Milo og julen

Ikke all verdens oppdateringer fra min side for tiden, men kunne sikkert ha skrevet masse om alt og ingenting, for når sant skal sies, det er fortsatt masse tankevirksomhet oppe i harddisken min, mer eller mindre av samme type som det har vært det siste drøye halvåret.

Men men, det får jeg heller komme tilbake til....så kan dere, mens dere venter, kose dere med noen nye bilder av Milo, tatt i dag:

Milo er i hus

Noen har sikkert fått med seg at jeg skulle få meg ny hund, og nå er den i hus.
Milo ble hentet i går og han trenger nok litt tilvenningstid pluss at han må lære seg å oppføre seg litt....er litt høyt og lavt med masse energi.
Milo er en kastrert hannhund på ca. 14 måneder og er en blanding av Labrador, schæfer, husky og rotweiler





.

Tomhet

Nå har det gått en drøy uke siden jeg tok farvel med Siri, og den tomheten her uten henne er absolutt merkbar.
Jeg savner henne masse og skulle gjerne fortsatt hatt henne her, men så lenge helsa var som den var så var det eneste riktige å gjøre å la henne slippe.

Jeg går jo med tanker om å få en ny hund, og det er vitenskaplig bevist at en hund er bra for helsa, både den fysiske og psykiske....Dessuten så er jeg et dyre-menneske og føler jeg trenger den type stimuli i hverdagen ved å ha hund.
Det vil også gi meg den energien og motivasjonen jeg trenger for å i det hele tatt holde ut.

Her er det dessuten en artikkel fra VG ang. det å ha hund for helsas skyld:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=538608

Takk for alt, Siri

Så var dagen kommet hvor Siri skulle få slippe flere lidelser, og det tror jeg egentlig hun syntes var bra selv om hun noe motvillig ble med til dyreklinikken. Hun klarte knapt nok å gå, så jeg måtte bære henne det meste av veien til bilen og ut av bilen og inn på klinikken.

Hun ville absolutt ikke gå inn på kontoret til veterinæren, mulig hun forsto hva som skulle skje....Hun fikk i alle fall et blikk som lyste av redsel og fortvilelse....og da ble jeg ennå mer trist og lei meg.

Uansett, hun fikk først en sove-sprøyte og da fikk jeg noen minutter alene med henne før hun skulle få den siste sprøyta slik at hun sovnet stille inn.
Det ble en del tårer hos undertegnede og det er det fortsatt....jeg savner jo Siri-jenta mi. :(

Siri oktober 2008

Her får dere noen få bilder av Siri, de er tatt i løpet av de siste dagene og er vel de siste bildene jeg tar av henne før hun forsvinner til de evige jaktmarker.

Valgets kval

I tillegg til alt det andre jeg sliter med rent tankemessig, så har det nå kommet nok et nytt "problem" jeg må forsøke å forholde meg til og finne ut av.
Og det er da jeg får valgers kval.....jeg må klare å skille mellom fornuften og følelsene, men det er ikke lett.

Som sikkert mange vet så har jeg en hund, Siri, blanding av rotweiler og gordon setter, hun begynner nå å nærme seg 12 år og har dessverre kommet såpass langt i livet at kroppen begynner å svikte.
Hoftene hennes er utslitte og hun har vondt for å gå ordentlig og ikke orker hun å gå særlig mye heller før det blir for vondt, så da ligger hun det meste av tiden.
Det positive, om jeg kan bruke det ordet, er at hun ikke har vært så veldig aktiv av seg, hun har vært en sofagris, så det å bare ligge der og slappe av har hun ikke noe problemer med, men jeg vet selvfølgelig at det ikke er særlig behagelig for henne allikevel.
Dette til tross, hun er fortsatt like glad og snill som alltid.

Det finnes dessverre ikke særlig medisinering for den type problemer hos eldre hunder med unntak av smertestillende, så jeg må nok snart innse at det beste er å la henne slippe selv om det gjør aldri så vondt for meg.....Jeg vet jeg vil savne henne og jeg vet hun ikke kan erstattes, men med tanke på min situasjon nå så blir det som om jeg mister det siste jeg har igjen.
Siri har jo fulgt meg gjennom tykt og tynt i 11 år. :(

Siste nytt

På tide med litt nytt fra denne kanten selv om det ikke er så veldig mye nytt å komme med, men noe er det da.

De fleste vet vel at jeg nå går i terapi for å få litt orden på tankesurret mitt og for å få en bedre mulighet til å kunne takle det som måtte være av problemer og hindringer i hverdagen.
Det meste går jo i det å kunne slippe denne unvikendeheten og innesluttetheten som faktisk er med på å gjøre det meste til et problem.
Det gjør jo sitt til at jeg lukker meg inne uten at jeg får utløp for det jeg har av tanker og følelser, alt henger bare igjen selv om jeg aldri så mye gjerne skulle fått det ut.

Jeg var i terapi i dag, men timen ble litt amputert siden jeg også hadde en time til utredning for ytterligere terapi i form av gruppeterapi.
Her kan du lese mer om hvordan det fungerer:
http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

Han jeg snakket med mente at gruppeterapi kunne være til god hjelp for meg siden det foregår på en litt annen måte enn individuell terapi.
Jeg syns det kan virke både interessant og skummelt på en og samme gang, men jeg vet jo ikke hvordan det vil være før jeg evt. prøver, og jeg skal prøve og se om jeg kan få noe ut av det.

Blir jo også litt spennende å se hva slags andre mennesker jeg skal være i gruppe med og om jeg vil passe inn....men det er jo litt av mitt problem, jeg har problemer med å føle at jeg passer inn noe sted, er alltid noe som skurrer, selv om det sikkert bare er i mitt hode det foregår skurring. :p

Men det å gå i terapi, hva sier det om oss som gjør det? Er vi dårligere mennesker enn de som klarer å komme seg gjennom livet uten den type hjelp? Er vi svake? Dumme?
Jeg vet ikke hva andre mener om det, men er ofte at jeg føler at andre ser ned på meg siden jeg sliter som jeg gjør samt at jeg føler et press til bli kvitt hva det nå enn måtte være som plager meg og komme meg videre, og det aller helst i går....men dessverre, er ikke sånn det fungerer, ting tar tid og ting går ikke fortere dersom man stresser, da vil de 2 skrittene man evt. går frem føre til det ti-dobbelte av skritt tilbake.

Hva gjør dette med meg som menneske? Jeg er jo ikke så veldig happy for at jeg har de problemene jeg har og at jeg har dette negative tankesurret gående konstant i hodet mitt, men det går av seg selv, jeg klarer ikke å komme ut av den onde tanke-sirkelen, det har pågått for lenge, helt siden ten-årene.
Jeg er uansett den jeg er, på godt og vondt, men av og til så er det det negative som er dominerende og det har ødelagt, ødelegger og kommer til å ødelegge en del for meg.

Well well....ble litt langt innlegg denne gangen, men greit å få lagt ut litt nytt og nyttig også.....og kom gjerne med tanker og innspill omkring det jeg nå har skrevet, er jo interessant å se hva andre måtte ha av synspunkter omkring meg og mitt.

Ugh

Ugh.....formen er på trynet.....stiv og støl i kroppen og en mage som ikke ser ut til å være i særlig godlage....er liksom en slags mageknip som forplanter seg langt opp til halsen. :s
Jaja....foruten det så er jeg møkkalei......

Sånn, det var siste nytt fra Pae-campen. :p

SSS - Sorg, Savn og Sinne

Det er vanskelig å kunne beskrive mine tanker og følelser på en riktig måte.....for, som jeg også tidligere har nevnt, man må jo være meg for å kunne vite hvordan det er 100%.

De siste dagene så har jeg fortsatt med det jeg er aller flinkest på, nemlig det å tenke og reflektere over alt som skjer og har skjedd. Og den tankegangen er vel mer eller mindre i et autopilot-modus slik at jeg ikke får gjort så veldig mye med det som tenkes....uansett hvor mye jeg enn måtte ønske å slippe en del av tankene, så berøres jeg fortsatt en god del av det som tenkes.....og det er det som fører til det som er overskriften i dagens blogg-innlegg....SSS.....Sorg, savn og sinne.

Sorg kan være så mangt.....men sorg er uansett ikke en god følelse....finnes jo ikke en vakker sorg liksom.....Og hva sørger jeg over?
Jo, tapet av et liv kanskje....for det er jo det det føles som....jeg har mista et liv jeg hadde og et liv jeg håpet jeg kunne få beholde....i stedet så er man som mer død enn levende nå dessverre.....og det er kanskje en mening med det også, hva vet jeg, kun tiden vil vise det. Dessuten så føler jeg fortsatt en stor sorg over tapet av de jeg hadde så utrolig kjær.....for det hadde jeg, når alt kommer til alt.

Og med den sorgen så følger det også et savn.....og det jeg savner er det jeg også sørger over selvfølgelig.

Og så er det sinne da......Jeg vet med sikkerhet at jeg har et lite lager, evt. et stort lager, med innestengt sinne....og det er sinne som har bygd seg opp over tid, ikke nødvendigvis bare pga det som har skjedd i det siste.
Jeg er jo veldig flink til å trekke meg unna og stenge meg inne, uansett hva det nå enn måtte gjelde, og når man gjør det så stenger man automatisk inne alt som er av diverse former for utbrudd....behøver ikke nødvendigvis være sinne, men utbrudd generelt.

På en eller annen måte så skulle jeg ønske jeg kunne få åpnet den ventilen slik at det meste kunne ha sluppet ut.....men det er ikke av det letteste det heller, for blir ventilen åpnet så kan det risikeres at det skjer et utbrudd fylt av altfor store mengder av diverse slik at det kanskje kunne gått gæli.....og derfor så har det alltid vært det enkleste for meg å ha ventilen nærmest hermetisk lukket slik at det knapt nok er en liten fis som slipper ut.....og det som evt. kommer ut er og blir i en mye mindre målestokk enn det som blir stengt inne.

Vel vel vel....det var dagens dose.....følg med i neste episode av Pae's hode.

Oj da....rimte visst det. :p




PS. kommentarer er fortsatt velkomne. ;)

Lyrically me

When everything is said and done,
There's nothing that really matters anymore.
I see into the setting sun,
Nothing will ever be like it was before.

Long time no blog

Har gått over en uke siden sist jeg blogget her på denne siden, men det er vel ene og alene fordi jeg ikke har så veldig mye nytt å komme med. Ting er som det har vært de siste ukene/månedene uten særlige forandringer å spore rent tankemessig sett.

Jeg forsøker fortsatt å hele tiden ikke la de negative tankebanene styre meg, men de gjør det allikevel. Jeg klare fortsatt ikke å finne en mening med så veldig mye og alt er og forblir litt for håpløst til at jeg egentlig er i stand til å se noen lysning i sikte.
Selv om jeg har mine små greier som gleder meg, bøker og koselige samtaler med noen få av dere som leser her, så er det allikevel som om jeg fortsatt balanserer litt for langt ute på kanten.

Jeg vet det er veldig vanskelig for de fleste å kunne sette seg inn i min situasjon og hverdag slik jeg ser og føler den. Man må jo være meg for å kunne forstå det 100%, og det holder vel strengt tatt med kun èn av meg altså.....for å si det på den spøkefulle måten. :p

Noe som jeg også har nevnt tidligere her er det å føle seg usynlig, som en ikke-person.....og ja, den følelsen har jeg fortsatt, men jeg verken kan eller vil kreve at jeg skal være noe annet....det er ikke opp til meg å bestemme hva andre evt. måtte ønske å ha av kontakt, og de som har interesse av det klarer sikkert å finne ut av det selv også.
De av dere som kanskje føler dere truffet, ikke føl det på den måten, jeg vet at noen av dere har andre ting å tenke på eller har stille-perioder, og det har jeg full forståelse for.

Sentimental

Huff....skulle ønske at tankene kunne blitt slått av, er jo ikke annet enn plagsomt når tankene lever sitt eget liv uten at jeg klarer å kontrollere det......
Blir bare sittende her maks sentimental og melankolsk.....alt var så meget bedre før og er så masse jeg savner.....Det er uholdbart!!

Kreativ igjen

Noen stor lyriker er jeg ikke, men av og til så popper det opp diverse lyrikk i mitt hode, lyrikk som på en måte beskriver min tankegang.

Okej....here it is:

When it's time to say goodbye and leave it all behind,
my inner thoughts and dreams of a better life to find.
No time to wait to see if things can turn to better,
too many dark clouds and everlasting stormy weather.

Og så har jeg vært litt lyriskt kreativ igjen, dette var noe som datt ned i hodet på meg sist natt, heldigvis har jeg klart å huske det.....som oftest bruker jeg å glemme sånne ting, og sløv som jeg er, så skriver jeg aldri ned ting heller. Men denne gangen så hadde jeg husken i behold. :p

Døden kan bli min følgesvenn,
døden skal bli din fiende.
Du vil aldri se lyset igjen,
det vil være befriende.

I den mørke natt det vil skje,
ingen mulighet til å rømme.
For ditt liv du vil be,
Over elven Styx du må svømme.

Høysangen

Må først poengtere at jeg absolutt ikke finnes religiøs, men denne delen fra høysangen et eller annet sted i bibelen syns jeg er utrolig vakkert....er vel kanskje slik jeg ser på kjærligheten:

Sett meg som segl på ditt hjerte,
som et segl på din arm!
For kjærligheten er sterk som døden,
lidenskapen mektig som dødsriket.
Den flammer opp som ild,
som en mektig flamme.
Ingen vannflom slokker kjærligheten,
elver kan ikke skylle den bort.

Balansegang

Akkurat nå så er det som om jeg balanserer på linjen mellom fornuften og galskapen. Jeg må virkelig bruke uante krefter på å la tankegangen min styres av fornuften og ikke den negative og destruktive galskapen som ligger der i underbevisstheten.
Jeg vet at hvis ikke balansegangen kan holdes under kontroll, så vil det gå galt, virkelig galt, og av og til så vil jeg faktisk at det skal gå galt slik at jeg skal bli ferdig med det....uansett hva som skjer og hvordan det vil ende.

Jeg var jo også i terapi igjen i forrige uke, og som forventet så var det tøft. Ble jo rippet opp i en god del av både positive og negative ting fra det siste året....og det førte jo til at tankene og følelsene igjen ble forsterket, gikk med klump i halsen i et par dager etterpå faktisk, tårene satt også ganske løst, men noe skybrudd ble det ikke, kom kun en tåre nå og da.

Selv om jeg vet at jeg ikke er den med all skyld, så er jeg fortsatt maks selvbebreidende for det som skjedde....jeg tenker da på bruddet. Jeg klarer jo ikke å bli kvitt all refleksjon og grubling rundt dette, uansett hvor mye jeg prøver....og jeg ender alltid opp med å føle et stort savn samtidig som hatet og hevntankene stadig blir sterkere, og det er det som er galskapen jeg både vil og ikke vil skal skje.....jeg har fått det for meg at det er det rette for at jeg skal kunne få fred før jeg kan gå videre....enten videre i livet eller videre over på den andre siden.
Helt sikkert en absurd tenkemåte, men det er sånn tankesurret mitt jobber....det jobber til tider mer mot meg enn med meg. :(

Ble jo snakket en del om hva jeg kunne gjøre for å slippe unna de verste tankene, og litt sosialiseringen hadde nok ikke vært av det dummeste, men det må være på mine premisser, blir jeg tvunget ut i noe så trekker jeg meg mest sannsynlig lenger unna....så det er også en balansegang....balansegang mellom hva jeg vil, må og bør.
Er ikke så lett å sosialisere heller når jeg har få eller ingen her omkring å sosialisere med....jeg må jo føle at det gir meg noe, kun sosialisering for sosialiseringens skyld vil bare gjøre vondt verre.

Selv om jeg bor hos mor og far nå og savner privatliv, så må jeg allikevel si at det er trygt på en måte....i alle fall så lenge jeg har mulighet til å trekke meg tilbake i peisestua for å få fred og ro.
Så får man se hvordan det går når de reiser bort i et par uker neste helg....da kan egentlig alt skje har jeg på følelsen av....men men, time will show.

Hva skjer'a?

Er gått noen dager nå siden siste oppdateringen, og noen lurer kanskje på hvordan det går? Og jo da, det er lov å lure, men er ikke så mange som egentlig tar seg bryet med å spørre.....er vel, som jeg har nevnt tidligere, kanskje ikke så veldig interessant lenger siden det har gått lang tid uten at det egentlig er særlig fremgang å spore.

Det som faktisk hjelper er det at folk viser at de bryr seg fremfor den evige stillheten fra alle kanter....men den stillheten sier vel sitt om de som er stille.
Og nei, det gjelder ikke dere, Inka, Kybele og et par andre, sånn bare for å ha sagt det. :p

Vel vel, så hvordan går det? Tjaaaaaa....med fare for å repetere meg sjøl, det går ikke særlig fremover i det hele tatt, men det kjennetegner meg, jeg er litt treig av meg.....eller kanskje ikke, er bare det at jeg tenker for mye og lar den negative siden av meg styre tankene.....og da er det mange tanker og følelser som igjen og igjen går på repeat. Er bare å lese en del av mine eldre innlegg for å skjønne tegninga.....
Og syns jeg det er gøy? Nei, absolutt ikke, forståelig nok, det sliter masse, ikke bare psykisk, men jeg blir fysisk sliten også.

Det jeg virkelig savner er noen som kunne vært genuint tålmodig med meg, noen som jeg kunne brukt tid sammen med uten at jeg konstant føler meg utilstrekkelig, ubrukelig og tilsidesatt. Jeg er da verdt det syns jeg.....syns andre også, i alle fall noen.
Men men, det er ikke lett, i alle fall når jeg nå for det meste føler meg mentalt handikappet.....skulle satt hjernen min i rullestol, det ville jo vist at jeg ikke har det så bra.....og en usynlig lidelse gir jo ingen tegn til at noe er galt.

Jeg er ikke ute etter verken sympati eller å bli syntes synd på, men medfølelse sier jeg ikke nei takk til....og det har jeg heldigvis litt av rundt omkring.

Uansett, klem til dere alle som bryr dere, dere betyr mer for meg enn hva jeg kan vise.

Og til slutt.....dersom det er noen som snoker rundt her uten å kommentere, vær så snill å legg inn en kommentar, behøver ikke ha noe vettugt å si, bare dere gir tegn på at dere leser så blir jeg fornøyd.

Over og ut!!!

Noe lyriske greier.....

Fra tid til annen så er jeg litt kreativ med tanke på noe lyriske greier, og da kan det jo være greit å skrive det ned.....det som nå følger er bare et slags utkast, så det kan forandres på og forlenges etter hvert.


You better watch every step you take,
From the shadows I can see it all,
I'll see you fall.
Through day and night, a single mistake,
To finally end up six feet below,
You won't know.

Vilje og lyst

Det å leve handler mye om vilje og lyst, ikke bare det, mye man gjør trenger både vilje og lyst.
Jeg har ikke særlig med verken vilje eller lyst til noe, jeg vet ikke hva jeg vil eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Det eneste jeg har lyst til er å kunne se fremover og håpe på at det i den mørkeste tunnellen vil finnes et lys. Et lys jeg ofte har problemer med å tro at virkelig finnes. Er jo mye stillstand her uten at jeg merker fremgang, og bare det gjør det ekstra slitsomt.

Det jeg har av vilje og lyst nå er dessverre av negativ art, både det selvdestruktive og det som verre måtte være.
Er sånn det ofte kan bli når det som er av tankesurr har viklet seg inn i en dominerende sirkel av negativitet og mye selvbebreidelse med påfølgende selvforakt i tillegg til det sedvanlige hatet.....både mot meg selv og andre.

Noe som jeg også har sagt ofte er at jeg vet ikke om jeg har verken ork eller krefter til å gå en utrolig lang og bratt bakke alene, jeg har jo erfart før at det ikke er bare bare....og når jeg i tillegg vet at det fort kan gå bratt nedover igjen når jeg er på toppen, så vet jeg ikke om det egentlig er noen vits....

Terapi

I dag har jeg vært på Jessheimklinikken for å få min første time med terapi.
Håpet er jo at jeg med terapi skal klare å få orden på det negative tankesurret mitt slik at det ikke ødelegger livet mitt.
Er alltid skummelt når det er snakk om noe som er første gangen, men jeg har jo vært med på det før, så jeg visste mer eller mindre hva jeg gikk til.

I løpet av den timen så var det mye snakk om hvordan det siste halvåret har vært med tanke på hva og hvordan jeg tenker samt hvilke følelser som dominerer hodet mitt.
Jeg sa hvordan det var og prøvde så godt jeg kunne å beskrive det fra mitt ståsted. Mye av det har jeg selv prøvd å forstå og kontrollere, men er ikke så lett så lenge det negative og unnvikende ved meg har en dominerende kraft.

Etter at hun jeg hadde time hos hadde hørt hva jeg hadde å si om både det ene og det andre, men mest om samboerskapet og bruddet, så kom hun i alle fall med samme konklusjon som jeg selv har kommet med, nemlig at jeg plages veldig av bitterhet, sorg og utilstrekkelighet i tillegg til at jeg konstant har en negativ grunnmur som jeg står på. Hun skjønte også at det jeg hadde gått igjennom hadde fått tankesurret mitt til å stadig pense inn på hat og hevntanker siden jeg følte meg forulempet, bedratt og foraktet.
Hun var dog ikke enig i at jeg burde holde på fantasiene og planene jeg hadde omkring dette....

En kaffekopp?

Nå nærmer helgen seg og jeg får en etterlengted frihelg hvor jeg slipper denne "overvåkingen" fra mine foreldre siden de drar på Kiel-tur med Color Magic på fredag.
Er ikke noe galt i at de er hjemme, er jo tross alt deres hjem, men siden jeg nå bor her midlertidig så føler jeg at jeg ikke har noe privat-liv, og det trenger jo de fleste.
Håper jeg sånn på sikt kan få mitt eget sted å bo, men må få orden på en del ting først.

Skulle noen være i nærheten av Eidsvoll de nærmeste par dagene og har lyst på en kaffekopp eller 3, ja, da er det bare å si i fra....er jo koselig med litt besøk også....noe jeg ikke akkurat er bortskjemt med....skulle tro jeg har en smittsom sykdom.
Men, grunnen er vel enklere enn som så, jeg kan jo ikke skryte av å ha så stort nettverk med venner og bekjente i nærheten, og da er det vanskelig å få besøk eller dra på besøk.

Uansett, invitasjonen om en kaffe eller 3 står i alle fall ved lag. :)

Hvem er jeg egentlig?

Ja, det var det da, hvem er jeg egentlig?
Jeg vet jo forsåvidt det, men kanskje mange av dere som leser bloggen ikke helt klarer å finne ut hvem og hvordan jeg er ut i fra det jeg skriver.
Det er kanskje forståelig siden det er veldig enspora med tanke på bloggens innhold.
Men, så lenge bloggens intensjon er at jeg skal få ut det jeg har av tanker og følelser der og da, så blir innholdet deretter.

Jeg setter pris på at leserne kommenterer det jeg skriver, men i en blogg så er det ikke lett å ha en dialog via kommentarene, så er det noen som har lyst til å få vite mer om meg og mitt og kanskje utdypninger om det jeg har skrevet i bloggen, så er det bare å sende en mail.
Mange kjenner også sikkert til at jeg er å finne på MSN, men er sjelden jeg er pålogget der, og mailen der sjekker jeg sjelden eller aldri, får altfor masse søppelpost der til at jeg orker å gå inn der for å sortere og slette.

Trykk her for å sende Paederium en mail

Døve ører, blinde øyne

Jeg vet det er noen få som leser denne bloggen, og av og til så lurer jeg på om jeg skriver denne bloggen for døve ører, eller blinde øyne om du vil.
Er noen få som kommenterer, og det setter jeg pris på, takk til dere, men er det noen flere som leser uten å kommentere?
Hør gjerne fra dere med en kommentar eller 2 og si hva dere syns....helst ikke anonymt, jeg vil jo gjerne vite hvem dere er. :)

En annen ting er hva folket egentlig syns om bloggen....jeg skriver jo litt av vært selv om det meste omhandler hvordan jeg tenker og føler når jeg skriver.

Kunne jo også skrevet mye mer til tider, men har bevisst holdt noe tilbake siden det kanskje kunne blitt brukt mot meg ved en senere anledning....I alle fall så lenge bloggen er åpen for alle.

Og hvordan er så tingenes tilstand i dag?
Joda, hodet holdes fortsatt over vannet, men er nok ikke særlig høyere over vannet enn hva normalen er i disse dager.
Er fortsatt masse tankesurr som kontinuerlig jobber i hodet mitt som gjør sitt til at konsentrasjonen blir forstyrret. Jeg forsøker å dytte tankesurret litt i bakgrunnen mens jeg leser bøker, men er allikevel merkbart slik at jeg av og til detter ut av handlingen i boka jeg leser.

So this is it?

I en personlig blogg så bør det være ærlighet hele veien, og jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at det jeg har skrevet i løpet av de siste ukene ikke har vært annet enn ærlighet fra min side.

OG så kan man spørre seg selv, hjelper det å være ærlig?
Joda, det hjelper på den måten at man kan si seg fornøyd med at ens sjel blottlegges 100%, noe jeg absolutt kan stå inne for.
Ingenting kan sies å være usannheter eller løgn.....det jeg skriver er det jeg føler og tenker....dog så kan det sies at det som oftest er negativiteter og pessimisme, men det er sånn jeg er nå dessverre.

Sjelets speil

Det sies at øynene er sjelets speil, så hvorfor ikke, jeg tar meg en tur inn på badet for å sjekke.
Jeg ser og ser og ser...men ser ikke stort. De øynene jeg ser viser et tomt blikk uten et glimt av håp, og det har jeg lagt merke til de siste ukene....blikket blir tommere og tommere. Lite håp og styrke å finne der dessverre......

Her kan det passe å sitere en tekst av gruppen The Alarm:

Give me love
Give me hope
Give me strength
Give me someone to live for

Who will light the fire
That i need to survive
Who will be the life blood
Coursing through my veins

Like a river flowing
That will never change
I need someone
I can depend on

'cause i'm a man of emotions
Who can't hide the tears
I'm a man of feeling
Who can't hide the pain

I'm alone on the outskirts of town
Where no one knows my name
I'm at the point in my life
Where i need affection

Won't you
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

I need it now
I need it now

Someone write me a letter
I need to know that i'm still alive
Someone give me a telephone call
I need to hear a human sound
Someone open up a door
And let me out of this place
I've been caged up for oh so long
I don't know if i'm living or dying

Someone better
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

I walk alone across the outskirts of town
I can't control what i'm going through now
Will you light the fire that i need to survive
Will you donate the life blood
Coursing through my veins
Will you open up the door & let me out of this place

I've been caged up for oh so long
I don't know if i'm living or dying

Won't you
Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone to live for

Give me love (give me love)
Give me hope (give me hope)
Give me strength
Give me someone
Someone to live for

Selvbebreidelse og selvforakt

Dagen er på hell og mørket faller på, er nesten som en metafor for livet det.
Er sånn det av og til føles for meg....livet er gjort og dagen er forbi, nå venter jeg kun på venteværelset inn til slutten.

Hvorfor skal jeg være så fordømt selvbebreidende og ha en enorm selvforakt?
Jeg vet jeg garantert blir bebreidet og foraktet av andre, kanskje med god grunn også, men skulle gjerne likt å kunne slippe å ha de tankene i hodet til enhver tid.

Er veldig vanskelig å finne en god grunn til å ha tro på meg selv, uansett hva det nå enn måtte være. Det ender alltid opp med at jeg underveis finner nye ting som jeg legger til sammen med alt det andre jeg går rundt og bærer på.

Skulle det finnes en reddende engel, så må vedkommende være relativt åpen for å måtte gå igjennom alle mine rare og negative faser....men noe positivt kan jeg si....jeg er god på bunnen, det skal jeg ha. :p

Den foreløpige vei

Selv om det kanskje har sett ut som om jeg skulle forsvinne inn i det uvisse så er jeg fortsatt tilstede, men den foreløpige veien vet jeg ennå ikke hvor går.

Noe har slått meg de siste dagene...og det er hvorvidt noen i det hele tatt bryr seg mer.
Er lite kontakt med venner og bekjente og det er få som lurer på hvordan det går.
Greit nok, ting tar tid, men det betyr ikke at det hjelper at folk tar avstand....jeg lider da ikke av noe smittsomt.
Men virker som om det er liten eller ingen interesse for hvordan det går....

De fleste bekjente fra nettet har også muligheter til å kontakte meg via tlf/sms, er mange som har nummeret, men jeg har vel kanskje blitt en ikke-person, hva vet jeg....men mulig mange også kanskje har valgt side etter det som skjedde for 2,5 mnd siden....

Ja ja, er jeg så lite interessant så kan det bare være....Selv om jeg i bunn og grunn fortsatt er den samme gamle Pae, er bare litt problemer med sikringsboksen :p



PS: dette gjelder selvfølgelig ikke alle, er også de som har vært til støtte fra dag èn eller senere også. :)

Quo vadis - hvor går veien

Jeg fikser ikke dette mere, jeg må bort, orker ikke tanken på noen konfrontering av noe slag, bl.a det å få ryddet opp i det som er igjen i Drammen, det er for tidlig, jeg har stått på stedet hvil eller gått for mange skritt tilbake i løpet av et par måneder.
Det er alt for mange tanker og følelser i spill som river og sliter i meg såpass mye at jeg ikke får gjort noen verdens ting.
Jeg er handlingslammet og det blir bare verre og verre.....finnes ingen mening i at jeg skal gjøre noenting som helst, det er jo ingen fremtid uansett. Det er for mye å ta tak i og det vil kreve mengder av krefter jeg ikke innehar.

Hvor jeg er nå og hvor veien går vet jeg ikke....men jeg vil ikke være til bry....det gjør ingen godt av å ha meg vandrende rundt i den tilstanden jeg er i nå....jeg har det ikke bra og er mentalt sett på minus-sida....det påvirker omgivelsene.

Alt som er igjen i Drammen vil minne meg på det livet jeg trodde jeg skulle få leve....i lykkelighet til evig tid....men min onde sirkel med det å lukke seg inne uten å slippe noen inn ble bare verre og verre....og når jeg i tillegg ble behandlet respektløst og kritisert for alt hva jeg gjorde og sa, så førte det meg bare lenger og lenger ned.....
Jeg har så mange tanker om hat og hevn også....og det kan gjøre vondt verre for alle om jeg skulle bli trigget nå.

Medisineringa fungerer kun på den måten at jeg blir sløvet ned og slipper de selvdestruktive tankene...men hva slags liv er det? Gå rundt som en zombie uten mål og mening?
Finnes det i det hele tatt en løsning som blir til det bedre?
Ikke vet jeg....men mulig jeg hadde trengt miljøforandring....en eller annen slags form for rehabilitering et eller annet sted med daglig oppfølging av noe slag.....Men kanskje det er for sent....I don't know.

Beklager at det har blitt sånn, men jeg ser ingen annen løsning enn å ta en kraftig time-out på en eller annen måte....men om det hjelper er en annen sak....tankene og følelsene vil alltid være der uansett....tror jeg....jeg burde vært lobotomert, kanskje det hadde hjulpet.....Jeg vil i alle fall være en annen enn den jeg er....det negative med meg har ødelagt for mye....og jeg er overfølsom og max sårbar for hver minste lille ting.....

Jeg har ikke kunnet si noe direkte om hvordan det føles og arter seg for meg, ingen vil forstå....og alle tror de vet hva som kan, må og bør gjøres....
Det eneste jeg vil er å bli borte for en stund....men jeg vil nok komme tilbake....Jeg vil også gi lyd fra meg eller gi tegn til at jeg ikke har gått under....men jeg vil ikke snakke med noen, det orker jeg ikke.

Er ikke meningen å skremme dere eller gjøre dere bekymret....jeg håper dere bare forstår....jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke la dere se meg forfalle mer og mer.....Sorry.

Takk til dere alle (....som fortjener en takk)

Jeg vil gjerne takke dere alle som har holdt ut med meg og mine negative meldinger, enten her i bloggen, via msn eller på sms.
Jeg beklager at dere ikke har fått mulighet til å se at ting bedrer seg, snarere tvert imot....men det er ikke deres skyld, er kun meg det har stått på, og så lenge ikke jeg har klart å snu den dårlige trenden, så er det lite dere kunne ha gjort.

Jeg har jo i løpet av disse drøye 2 månedene siden the worst break-up ever forsøkt å finne nye holdepunkter, tanker og følelser, men det har ikke vært lett siden fortiden hele tiden har vært det mest markante i mitt hode.
....og hvorfor har det blitt sånn? Jeg vet ærlig talt ikke, men det som er mest sannsynlig er at det fortsatt er for mye usagt og ugjort, ting jeg kun kan skylde meg sjøl for, som henger igjen.
Og det er da de fordømte tankene og følelsene som ALDRI har villet slippe taket.....Det er utrolig vondt psykiskt, samtidig som det også går utover den fysiske formen....

Jeg akter ikke å si noenting til de her hjemme, de vil uansett aldri forstå, de tror de har løsningen på alt og vet så utrolig mye bedre....men de kjenner meg ikke, har aldri kjent meg på den måten de burde....den jeg er har aldri passet inn....jeg er for sær og har mine sider som ikke passer inn....de vil meg det beste ja, men det blir totalt feil....det er ikke den type familie jeg passer inn i.....
Skjebnens ironi er også det at når jeg først følte jeg hadde en familie jeg kunne trives i, nemlig svigers i Drammen, så tok det ikke så lang tid før det var historie....

Jeg akter vel heller ikke å si noe særlig til noen nå....jeg er inne i fasen hvor jeg mentalt gjør meg klar til noe....foreløpig så vet jeg ikke hva...men de nærmeste par dagene vil gi et svar....

Dette går ikke

Som overskriften sier, dette går ikke, er jo null niks nothing til liv...og hvorfor skulle jeg i det hele tatt gidde mer?
Teller veldig på knappene, har vel gjort det en liten stund nå, men er vel snart ferdig med det.

Det holder ikke å ha familie og kjente og kjære, jeg blir ikke noe mer glad/lykkelig av den grunn....jeg er som en blomst som har visnet for lenge, eller som et råttent tre på rot som bare står der og forfaller.....

Er så mye som må gjøres, for mange hensyn å ta....og jeg er bare i veien og til bry....kan da ikke glede noen å se meg slik....men underveis så vil det kanskje bli litt ekstra oppstandelse og bekymring hvis jeg forsvinner....jeg vet jo ikke hva jeg gjør eller evt. hvor min ferd går....er bare slik at sånn det er nå, så er det ikke liv laga. :(

Manda' morra blues

Ny uke.....but who care?
Ikke jeg i alle fall, er ikke alt nytt som er bra....og en ny uke betyr bare en fortsettelse av den forrige, enten i samme eller verre form.

Her er det som det har vært de siste ukene/månedene....JEg får helt noia av dette her. Og det jeg skrev om i går gjelder fortsatt, formen er såpass dårlig at jeg knapt nok orker noen verdens ting....bihulene gir meg plager i form av både smerter og svimmelhet....og ikke hjelper det særlig med smertestillende heller.....og plusser man på bivirkningene fra medisinene jeg tar, ja, da er det beste nå egentlig å flate helt ut på sofaen.

Jeg er vel egentlig såpass nede nå at jeg faktisk burde vært et helt annet sted....ting tar for lang tid og det jeg sliter med ser ikke ut til å ha noen lysning....
Ogh det som sikkert er verdens enkleste ting for andre kan fort være for vanskelig for meg....og handlingslammelsen gjør ikke ting bedre.....

Too much

There's too much to handle,
too much feelings to control.
Too many thoughts inside,
too much to make me fall.

Too much....too much....
Too much of it all.

There's too much to think of,
too much of it all.
Still too much of love,
too much will make me fall.

Too much.

Helga snart over

Og dermed er denne helga snart over også, og den ble som den ble, ikke så veldig interessant egentlig. Greit å kunne få være alene litt også, men ingenting er forandret med tanke på verken det ene eller det andre.
Jeg finner lite eller ingen glede i noe og ser egentlig ikke frem til noen verdens ting....alt er fortsatt veldig håpløst og jeg ser vel bare frem til at alt dette er over.

Formen er også mindre bra.....bihulene er fortsatt lite medgjørlige og kroppen verker både her og der.....er som om jeg nesten svimer av til tider.....ingen god følelse. :(

Begynner å bli så møkkalei av å ha så mange tanker og følelser jeg ikke klarer å kontrollere, det bare skjer automatisk....og det er spesielt visse følelser jeg fortsatt ikke liker at jeg har.....hvordan kan jeg fortsatt elske noen så høyt????

Lørdagskveld

Og så sitter man her på en lørdagskveld uten særlig å egentlig synes det er noe kult.....skal det forbli sånn, ja, da ser jeg ingen vits i det her noe mer.....ting blir ikke bedre og alt ser bare mørkt ut....uansett hva jeg enn gjør og/eller tenker.
Finnes det i det hele tatt en mening? Et spørsmål jeg stadig vekk faller tilbake på.
Jeg vet ikke hva jeg vil eller hvor veien går, alt er bare sentrert omkring fortiden og dets mysterier.

Forsøker jo å tenke i positive baner som er til det beste for meg og mitt, men alt stopper i forsøket. Jeg trodde det jo på sikt skulle finnes en lysning, men den lar vente på seg....og da ender det jo ofte opp med at man mister all tro og håp. Det taler ikke til min fordel i alle fall, snarere tvert imot.

Har jo hatt en del tanker og fantasier som jeg ikke kan dele med så mange, det ville bare føre til både det ene og det andre, men det er faktisk noe jeg til enhver tid vurderer. Det vil uansett være the end for noen og enhver dersom så skulle skje, men for meg så blir det hipp som happ.....veldig kryptisk, men noen vil sikkert skjønne.


.....så....hvor går veien....hva vil skje?
Følg med i neste episode. :s

Helg og savn

Nå som det praktisk talt er helg så savner jeg samboerskapet mitt ekstra mye.
Helg betød fri og kos med masse god mat og drikke.
Fredagene var gjerne besøkskveld hvor vi var hos svigers og spiste verdens beste pizza eller lagde den selv hjemme, alltid med stor suksess.

Og når det rosa trollet var kommet til sengs, så satt man ofte i sofaen og så på tv med snacks som kos....og bare slappet skikkelig av. Og var det ikke noe interessant på tv, så kunne vi spille bilspill eller noe annet på playstation....eller rett og slett bare gjøre som vi selv følte for....og da var sjelden øl'n eller cider'n langt unna....

Lørdagene var noe av det samme, men høydepunktet for det rosa trollet var barne-tv med dertilhørende lørdags-godt, og selv om det ikke alltid var fortjent, så fikk hun det for det meste hver lørdag. Den glede hun viste ved å få godiset er ubeskrivelig....Er ikke så rart jeg savner henne egentlig, for når alt kom til alt, så finnes det ikke noe vondt i henne....har bare litt vondt for å lære og skjønne ting til tider....trass-alder vettu. :)

Søndagene hadde også sine faste ritualer, og da inkluderte det egg og bacon til frokost.....veldig standard, men veldig godt.....

Og hva slags helger har jeg nå?
Tomme og kjedelige....uten mening i det hele tatt....
Er så masse jeg savner....det å kunne ha noen her for meg, noen som vet å sette pris på meg, noen jeg kan føle meg vel sammen med.....å kunne gi nærhet, omsorg og kjærlighet.....Jeg har fortsatt masse av det i meg....men dessverre, mine mørke sider og hemmeligheter har ødelagt alt og mere til.... :(

Snart helg

....og er det noe å se frem til da?
Tja, er vel ikke mye, men jeg blir i alle fall alene hjemme her fra lørdag til mandag siden foreldrene mine har funnet det for godt å ta en tur til sverige.
Er egentlig greit det, da får jeg noen dager alene her og slipper å føle meg overvåket til enhver tid....skal bli godt.

Bihulene er fortsatt kranglete, men jeg fikk i alle fall sovet ut litt sist natt, selv om jeg hadde en følelse av å ligge i en badstu, var altfor varmt under dyna....jeg hadde i tillegg feber, så da er det kanskje ikke så rart.

Som jeg skrev i bloggen i går, så burde jeg se å få barbert meg igjen, og dæggern døtte, i dag gjorde jeg det....var litt lei av å se ut som en verre boms enn det jeg egentlig er.


Sånn, da får dere se hvordan jeg ser ut akkurat nå....nybarbert og fin eller ufin eller hva du nå enn måtte mene....er i alle fall meg.

Jeg setter forøvrig masse pris på alle kommentarer jeg får i bloggen min, selv om det egentlig er et fåtall som kommenterer, så vet jeg at det er et flertall som leser den, og det er jo koselig.

Skulle noen ønske å hilse på hvis man er i nærheten av Eidsvoll i løpet av helga, så er det bare å si ifra, en liten forandring i hverdagen har jeg bare godt av....det sies i alle fall det. :)

Go to hell

Bihulene kan rett og slett go to hell....gjør noe så grønnjævlig vondt, har fått i meg et par paracet, får håpe det hjelper såpass at jeg får sove. Burde egentlig hatt Ibux, men får heller kjøpe det i morra.
Økte pille-dosa mi litt også slik at jeg blir slått ut litt mer enn hva normalt er.
Kunne selvfølgelig tatt sove-pilla også, men har dessverre ikke noen igjen. :(

Some kind of shit

Jadda, sånn går no dagan....alt er some kind of shit, enten på den ene eller andre måten.
Jeg vet nå hvorfor formen var litt dårlig her om dagen, jeg har brygget på litt problemer med bihulene, og det har slått ut i full blomst nå. Det verker i hodet og nesa er tett, noe som igjen fører til søvnproblemer....passer egentlig jævlig dårlig siden tankene og følelsene fortsatt plager meg så det gjør vondt....blir dobbelt-vondt kan man si.

Skulle så gjerne hatt noe positivt å se frem til, men neida, er fortsatt bekmørkt i enden av tunnelen....er så jeg får lyst til å hengi meg til øl'n på heltid...da er det i alle fall "litt" morsomt, øl og guitar hero eller gran turismo bruker å funke....da klarer jeg å la tankene få litt "fri"....eneste problemet er at de slår til for fullt igjen dagen derpå, så da er jeg like langt.

...og for hver dag som går uten at jeg ser snurten av en reddende engel, jo nærmere avgrunnen føler jeg at jeg kommer.
Jeg gir egentlig en lang marsj i mye nå....er sikkert fordi jeg vantrives maksimalt her jeg er nå, er ikke noe fred å få egentlig, selv om jeg prøver å slippe unna de rundt meg.

Dessuten burde jeg begynne å barbere meg igjen, ser ikke ut i ansiktet nå....bart og skjegg, i alle fall delvis, er ikke så god grobunn, men noe er det i alle fall å ta bort....jeg vet jeg ikke ser ut også, men hvorfor gidde å gjøre noe? Er da ingen vits i det så lenge ingen bryr seg.....

Forsvinning

Nå er det så lite gøy at jeg egentlig bare vil forsvinne uten et spor....jeg takler det snart ikke mer. Jeg er sliten og har ikke verken krefter eller ork til å få gjort en dritt.
Alt bare skurer og går på tomgang og knapt nok det.
Formen er dårlig, kroppen verker og jeg finner ikke verken ro eller fred i sjela....her kan man i alle fall ikke snakke om at det går seg til med tida. :(

Jeg snur på hver eneste stein i mitt indre for å finne noe positivt å ta med meg videre slik at jeg holder ut....men med alt det rare som surrer rundt i hodet mitt så gjør det bare ting verre.
Føler ikke noe virkning av medisinen jeg går på lenger heller, med unntak av bivirkningene, altså at jeg blir sliten, døsig og trøtt....har ikke lyst til å øke dosene heller slik at jeg roer meg mer for bivirkningene vil også bli mer merkbare.

Jeg har tidligere i bloggen gratulert verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen, og den dagen ble vanskelig for meg.
Jeg savner jo jenta, det skulle bare mangle, jeg fikk jo vært en slags ste-far for henne i nesten 1 år når jeg bodde i Drammen.
Det var ikke den letteste rollen å sette seg inn i for en utprega slaskete ungkar som jeg var, men jeg var klar over at jeg skulle inn i den rollen og gjorde mitt beste.
I løpet av den tida så var det en del konflikter, men det er jo ikke uvanlig, verken med tanke på alder eller situasjon.
Vi fikk allikevel et veldig godt forhold og det smerter meg at jeg ikke kan ta del i hennes videre utvikling, bl.a det å begynne på skolen nå til høsten.....
Hun var i alle fall ikke et nødvendig onde, noe jeg ufrivillig måtte ta med på kjøpet når jeg ble samboer, jeg syntes det faktisk både var koselig og interessant.

Men så var det dette med forsvinning da....har tenkt mye på det de siste dagene....alt er egentlig bedre enn å bare sitte her....jeg passer ikke inn, jeg trives ikke og jeg føler meg rett og slett bundet på armer og bein.....
Jeg klarer ikke å se en vei ut av dette, uansett hvor mye jeg prøver....

Tilbakeblikk

Er ofte jeg tenker tilbake, ikke bare ofte, men veldig ofte også, mer eller mindre hele tiden, og jeg forsøker å finne svar.
Jeg klarer tildels å finne masse svar jeg, men typisk meg så gir de svarene meg bare ennå mer negativ tankegang.
Er mye selvbebreidelse og selvkritikk, og joda, jeg kan tilstå og erklære meg skyldig på mange punkter...men jeg vet også at jeg så gjerne skulle gjort ting anderledes hadde jeg bare innsett det tidligere.

Det er jo denne onde sirkelen jeg har beveget meg i siden ten-årene, nemlig den sirkelen som består av unnvikendehet og innesluttelse....det er noe som bare har skjedd automatisk og jeg har ikke klart å komme meg ut av den før jeg har vært i altfor deep shit....er som å tråkke i kvikksand, blir bare stående å stampe mens man synker lenger og lenger ned....og en og annen gang så har jeg hatt en kvist eller noe lignende som jeg har holdt meg fast i slik at jeg ikke har gått helt under og endt min eksistens.

Blir en del metaforer når jeg skriver her i bloggen, men jeg syns det er greit å gi et slags bilde av hvordan det egentlig henger sammen.
Kan også sammenligne det med en båt ute i høy sjø med slagside....alt man får gjort er å forhindre den fra å tippe helt rundt, da vil den jo forlise og dermed ender den eksistensen. Og siden sjøen er såpass høy, så er det vanskelig, til tider helt umulig, å få den på rett kjøl.....

....og så var det helg

Hmmmm....og hvordan er så ståa nå som det er helg?
Vel, det er vel som det bruker å være, i alle fall de siste ukene....stillstanden viser seg igjen som den sterkeste part. Både stillstand og det som verre måtte være.

Var i går ute på en lengre biltur, skulle hente min far og bror som var på festligheter i Lillestrøm.
Turen gikk greit den, men skremte meg at mine tidligere tanker av det selvdestruktive slaget igjen viste seg frem.
Jeg har jo som tidligere nevnt hatt flere alternativer for hvordan jeg skal gjøre slutt på min eksistens, og et av de alternativene inneholder bil....og lysten kom igjen i går....men heldigvis, eller kanskje dessverre, så var ikke lysten sterk nok.....

Ja ja....sånn er det bare, men sånn er jeg, og jeg foretrekker å si ting i klartekst her i bloggen...jeg har ingenting å skjule....og til de av dere som leser bloggen, ta gjerne kontakt på en eller annen måte....jeg trenger dere faktisk...jeg trenger bevis på at dere bryr dere...i alle fall de av dere som kjenner meg litt eller mer....

Er det noe, så er jeg for det meste å treffe på tlf....

Fine sangen! 2 til nedenfor :)

Fine sangen!

Fine sangen!

Rosa Troll

Jeg må nesten få lov til å gratulere verdens skjønneste rosa troll med 6-årsdagen i dag.
Utrolig leit at ikke jeg kunne få vært med på å feire den. :(

Er ikke bare moren hennes jeg savner.... :`(

Nok en ny dag

Av og til så er det som om jeg bare behøver å repetere hva jeg tidligere har skrevet i denne bloggen. Alt er ved det samme gamle og lite eller ingenting er forandret.
Hver dag er en kamp for å holde de verste tankene og følelsene under kontroll, jeg holder de på trygg avstand, i alle fall tildels, men det tar på kreftene dithen at alt mulig annet konstruktivt ikke er særlig gjennomførbart.

Jeg prøver jo hele tiden å finne det lille håpet som kan gi meg roen og troen på at jeg skal kunne klare å overleve sommeren, men jeg tar meg selv i å stå der med kun en tanke i hodet...og det er tanken om at hvorfor gidder jeg og er det egentlig noen vits?
For hvem holder jeg ut? Jeg har jo ingen igjen, er bare meg selv å tenke på....har jo familien min her siden jeg bor her midlertidig, men for de så er jeg nok til mer bry og fortvilelse enn glede.

Det sosiale alternativet, altså at jeg bør komme meg ut sammen med venner og bekjente, er fristende, men siden det er mangel på muligheter for det her, har jo ingen å gå ut med i nærheten, i alle fall ikke mange, så gjør det ting litt ekstra vanskelig.
Det bor jo noen rett her i nærheten, men kan ikke verken forlange eller kreve at de skal ta seg tid til meg....det må jo gå på lyst og vilje og ikke bare fordi man føler man må fordi jeg trenger det.

Jeg får si som jeg sa i går...Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....

Utslitt

Har hatt noen slitsomme dager nå, har sovet dårlig og ikke vært i særlig god form.
Håper jo på at jeg en eller annen vakker dag skal klare å kunne tenke klart og konstruktivt, men ender alltid opp med det motsatte.
Det blir mer og mer kjedelig og deprimerende å være her og lyset i tunnellen viser nok en gang sitt fravær. Skulle så gjerne hatt noe å klamre meg til, men det er fortsatt vanskelig å finne.

Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne lagt meg selv i kunstig koma i en periode, i alle fall i en måned eller 2....og at på den tiden så er alt som må gjøres gjort. Altså det med å få alle tinga mine opp hit og at jeg får et sted å bo. Det er ting jeg absolutt ikke har verken energi eller psyke til å få gjort....selv med hjelp fra de rundt meg.
Bare det å tenke på det får meg til å frykte det verste.....

Jeg hadde jo en del selvdestruktive tanker som førte til at jeg ble lagt inn på lukket avdeling på Ahus, og det er tanker som stadig dukker opp fortsatt, og i den seneste tiden så har det blitt ofte. Jeg har jo tenkt konkrete handlinger, og har jeg krefter til det, eller blir trigget, så kan det fort skje...det kan jeg ikke kontrollere nå.

Jeg vil ikke si det er egoistisk egentlig, er jo mange som mener det når noen velger slike utveier, men det er vel heller snarere tvert i mot.
Det man gjør er bl.a med på å gjøre sitt til at man ikke lenger er til bry for andre, ikke sant?
OG man lever jo ikke primært for at andre skal ha det bra, det er jo en selv som skal ha det bra først før man kan få andre til å ha det bra, og har man det ikke bra, så vil det også påvirke ens omgivelser. Dette vil bare eskalere dithen at alle tilslutt står dere og er fortvilte og hjelpesløse....det sliter på alle involverte.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer....jeg lever i en tilstand som er zombie-aktig....alt er uten mål og mening.

Out of this misery

I wanna get out....of this misery
I wanna get out...to be free.

I wanna find....a meaning of this
I wanna find...a future to kiss.

I wanna prove....my existence
I wanna destroy...my inner fence.

I wanna live....and feeling free
I wanna live...without the misery.

Meninger

Det er ikke å komme bort fra at folk rundt meg, folk som kjenner meg på enten den ene eller andre måten, vil ha bestemte meninger om hvordan jeg takler dette, min måte å tenke på og hvordan ting utvikler seg. Og det er i deres fulle rett det, men ingen andre enn meg vet akkurat hvordan det er for meg....

Jeg har i alle fall beskrevet mye for mange, og det er forståelse å få fra flere hold, selv om alle kanskje ikke klarer å se alvorligheten i det og velger å blåse det bort ved å si at jeg bare må ta meg sammen og gå videre og tro at det da vil hjelpe.
Men hjelper det? Føles ikke sånn for meg....føler bare at ting til tider blir verre og at det nå bare er en fortsettelse jeg er i gang med. Den fortsettelsen inkluderer de følelsene jeg har hatt en stund nå...følelsene av å bli ekskludert fra det meste i tillegg til at få bryr seg nevneverdig.

Jeg vet at jeg ikke er særlig tilstedeværende for tiden, er også derfor jeg ikke bruker å være på de faste stedene på nettet som har mest minner jeg ikke orker å konfronteres med....det vil bl.a si Nettby og MSN....selv om jeg ofte er på MSN da, men som regel i frakoblet modus.

Takk til dere få som jeg setter utrolig pris på i disse dagene, ukene og månedene som har gått....dere har vært til stor nytte og støtte. :)

Handlingslammet

Huff.....nå går det på overtid her føles det som.
For hver dag som går uten at noe skjer, så blir jeg mer og mer handlingslammet.
Får ikke gjort noen verdens ting, alt blir et slit og ork uansett hvor mye jeg egentlig bør få gjort ting.
Skulle så gjerne fått ryddet opp i den nærmeste fortiden slik at jeg kan komme meg videre, altså få ordnet opp i alt som må til, og det er alle tinga mine som må hentes og det å få meg et sted og bo, pluss pluss pluss....sikkert en drøss andre ting også.

Det som stopper meg er mitt kompliserte hode, det er der sperrene ligger....og når jeg i tillegg er medisinert slik at jeg skal roe meg ned for å ikke være til fare for meg selv eller andre, så er jeg allerede utslitt når jeg våkner opp på morran.
Ikke sover jeg særlig godt heller, og da sier det seg selv at det ikke er en uthvilt Per Kristian som møter en ny dag.

Jeg begynner å bli møkka lei over at ting tar alt for lang tid....og vet at mye står på meg, men som jeg har nevnt i avsnittet ovenfor, så er jeg veldig langt unna en tilstand som tilsier at jeg er på rett vei grunnet både det ene og det andre.

Det er ikke godt å ha tanker og følelser i hodet som til enhver tid lar meg fremdeles føle både sorg og savn....jeg vil bli kvitt det, det hemmer meg og hindrer meg i å kunne være glad i livet....det er så tvert imot at det gjør vondt....jeg har gått meg vill i skogen og finner ikke en vei ut...ikke en sti å se overhodet....it sucks. :(

Look into my eyes

Look into my eyes
See behind all the lies.
Can you still see the pain I'm in?
Sorrow and grief deep within.

Flukten fra hverdagen og tankene

Den eneste måten jeg virkelig klarer å flykte fra hverdagen og de plagsomme tankene på, er å hengi meg til bøkenes verden.
Jeg har blitt en racer på å lese, og jeg har fortært et titalls bøker de siste par månedene.
Går som regel i krim eller thrillere, er det som fengsler meg mest.
Og det må jeg få si, man kan få en del fikse idèer etter å ha lest en god krim-bok, uten å gå noe nærmere inn på det her.

Og så kan man spørre seg, er det til det bedre å bare flykte sånn?
Nja, kanskje ikke i det lange løp, men for meg nå så bare må jeg, er ikke trygt for verken meg selv eller andre om jeg ikke hadde kunnet få dysset ned de verste tankene.
Selv med medisinering så må det andre alternativer også for å roe meg helt ned, er fortsatt en del "forstyrrelser" ute og går.

Hva med å komme seg ut litt og være sosial? Joda, er nok en mulighet eller løsning det også, men akkurat pr. nå så er ikke det så lett.
Jeg har jo ikke noe særlig nettverk her å sosialisere med og ikke føler jeg særlig for å gå ut bare for å gjøre det liksom, det er ikke meg for å si det sånn.
Det jeg evt. har av nettverk er spredt utover både her og der, men for det meste der....altså mennesker som bor et stykke unna....da blir det ikke så lett....men en vakker dag så vil jeg nok spre mine vinger litt, selv om jeg er vingeklippet. :)

Frem og tilbake

Frem og tilbake er som kjent like langt.....Og her går dagene akkurat på den måten....frem og tilbake mellom "greit nok" og dårlig....omatt og omatt.
Hva er vitsen egentlig? Hvorfor gidder man?

Og hvorfor gidder jeg å skrive her?
Har jo ikke tidligere hjulpet å skrive noe, i alle fall ikke i det lange løp.
Greit å få ut litt grufs, men akkurat nå så er det nok best at jeg ikke skriver noe i det hele tatt siden det verken passer seg eller sømmer seg.

Kunne sikkert lagt ut i det vide og det brede om tanker og følelser, men hvilken nytte har det så lenge ingen egentlig bryr seg om hva jeg mener og føler?
Er selvfølgelig noen få som faktisk bryr seg, noen som viser en genuin empatisk side, og all heder og ære til dere. :)

Tomt skall

Det som er meg akkurat nå er som et tomt skall, ikke det at det er 100% tomt inni meg, men det som er der er ikke noe som gjør meg særlig bra.
Har jo tidligere nevnt tomhetsfølelsen og ensomheten, og det er jo noe som kan være plagsomt dag ut og dag inn. Uansett om jeg gjør noe eller ei, så påvirker det meg, det slipper ikke taket.
På en måte så er alt det positive ved meg blitt igjen i Drammen, og der gjør det jo ingen nytte liksom....

Jeg føler meg så utilpass her, har ikke funnet roen til å kunne klare å slappe av slik at jeg kan få krefter og livsgnist til å orke det å holde ut.
Jeg er plassert på et venteværelse føles det som, men hva jeg venter på er ikke godt å si....jeg har ikke blitt ropt opp ennå....og om jeg gjør det vet ingen.

Av og til så tenker jeg på døden....kan døden egentlig være så ille? jeg vet jo ikke hva som er på den andre siden, om det er noe der da, vel og merke....men er det som en lang søvn, så gjør det da absolutt ingenting. I alle fall hvis jeg slipper drømmene....går sjelden en eneste natt uten at det er noen elementer som tar plass i drømmene mine....og da er det ikke så gøy å våkne opp igjen. Og når tankene begynner å surre og gå om hat og hevn med en gang jeg er våken, så sier det seg selv at det er en dårlig start på dagen.

Konklusjonen må være at akkurat pr. nå så finnes jeg, men lever gjør jeg ikke....jeg er kun et tomt skall.

Konfrontering

Jeg forlot mitt gamle liv i Eidsvoll i fjor sommer med det håp om at jeg skulle klare å komme unna de verste negative sidene av meg, men det nyttet jo ikke siden det var for mye som lå og ulmet under overflaten.
Jeg både trodde og håpet at jeg skulle kunne klare å kontrollere psyken, med hjelp, slik at livet kunne stabilisere seg og komme mer på rett kjøl. Og på sikt få ryddet opp i både mentale og andre problemer som hang igjen.

Etter hvert som tiden gikk, så følte jeg meg mer og mer ekskludert, noe som igjen resulterte i at jeg gikk inn i en ny og mer destruktiv ond sirkel.
Ingen så hvor det bar, i alle fall ikke på den måten det burde blitt sett på, og den hjelpen jeg evt. trengte viste seg i å bestå av neglisjering og kritisering uansett hva jeg sa eller gjorde.
Greit nok, jeg trakk meg unna og viste liten interesse og engasjement til å la noen slippe inn i det mørkeste rommet, men hadde det blitt gjort på den riktige måten og samtidig ikke vært på en anklagende og fordømmende måte, så ville jeg nok vært enklere å få inn på rett spor.

Jeg trodde virkelig at jeg kunne blitt satt pris på og elsket som den jeg både var og fortsatt er uten at det ble stilt krav om at jeg skal være sånn og sånn og det jeg gjør og sier skal passe inn i omgivelsene.
Jeg har egne meninger, jeg klarer å tenke selv, og det jeg gjør og sier gjør jeg i beste mening. Men så lenge jeg var kommet såpass nærme avgrunnen, så var det lite som skulle til for å dytte meg utfor. Og da føles det ikke særlig godt i ettertid å vite at den hjelpen man hadde trengt ikke kom på den måten som hadde vært til min fordel....i stedet så var hjelpen kun kontinuerlig dytting lenger og lenger mot kanten av stupet.

...og nå sitter jeg her og er utrolig redd for å bli konfrontert med den nærmeste fortiden min, den fortiden som nesten drepte meg, synd den ikke gjorde det egentlig....jeg vet at det er for tidlig med konfrontering ennå, er fortsatt for mange tanker og følelser innvolvert som kan sette meg tilbake igjen, til slik jeg var når jeg nådde bunnen....og som tidligere nevnt i bloggen, hat- og hevn-tankene forsterkes daglig....

Tomheten og ensomheten

Det verste nå er den enorme tomheten jeg har inni meg, den har bare blitt mer og mer merkbar, vil liksom ingen ende ta.
Uansett hva jeg gjør og hvilke tanker jeg har så overskygger tomheten det meste. Og skulle jeg være så heldig å slippe det i en periode, kortere eller lengre, så slår den til med uforminsket kraft når den dukker opp igjen.
Er som om den bare har tatt en pause for å få påfylling....merkelige greier.

Og så er det ensomheten da....ikke det at jeg ikke liker å være alene, det er greit nok det, klarer å kose meg og trives alene jeg, men den indre ensomheten jeg føler er like plagsom som tomheten.
Jeg har jo venner og famile og sånt, men det er som om jeg rett og slett ikke passer inn noe sted...finner ikke ut verken hva jeg vil eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg er jo en ribbet fugl, en vingeklippet en også.

Hvor finnes den reddende engelen som kan befri meg fra dette miserable liv?

Jeg vil jo egentlig ha tilbake det gamle livet, det jeg trodde jeg kunne bruke litt tid på å få på rett kjøl, men er jo utopi å tro på mirakler. :(

Tiden går....men ingenting forandres

....og tiden går, men allikevel er det som om alt står stille.
Alle tanker, alle følelser...ja, rett og slett alt er ved det samme gamle.
Selv med tiden så er det lite som leges.

Skulle så gjerne få alt og mere til både ugjort og usagt.
Og ja, jeg vet at jeg kan skylde meg sjøl for det meste, men det å få ting til å bli som det bør være på 123 er lettere sagt enn gjort.
Jeg tenker for mye, jeg bruker for mye energi på det som var....men hva kan jeg gjøre så lenge det som var er det som plager meg mest?

Jeg er ikke så enkel å ha med å gjøre når jeg går inn i min egen verden og håper at alt skal bli så mye bedre så lenge jeg lukker meg inne....jeg har så mye å gi til den som kan la meg få være den jeg er på godt og vondt....jeg VET jeg er så mye mer enn hva øyet kan se og ørene høre, bare la meg få tid til å bevise det.

Så dum som jeg er, så har jeg alltid trodd at det som er out of sight også er out of mind. Men neida, ting har det med å forfølge en....uansett hvor mye man enn forsøker å få det bort.

....og hva skal man gjøre? Ikke vet jeg, men jeg vet i alle fall en ting; Det hjelper ikke stort å bli medisinert for ens plager.....joda, greit nok, jeg er kanskje ikke så selvdestruktiv, men hatet og hevn-tankene begynner å bli vel så skumle....Jeg har ikke fortjent å bli behandlet på denne måten....det er respektløst...og for å være ærlig, jeg kan ikke ta ansvar for det som måtte skje, uansett om det er det ene eller andre....mitt liv er ødelagt og min fremtid ligger i grus...den skyldige vil få sin straff, og pr. nå så kan pendelen gå begge veier.