....som fortjener en takk)

Jeg vil gjerne takke dere alle som har holdt ut med meg og mine negative meldinger, enten her i bloggen, via msn eller på sms.
Jeg beklager at dere ikke har fått mulighet til å se at ting bedrer seg, snarere tvert imot....men det er ikke deres skyld, er kun meg det har stått på, og så lenge ikke jeg har klart å snu den dårlige trenden, så er det lite dere kunne ha gjort.

Jeg har jo i løpet av disse drøye 2 månedene siden the worst break-up ever forsøkt å finne nye holdepunkter, tanker og følelser, men det har ikke vært lett siden fortiden hele tiden har vært det mest markante i mitt hode.
....og hvorfor har det blitt sånn? Jeg vet ærlig talt ikke, men det som er mest sannsynlig er at det fortsatt er for mye usagt og ugjort, ting jeg kun kan skylde meg sjøl for, som henger igjen.
Og det er da de fordømte tankene og følelsene som ALDRI har villet slippe taket.....Det er utrolig vondt psykiskt, samtidig som det også går utover den fysiske formen....

Jeg akter ikke å si noenting til de her hjemme, de vil uansett aldri forstå, de tror de har løsningen på alt og vet så utrolig mye bedre....men de kjenner meg ikke, har aldri kjent meg på den måten de burde....den jeg er har aldri passet inn....jeg er for sær og har mine sider som ikke passer inn....de vil meg det beste ja, men det blir totalt feil....det er ikke den type familie jeg passer inn i.....
Skjebnens ironi er også det at når jeg først følte jeg hadde en familie jeg kunne trives i, nemlig svigers i Drammen, så tok det ikke så lang tid før det var historie....

Jeg akter vel heller ikke å si noe særlig til noen nå....jeg er inne i fasen hvor jeg mentalt gjør meg klar til noe....foreløpig så vet jeg ikke hva...men de nærmeste par dagene vil gi et svar....

Dette går ikke

Som overskriften sier, dette går ikke, er jo null niks nothing til liv...og hvorfor skulle jeg i det hele tatt gidde mer?
Teller veldig på knappene, har vel gjort det en liten stund nå, men er vel snart ferdig med det.

Det holder ikke å ha familie og kjente og kjære, jeg blir ikke noe mer glad/lykkelig av den grunn....jeg er som en blomst som har visnet for lenge, eller som et råttent tre på rot som bare står der og forfaller.....

Er så mye som må gjøres, for mange hensyn å ta....og jeg er bare i veien og til bry....kan da ikke glede noen å se meg slik....men underveis så vil det kanskje bli litt ekstra oppstandelse og bekymring hvis jeg forsvinner....jeg vet jo ikke hva jeg gjør eller evt. hvor min ferd går....er bare slik at sånn det er nå, så er det ikke liv laga. :(

Manda' morra blues

Ny uke.....but who care?
Ikke jeg i alle fall, er ikke alt nytt som er bra....og en ny uke betyr bare en fortsettelse av den forrige, enten i samme eller verre form.

Her er det som det har vært de siste ukene/månedene....JEg får helt noia av dette her. Og det jeg skrev om i går gjelder fortsatt, formen er såpass dårlig at jeg knapt nok orker noen verdens ting....bihulene gir meg plager i form av både smerter og svimmelhet....og ikke hjelper det særlig med smertestillende heller.....og plusser man på bivirkningene fra medisinene jeg tar, ja, da er det beste nå egentlig å flate helt ut på sofaen.

Jeg er vel egentlig såpass nede nå at jeg faktisk burde vært et helt annet sted....ting tar for lang tid og det jeg sliter med ser ikke ut til å ha noen lysning....
Ogh det som sikkert er verdens enkleste ting for andre kan fort være for vanskelig for meg....og handlingslammelsen gjør ikke ting bedre.....